Hva har Sverige og Norge til felles når det kommer til tegneserier? Det er et interessant spørsmål, og et jeg selv stilte til en dansk tegneserieekspert, Rikke Platz Cortsen, i fjor, men da naturlig nok om forholdet mellom Sverige og Danmark.

At jeg nå blir stilt det samme spørsmålet viser hvor opptatte vi skandinaver er av å sammenligne oss med hverandre. Det er nok fordi vi kulturelt sett er svært like, men kanskje også fordi vi elsker å konkurrere med hverandre. Og i en konkurranse vil man vite hvordan man ligger an og hvor man har de andre – uansett om det er i skibakken under et OL eller under den årlige, nordiske Comicquiz-konkurransen.

Så hvordan ligger Norge an?

De mest kjente og uten tvil mest leste norske seriene i Sverige er Pondus og Nemi. To serier i den brede mainstreamen som gjennom regelmessige publiseringer i alt fra dagsaviser til tegneserieblader får smilebåndene til å rykke hos gammel som ung, fra Skåne i sør til Lappland i nord. Begge seriene synes jeg er leseverdige. Pondus ikke minst fordi den har utviklet seg så mye fra starten, da den var en stereotyp mannlig humorserie basert på øl, fotball og stygge damer, til å få et mye større repertoar å spille på. Nemi på sin side har lyktes med det kunststykket å gjøre goth-kulturen til allemannseie (selv om serien i bunn og grunn handler om en noe negative ung kvinne og hennes venner.)

Et annet eksempel i mainstreamen er, så klart, Donald Duck. I Norge har denne evigpopulære anden i matrosdress fått en sterk talsmann i Arild Midthun. Det finnes også flere andre eksempler i den humoristiske sjangeren, som Kollektivet, som har fått fremtredende plass i ulike tegneserieblader i Sverige.

Et interessant fenomen er at det ikke finnes noen svensk serie i dag som er like populær i Norge som det Pondus og Nemi er i Sverige. Svenske serier som Zelda og Rocky går riktignok i norske aviser, men de er ikke like store, og Zelda har heller ikke noe eget blad. Kanskje blir det den nylig introduserte Lille Berlin som får endret på dette?

I sammenligning er det i hvert fall Norge som er den store eksportøren av stripeserier, tross mye lavere befolkningstall, og jeg tror også dette gjelder for tegneseriebøkene.

Norsk på svensk

I svenske seriebokhyller finner man i hvert fall flust av eksempler på norske serier som har krysset grensen. Optimal Press har utgitt, blant annet, Jason (Mjau Mjau) Kverneland og Fiske (Olaf G) og Martin Ernstsen (Eremitt). Kartago har utgitt Christopher Nielsen (Homo Norvegicus) Frode Øverli (Pondus) og Lise Myhre (Nemi). Alle bøkene er interessante på ulike sett, men for meg, som for svært mange andre, var spesielt Olaf G imponerende lesning. Denne kunstnerduoen viser med fintfølelse og særpreg hvordan seriemediet kan benyttes til å fortelle historier som rører en på alle plan, fra det følelsesmessige til det estetiske.

Dessverre la Optimal Press ned sin virksomhet i 2012 og derfor frykter jeg at det vil bli færre slike norske utgivelser i nærmeste fremtid.

Size matters

Mens det i det store tegneserielandet Frankrike utgis rundt 4500 og 5000 utgivelser i året er tallet i Sverige på mellom 200 og 300.

Norge er jo nesten halvparten så lite igjen, og det ville vært svært interessant å se om dette gjenspeiles i serieutgivelsene, men det viser seg vanskelig å få tak i skikkelig statistikk for det norske markedet. Hvilket er overraskende. Vi i Seriefrämjandet fører hvert år statistikk over utgivelser og salgstall i Sverige i forbindelse med Urhunden-prisen (svenskenes tegneseriepris red. anm.), men i Norge finnes det dessverre ikke en slik systematisk oversikt. Det er synd for det ville sagt oss mye om tegneserienes situasjon og status i Norge.

Jenteinvasjon!

