Anmeldelse
Supernova
Peder Hornseth Nygaard
Bonnier/TNT, 2025
Norsk tegneseriebransje skjøt virkelig gullfuglen med sjangeren de kaller «nordic manga». Det begynte med første bind av Malin Falchs Nordlys – en kjempesuksess i 2018 – og fortsatte med en stri strøm av fantasy-serier som nå later til å ha blitt selve bærebjelken i et marked som for få år siden så ut til å være døende. Det eneste problemet var at disse seriene ganske snart ble nærmest umulige å skille fra hverandre.
De kunne være lagt til ulike miljøer, for all del, men stort sett alle tok utgangspunkt i varianter av det samme plottet. Igjen og igjen handlet det om usikre, pre-pubertale jenter og gutter som viste seg å være valgt ut til å redde verden slik vi kjenner den.
Så mange snarlike serier ble det, at denne anmelder på et tidspunkt ba redaktøren tynt om ikke å få flere ungdomsbøker på en stund. Det var blitt så vanskelig å skrive om dem uten å gjenta meg selv.
Men nå har jeg lest Supernova bok 1, debuten til Peder Hornseth Nygaard, og føler lite grann håp for den slitne sjangeren.
Et snev av body horror
Nygaard tar oss med til en fremtid som ikke er ugjenkjennelig, men som preges av helt nye farer. Ikke minst gjør makinaene – kjempestore, xenomorph-aktige monstre som angriper uten forvarsel – livet utrygt for alle som måtte våge seg ut i den såkalte «død-sonen». Situasjonen kompliseres av at mennesker og monstre er forbundet i en uhellig symbiose: Vi trenger deres blod for at hjertene våre skal fortsette å slå.
Historien begynner idet Finn, en godt voksen makina-jeger, støter på den lille jenta Luna der ute i død-sonen. Han bærer på savn etter sin døde datter, hun har skumle visjoner om sin mystiske far, og sammen blir de to som – vel – far og datter.
Mye forblir ubesvart i denne første boken – både om verdenen vi befinner oss i og hvem Luna egentlig er – men den åpner opp nærmest uendelige muligheter for Nygaard til å dikte videre. Samtidig har han klart å styre unna de mest vamle fantasy-klisjeene. Istedet gir han oss et snev av body horror og hard science fiction.
Det er ikke dermed sagt at den gjengse nordic manga-entusiast ikke vil kjenne seg igjen.
Et snev av Märtha Louise
Som de etter hvert mange andre serieskaperne i sjangeren, er Peder Hornseth Nygaard en representant for generasjonen som har vokst opp med manga-serier, science fiction-filmer og digitale tegneverktøy. Det skinner gjennom i alt fra verdensbygging til visuelt uttrykk.
Supernova er en tegneserie hvor action-sekvensene kan strekke seg over mange sider, avgjørende enkeltbilder kan fryses i dobbeltsidige oppslag og dialogen stort sett holdes kortfattet og lettfattelig. Og det gjør godt å se en serieskaper som til grader tør å lene seg på det bare tegneserien kan gjøre – å la tekst og bilder utfylle hverandre – og til debutant å være, oppviser Nygaard forbløffende god kontroll over sine valgte virkemidler.
Aldersforskjellen mellom serieskaper og anmelder merkes best i seriens mest svulstige sekvenser. Replikker som «Menneskene, tynget av fortidens synder, vil bli frigjort. En engel vil reise seg til lyden av hjerteslag, og synge for menneskeheten,» gjør det vanskelig for en som var ung i de harde, ironiske 90-årene å ikke mumle i skjegget om engleskoler og Märtha Louise og det som enda verre er.
Men, OK, selv om jeg oppriktig setter pris på det rent tegneseriemessige ved Supernova, forstår jeg jo at denne boken så til de grader ikke er myntet på meg. Og jeg ville ikke ha noen motforestillinger mot å gi den videre til en ung kjenning eller slektning.
Sånt å si lurer jeg litt på hvordan det skal gå med Luna og Finn, selv også.
Og kanskje – bare kanskje – skal jeg innrømme å ha vært litt for kjapt ute med å avskrive hele denne nordic manga-greia.
