Anmeldelse
Tåke over Svartøy
Tore Aurstad og Andreas Iversen
Gyldendal, 2020
Det er fascinerende hvordan H. P. Lovecraft de siste tiårene har fått en stadig større plass i populærkulturen. Da skrekkforfatteren fra Providence på den amerikanske østkysten døde i 1937, var han ikke kjent for andre enn de som leste den tidens pulp-magasiner. I dag vil navnet hans ringe en bjelle hos både gamere, Metallica-fans og lesere av den franske rabulistforfatteren Michel Houellebecq.
Stikkordet er Cthulhu-mytologien. I novellene sine beskrev Lovecraft en mengde urgamle, sovende guder, blant dem det enorme tentakkelmonsteret Cthulhu, som bare venter på den dagen de skal våkne og kaste hele universet ut i kaos og mørke. Vi mennesker lever med andre ord i uvitenhet, og når sløret en gang blir løftet og vi får se virkeligheten i all sin gru, vil vi ikke ha noen annen utvei enn å bli klin gærne, alle mann.
I vår tid har denne nattsvarte verdensanskuelsen så stor appell at den brukes til å selge alt fra filmer og tv-serier til munnbind, strikkegensere og plysjdukker.
Og, sannelig, her kommer den første norske Lovecraft-inspirerte tegneserien for «lesere i alle aldre».
Gode og dårlige pastisjer
Det er ingen tvil om at forfatter Tore Aurstad og tegner Andreas Iversen har nerdekunnskapene inne. Tåke over Svartøy er langt på vei en fornorsket variant av novellen The Shadow over Innsmouth fra 1931, og duoen later også til være inspirert av Alan Moore og Jacen Burrows’ tegneserie Providence (2015–2017). Denne typen omskriving og inspirasjon er på alle måter innafor. Det er slik Lovecrafts litteratur har blitt holdt i live i alle disse årene.
Den avgjørende forskjellen på en god og en dårlig Lovecraft-pastisj, er om skaperne klarer å tilføre noe eget til en etter hvert klisjétung sjanger. I Tåke over Svartøy har Aurstad og Iversen tatt tre mer eller mindre originale grep: Historien finner sted i Norge, den er tilpasset et ungt publikum og den toucher innom aktuell samfunnsproblematikk.
Dét holder i hvert fall et stykke på vei.
I Lovecrafts ånd
I Oslo i 1939 blir barnehjemsgutten Jan, som savner sine amerikautvandrede foreldre og plages av skremmende drømmer om vesener som kommer opp fra havet, oppsøkt av en en fremmed, vagt fiskeaktig utseende mann. Mannen lover Jan en stor belønning om han klarer å finne barnebarnet hans. Samtidig advarer han mot en mystisk sekt som kaller seg Dagons barn. Letingen skal føre Jan fra Bjørvika, hvor han blir vitne til uhyggelige, hedenske ritualer og nesten drept av undersjøiske skapninger, til enda mer dramatiske tildragelser på Svartøy utenfor Bergen.
Det er en historie i Lovecrafts ånd og den blir fortalt på lovecraftsk vis. At dette innebærer mange transportetapper og lange passasjer med eksposisjon, vil for kjennere bare være en del av sjarmen. For yngre lesere kan den omstendelige formen muligens bli i tørreste laget. Til gjengjeld får man håpe at ungdommen har sterkere innlevelsesevne.
Og mot slutten har Aurstad klart å flette inn et stikk om forfølgelse av minoriteter som ikke bare passer inn i historiens førkrigssetting, men som også oppleves relevant for vår egen, bekymringsverdige tid. Dette grepet fungerer faktisk bedre her enn det gjør i den aktuelle HBO-serien Lovecraft Country.
Hvordan beskrive det ubeskrivelige
Aurstad og Iversens utfordring er den alle som skal adaptere Lovecraft møter: Hvordan visualisere noe som er så groteskt – så hinsides menneskelig fatteevne – at det rutinemessig driver protagonistene i historiene til vanvidd?
Opphavsmannen selv slapp ofte unna ved å ganske enkelt beskrive monstrositetene som, vel, ubeskrivelige. Slik snudde han det som kunne ha vært en svakhet til en styrke. Leseren fikk selv muligheten til å fantasere frem det uhyggelige. Like enkelt er det ikke for de som lager tegneserier.
Nå er det kanskje mindre problematisk å skulle tegne amfibiemonsterne fra The Shadow over Innsmouth enn for eksempel de kosmiske ubeskrivelighetene i The Colour Out of Space eller The Whisperer in Darkness. Likevel har noe gått tapt på veien også i dette forsøket.
Andreas Iversens strek er enkel, helt på grensen til naivistisk, og gjør seg godt i bokens mer hardygutt-aktige sekvenser. Han har åpenbart også gjort seg flid med de store Oslo-tablåene i bokens første kapitler. Det er når de overnaturlige elementene kommer inn at stilen hans blir litt for flat og litt for søt. Noen flere makabre detaljer, noen flere antydninger til liv i skyggene og bare lite grann mer generell weirdness hadde gjort seg.
Dét kunne ha løftet boken fra å bare være underholdende lesning til noe som hadde tatt nattesøvnen fra en stakkar.
Som helhet har Tåke over Svartøy likevel mye for seg. Historien er veldreid, den er fortalt med fin flyt, den tar godt vare på sitt litterære forelegg og, ikke minst, den viser at 30-tallets kyst-Norge er en perfekt ramme for lettere arkaisk undervannshorror.
Mulighetene er gode for at boken vil inspirere unge lesere til å dykke dypere ned i H. P. Lovecrafts underlige og vidunderlige idéverden.