Det går ikke an å snakke om tegneserier i Sverige i dag uten å nevne den sterke trenden av feministiske, og ofte satiriske, serier av kvinnelige serieskapere. Det er et velkjent faktum at seriebransjen lenge var dominert av menn og derfor har det vært spennende å se økningen av, og den økende interessen for, serier av kvinner. (Selv om dette riktignok nå har vært et ”nytt” fenomen i snart et tiår.)

Det var nettopp denne store mengden av kvinnelige serieskapere som Platz Cortsen løftet fram da hun svarte på mitt spørsmål om forskjellen mellom dansk og svensk seriemiljø i fjor. Hun mente at noe av grunnen til dette fenomenet i Sverige kunne være Serieskoeln i Malmø og dens rolle i tilblivelsen av seriekollektiv for kvinner, den allmenne populariteten til den tredje feministbølgen i Sverige, samt at den fransk-belgiske albumtradisjonen ikke har hatt den samme innflytelsen i Sverige som i Danmark.

I en artikkel med tittelen ”Jenteinvasjon!” (Dagens Næringsliv, 29. november 2013) skriver Øyvind Holen om de svenske serieskaperne Coco Moodysson, Liv Strömquist, Sara Granér, Ellen Ekman och Lina Neidestam. Også Holen trekker frem Serieskolen og den utbredte interessen for feminismen i Sverige som mulige forklaringer. Han illustrerer det også med at Urhundenprisen har blitt utdelt til kvinner åtte av tolv ganger siden 2002, og at ingen kvinne har fått Sproingprisen for beste norske utgivelse siden 1999. (I debutkategorien har riktig nok både Lene Ask, Siri Pettersen og Astrid Hansen fått prisen på 00-tallet.)

Men uten tvil er det et skille mellom Sverige på den ene siden og Norge og Danmark på den andre når det gjelder fremgangsrike, kvinnelige serieskapere.

Norden sett under ett

Hvis vi skal se på hva Sverige og Norge har til felles kan man like gjerne ta med Danmark og Finland for å gjøre sammenligningen bredere.

Jeg mener at Sverige og Norges seriekultur ligger mye nærmere hverandre enn Danmarks. Sistnevnte har ingen kultur for tegneserieblader, der er det fortsatt albumformatet som gjelder, en trend som avgikk med døden i Sverige på 90-tallet. Også tegneseriebladene selger spesielt mye i både Sverige og Norge: I Norge ligger Pondus på omkring 100 000 eks. Innbundne samlealbum selger også svært bra i begge land.

Holen skriver i sin artikkel at Liv Strömquists bøker selges i opplag på rundt 15 000- 20 000. Og i Sverige er det faktisk de kvinnelige serieskapernes bøker som selger mest. Til sammenligning er Norges to mestselgende tegneserieromaner, Pushwageners Soft City og Steffen Kvernelands Munch, solgt i rundt henholdsvis 11 000 eks og 15 000 eks. Det er fremfor alt Galago som har stått for det store salget av disse feministiske tegneseriene i Sverige, og Norge har ikke noe tilsvarende forlag som er like politisk.

En annen sammenligning kan gjøres ved å se på tradisjonene. I Seriefrämjandet pleier vi noen ganger å si halvt på spøk at det som er alternativt i Sverige er mainstream i Finland, rett og slett fordi Finland ikke har noen mainstream. I Sverige har serietradisjonen i de siste årtiene hatt sitt tyngdepunkt på fortellingen mens det i Finland i langt større grad har vært formen som har stått i sentrum.

Svaret er…

Så tilbake til spørsmålet: Hva har Sverige og Norge til felles? Våre serietradisjoner ser tross alt ut til å være ganske like. Fellesnevnere er tradisjonen med tegneserieblader og stripeserier. En annen likhet er oppdelingen mellom det kunstneriske og kommersielle, som man av en eller annen grunn opprettholder i begge landene på tegneseriefeltet, selv om man ikke ser ut til å gjøre dette like sterkt i de andre kunstartene.

Skal man generalisere litt kan svaret på spørsmålet til syvende og sist dermed bli: Alt er kunstnerisk i Finland, alt er kommersielt i Danmark, og i både Sverige og Norge pendler vi mellom disse to polene, med den forskjellen at det er flere kvinnelige serieskapere i Sverige.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.