Anmeldelse
Ta imot
Lars Fiske
No Comprendo Press, 2024
Fire år etter den selvbiografiske tegneserieromanen Mitt liv som tegning (No Comprendo Press, 2020) følger Lars Fiske opp med en samling kortere serier sentrert rundt sin egen barndom og oppvekst som tegneseriefantast. Fans av Tintin, Tempo og Tronsmo vil kunne finne mye å glede seg over i denne utgivelsen. Nostalgi er et nøkkelord for hele prosjektet.
Der den forrige boken kretset rundt temaet tegning, fremsto den også som en kjærlighetserklæring til Fiskes kone, Anna. Med årets bok gjør Lars Fiske noe lignende; Ta imot handler aller mest om tegneserier, men inneholder også noen korte og vakre sekvenser om Fiskes mor. Disse partiene er de kanskje de beste og mest personlige.
Dyktige forbilder
Kapitlene i boken følger en kronologi fra Fiskes fødsel i 1966 til en retrofuturistisk fremtid hundre år etter. Den siste ruten i boken refererer tilsynelatende til sluttscenen i Stanley Kubricks spillefilm 2001: En romodyssé (1968), hvor den aldrende Fiske møter seg selv som barn i et simultant tidsforløp. Hvordan skal man tolke alt dette? Først og fremst som en lek med format.
Den emosjonelle effekten Fiske oppnår i den nevnte scenen kan minne om Chris Wares melankolske erindringsarbeider. Den samme påvirkningen kan også sees i de innledende kapitlene Lokalhistorie og Ornament og forbrytelse. Mot slutten holder Fiske selv frem Wares mest kjente bok, Jimmy Corrigan, den smarteste gutten i verden (2000, norsk utgave 2010), i kapittelet «Tronsmo 1981-2066». Implisitt i referansen ligger det at Ware har hatt betydning for Fiskes utvikling som serieskaper. Det meste av æren lar Fiske likevel gå til Hergé.
Nostalgi i Tintin-land
Tintin er en gjennomgående referanse i boken, like ned til albumformatet som med sine 68 sider følger det klassiske fransk-belgiske oppsettet slik det ble lansert i Hergés første Tintin-utgivelse i farger, Den mystiske stjernen i 1946. Soppen som prydet dette omslaget har Fiske inkludert i bakgrunnen på sitt eget omslag, til liks med en rekke andre referanser til Hergé – og seg selv. Bokens forside er nærmest som en quiz å regne, med en detaljert, men likevel ufullstendig fasit plassert bakerst på kolofonsiden. Blant annet utelater Fiske å nevne at forsiden parafraserer en tegning han opprinnelig laget i 2017, på oppdrag for Strand forlag, til tegneseriebladet Rocky (#3, 2017). Denne illustrasjonen er igjen basert på et fotografi av Hergé publisert i den franske biografien Hergé côté jardin av Dominique Maricq (Éditions Moulinsart, 2011).
Den ikoniske skrivemaskinen på omslaget, en Olivetti Valentine, er for tiden utstilt i butikkvinduet til Tronsmo, sammen med et utvalg bøker fra kapittelet «Tronsmo 1981-2066». De ti enkeltsidene fra denne serien har parallelt vært stilt ut som plakater på (art with a) Purpose i Eckersbergs gate 39 i Oslo. En artig avsløring i denne serien er at det var Anna Fiske som var skyggeforfatter for poesistykkene i Lars Fiskes Matje debutanten (No Comprendo Press, 1996). Kan hende burde de to samarbeide igjen?
De gamle er eldst
Boken inneholder en del gjenbruk, som i kapittelet Morsmål, som først ble publisert i Steffen Kvernelands Slyngel (No Comprendo, 2002), og deretter i Slyngel Deluxe (No Comprendo, 2019). I den nye versjonen er sidetallet kutten ned fra fem til fire, og deler av innholdet tegnet om (blant annet er forsideillustrasjonene til Tempo-bladene på sidene skiftet ut med andre Tempo-forsider). Fiske vier også stor plass til en bærepose med logomerket til det forhenværende Samvirkelaget. Resultatet er nostalgisk, men kanskje ikke så mye mer?
Sammenlignet med Charles Burns’ “Tintin punk”-trilogi Last Look (Pantheon, 2016) er det nok ikke like spennende å se hva Fiske får ut av Tintin-referansene sine. Til gjengjeld formidler Fiske svært godt stilhistorien til Hergeś ligne claire. Høydepunktet i boken er det visuelle essayet «Den klare linjen» som viser utviklingen av Hergé’s distinkte stiluttrykk. Dette kan spores bakover til den japanske ukiyo-e-kunstneren Katsushika Hokusai, via den britiske illustratøren Aubrey Beardsley og den amerikanske tegneserieskaperen George McManus. Fiske inkluderer også viktige arvtakere etter Hergé, som nederlenderen Joost Swarte – pluss altså seg selv.
“Kunst oppstår ikke i et vakum” er Fiskes klare poeng. I fremtiden er det bare å håpe på et lengre dypdykk i den samme tematikken: tenk om Lars Fiske kunne skrevet en sakprosabok om hele tegneseriens utvikling!
