De to første boksamlingene av den franske humortegneserien Ariol er nå ute på norsk, på Fontini Forlag, under navnet Superhelten Arild. Serien ble skapt av Marc Boutavant og Emmanuel Guibert i 1999 og rommer hittil 13 boksamlinger på originalspråket. Ariol finnes også i en animert versjon.

Tegneserien er tegnet i funny animal stil, og skildrer hverdagen til tiåringen Arild som er hekta på barneteve-figuren Lynhesten og hemmelig forelsket i klassevenninnen Pernille. Individene i historiene portretteres herlig ærlig, og de fleste har motstridende interesser som skaper uventede og komiske situasjoner. Historiene er mangfoldige, og fremstilt med høy gjenkjennelsesfaktor.

Rute fra Superhelten Arild redder verden (vel, nesten)
Arild leser seg gjennom ulykker og annet rabalder uten å ense omgivelsene. Tegneserierute hentet fra bok to, Superhelten Arild Redder verden (vel, nesten).

Friskt perspektiv

Gløttene inn i Arilds hverdag er metodisk porsjonert i tisiders kapitler som gir god anledning til å bygge opp dvelende og morsomme poenger. Rutesystemet gjentas konsekvent utover kapitlene, og gir en forutsigbar struktur som gjør det mulig å introdusere stadig nye figurer og hendelser fra vidt forskjellige settinger. Barneblikket styrer hvordan vi oppfatter de ulike situasjonene og her ligger en av de store styrkene til serien.

[infobox]

Den indre monologen i tankeboblene til Arild hjelper oss å forstå motivasjonen hans for å handle som han gjør. I møte med de andre bifigurene blir det tydelig at også de har sin egen virkelighetsoppfattelse, og er mindre lydhør for hverandres tanker. Fordi Arild er tegnet som et snålt esel ledes vi til å se det latterlige i disse situasjonene. Allerede i kapittel to lo jeg høyt av en perfekt timet slapstick-sekvens, med en hissig gymlærer som praktisk talt står i veien for barnas akrobatikk. At voksenpersoner har en til dels snever måte å se verden på er et poeng som går igjen i flere av historiene.

Tegneseriebøkene er fint oversatt med et muntlig språk som virker troverdig. At språket egner seg spesielt godt for de som jobber med å knekke lesekoden, slik vaskeseddelen hevder, er en påstand som virker noe forsert. I serien dukker det opp både fremmedord og fonetisk formulert tekst som ikke akkurat letter arbeidet med å trekke mening ut av sammensetningen av bokstaver. Gjentatte ganger dagdrømmer Arild på en måte hvor det går separate tekstforløp i tekst- og tankeboblene gjennom rutene. Kompleksiteten i disse sekvensene fordrer i større grad et publikum som er fortrolig med å lese tekst.

Ved å bruke blokkbokstaver i tekstboblene har forlaget likevel tatt et hensiktsmessig grep for å gjøre bøkene mer tilgjengelige for barn som er i ferd med å lære seg å lese. Her skiller den norske oversettelsen seg positivt ut, både fra originalutgivelsen, og andre lands oversettelser av Ariol.

 

Kart over figurene i Superhelten Arild
Oversikten over figurenes navn i innlegget foran og bak i boken gir god motivasjon for å knekke lesekoden.

Solide formgrep

Det visuelle språket i tegneserien er gjennomgående stilsikkert med uttrykksfulle figurer og treffende skildringer av følelser. Tegningene er enkle, elegante og poengterte, med detaljer som utvider forståelsen av teksten. Enkelte ganger fylles bakgrunnen i rutene med farger for å forsterke en følelse.

Fra femte kapittel begynner brillene til Arild å vokse, og figuren blir søtere og mer ikonisk. Med prikkene i øynene plassert akkurat riktig sted får tegneren formidlet svært presise ansiktsuttrykk i hovedfiguren. Formidlingen av følelser gjennom en kombinasjon av ansiktsuttrykk og kroppsspråk er fascinerende utført.

Rute fra Et lite esel som deg og meg.
Serien er tegnet med menneskelignende dyr og slik oppstår muligheten til å tematisere ulikhet. Hentet fra Et lite esel som deg og meg

De norske utgivelsene av bøkene har en kuriøs innpakning med lovnad om lattergaranti, og en vaskeseddel som forsøker å tekkes bokhandlerne. Ikke ett sted, hverken på bøkene eller i forlagets markedsføring, står det merket at utgivelsene faktisk er tegneserier. Bøkene mangler også nummerering, slik at det er vanskelig å vite hvilken som kommer først.

En annen odd ting er at forlaget insisterer på å omtale Arild som en superhelt, når hele poenget med figuren er at han er en vanlig gutt. De fantastiske elementene i historiene er konsekvent begrenset til antropomorfisme, med unntak av én drømmesekvens hvor Arild møter idolet sitt Lynhesten. Dette er også den eneste gangen vi får sett noe som ligner på en superhelt i serien.

Påstanden på vaskesedlene om bøkenes nytteverdi som lesetrening opplever jeg som klønete og påklistret. Skal man først trekke frem en pedagogisk verdi med bøkene om Arild kan det i stedet slås trygt fast at de er velegnet til å skape innlevelse som kan fremme god empatisk utvikling hos leseren. Dette gjelder faktisk for både små og store lesere. Har du selv barn i skolealderen anbefales det at du tar en ekstra titt.

Uutnyttet marked

At et norsk forlag ser seg nødt til å markedsføre tegneserier for barn som lettlestbøker for barn sier en del om forståelsen av tegneserier, og tegneseriens status i Norge. I Norge behøver vi flere gode tegneserier for barn og unge. Utøvere som Øyvind Torseter og Bjørn Ousland gjør en svært forbilledlig jobb på dette feltet, likevel går det flere bildebøker mellom hver tegneseriebok de lager. Her har bokhandlerne og forlagene et uforløst potensiale.

Det minste vi kan gjøre for å anerkjenne tegneseriens kvaliteter er å omtale uttrykksformen ved sitt rette navn. Arild er hverken en superhelt eller en bokserie som er utviklet spesielt for at barn skal lære å lese. Arild er en tegneserie med engasjerende og gjenkjennelige fortellinger om barn, formidlet med humor og innsikt på en måte som er unik for tegneserieformatet.

Tegneserien anbefales til alle.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.