Om drager og traumepsykologi

Ved første øyekast ser Tallak – Dragefrykt ut til å være bare enda en bok i de siste årenes endeløse strøm av fantasy-tegneserier myntet på barn og unge. Nok en gang handler det om tapre ungdommer på eventyr i en virkelighet som henter mer fra japansk og amerikansk populærkultur enn verden slik du og jeg kjenner den.

Våre helter er tenåringssøsknene Aino og Tallak. Aino er den yngste og mest lekelystne av dem. Tallak er den litt eldre og mer ansvarlige. Handlingen settes i gang idet Aino, under en svømmetur i havet, får et ublidt møte med en mangehodet, ildsprutende drage.

Hendelsen blir traumatisk for den unge jenta. Hun utvikler angst og får panikkanfall. For å hjelpe henne, går storebror – sammen med et par gode venner – gjennom en serie prøvelser på jakt etter en kur. Sentrale stikkord er drømmer og monstere, magi og sjamanisme.

Alt dette er helt i tråd med forventningene man har til sjangeren. Et par ting gjør likevel at boken skiller seg litt ut fra den store hopen.

Helt i henhold til malen

I motsetning til det store flertallet av såkalte «Nordic Manga»-bøker er Tallak – Dragefrykt ikke gitt ut av et stort forlag. Men selv om utgiveren heter Sorella og er et enkeltpersonsforlag lokalisert i Heggedal, kunne dette like gjerne ha vært en bok fra Egmont eller Gyldendal. Alt fra format og innbinding til tegnestil og fargelegging er helt i henhold til malen.

Henrik Storvik Roestad er det hittil ubeskrevne bladet bak Tallak. Han har utviklet karakterene, skrevet historien og laget storyboards, mens tegning og fargelegging er blitt tatt hånd om av henholdsvis Jerzy Olszak og Magda Markiewka fra Polen. Sammen har disse tre landet et ambisiøst prosjekt med profesjonelt utseende resultat.

Riktig nok er det noe småplukk her – en heller klønete baksidetekst, snakkebobler som ikke alltid følger leseretningen – som nok ville ha blitt fanget opp av en årvåken redaktør. Undertegnede stusser dessuten på slike ting som at Tallak kan senke seg ned i en aktiv vulkan uten andre konsekvenser enn at «heten fra lavaen svir i pannen».

Viktigere er likevel mine innvendinger mot tankegodset seriens unge lesere er ment å sitte igjen med. Til tross for at dette handler om traumepsykologi, er nemlig vitenskap noe vi lærer at man skal være skeptisk til.

Den skumle moderniteten

Storvik Roestad har lagt ned mye arbeid i å skape en spennende verden rundt figurene sine. Her synes flere tidsaldre å eksistere side om side, folk kan kle seg både som vikinger og gothere, og rundt seg har de alt fra dampbåter til luftballonger. Samtidig er brorparten av befolkningen skeptiske til alle som driver med «heksekunster».

Og skurken i fortellingen, en viss Alektro, er – ifølge karakterbeskrivelsene bakerst i boken – fascinert av «praktisk vitenskap», men «aggressivt avvisende til alt han selv ikke forstår og behersker». Faktisk vil den hensynløse kapitalisten bekjempe «naturmedisin, myter, magi, fantasi, dyreliv og naturen selv» med mindre han kan profittere på det.

En annen representant for den skumle moderniteten er fabrikken vi ser spy ut grå røyk i bakgrunnen i flere oversiktsbilder.

Men selvsagt er det Tallak og vennene hans – en sjaman og det ikke-binære barnet til en alkymist – som til slutt setter Aino i stand til å konfrontere det hun frykter mest, og slik gir henne tryggheten tilbake. Magiske trommer og drømmefangere må til der vitenskapen kommer til kort.

(Paradoksalt nok er konfrontasjon en metode moderne psykologi benytter i behandling av angst.)

En tilbakevending til overtro

Eventyr har sin funksjon både som metaforer og eskapisme. Jeg er dessuten overbevist om at det finnes mer mellom himmel og jord enn de fine maskinene våre noen gang vil klare å vise oss. Men det er et stykke derfra til å avfeie vitenskapen generelt.

Direkte uansvarlig blir det når man pusher en slik tankegang på barn i en tid hvor verden trues av matmangel, klimaødeleggelser, globale pandemier og det som sikkert enda verre er. Med fare for å høres ut som Alektro: En tilbakevending til overtro – til magiske trommer og drømmefangere – kommer ikke til å løse noen av disse problemene.

Jeg liker ikke å avslutte anmeldelsen slik. Tallak – Dragefrykt er et på mange måter imponerende debutarbeid, og jeg vil alltid ha en spesiell plass i hjertet for kunstnerisk arbeid tuftet på entusiasme og idealisme. Dette er likevel ikke en bok jeg uten videre kan anbefale foreldre å gi til ungene.