Imponerende adapsjon av en moderne klassiker

Anmeldelse

Tante Ulrikkes vei
Mikael Noguchi
Basert på romanen av Zeshan Shakar
Gyldendal, 2026

Jeg husker godt da Tante Ulrikkes vei, av debutanten Zeshan Shakar, utkom i 2017. Jeg var anmelder i Dagbladet og ante ikke hva jeg hadde i vente da jeg åpnet boka. Shakar var et ukjent navn og det var ingen stor forhåndsbuzz rundt boken.

Etter hvert som jeg leste ble jeg mer og mer oppspilt over hvilken bunnsolid og fjetrende debut dette var. Historien dreier seg om to ungdommer fra Stovner i Oslo, Mo og Jamal. De bor i samme blokk i Tante Ulrikkes vei og er begge barn av førstegenerasjons innvandrere. Men der stopper også likhetene. Mens Mo er skoleflink og med en (for) støttende familie, sliter Jamal både på skolen og med en sengeliggende alenemamma og en lillebror med problemer.

Boka hadde alt det som mange lenge hadde etterlyst: Det var fortsatt altfor få stemmer i den norske offentligheten som skildret livet til unge med innvandrerbakgrunn i drabantbyene. Og nå leverte Shakar det på aller høyeste litterære nivå.

Jeg rullet en sekser. Det er en av de toppkarakterene jeg er mest fornøyd med å ha gitt også ti år senere. Men hvordan omgjøre en 428 sider lang bok, med to hovedpersoner, til en tegneserie? Enkelt kan det ikke ha vært, men tegneserieskaper og illustratør Mikael Noguchi får det til å se enkelt ut.

Visuell godtepose

Allerede forsiden viser på elegant vis forskjellene mellom den skoleflinke Mo og unnasluntreren Jamal. De to hovedpersonene danner hvert sitt ytterpunkt i tegningen, hvor Mo er øverst ytterst til venstre, flankert av sine familie og kjæreste, mens Jamal og hans gjeng er tegnet opp ned. Snur man boka funker altså tegningen like bra. Det er stilig, samtidig er det en god illustrasjon av de ulike livene til de to hovedpersonene. De lever tett på hverandre, men likevel ser verden helt ulik ut for dem.

Få norske tegnere passer bedre til denne oppgaven enn Noguchi. Sammen med Øyvind Holen har han laget tre album av tegneserien Drabant, som skildrer de samme områdene i Oslo i tiåret før. Estetisk og tematisk blir Tante Ulrikkes vei en helt naturlig oppfølger i forfatterskapet hans. Om man kjenner Noguchis strek, er det få stilmessige overraskelser her: Som i Drabant er det graffitikulturen som er den store inspirasjonskilden, det går i mye mørke pasteller, skyggene er gjerne lilla; tidskoloritten (boka starter høsten 2001) er upåklagelig.

Jeg er svært imponert over hvor naturlig og helhetlig historien virker i tegnet utgave. Mye har måttet blitt kuttet bort – hele rammeverket med at de to rapporterer om livene sine til en levekårsundersøkelse er forsvunnet. Det er jo også først og fremst et hjelpemiddel i romanen som Noguchi ikke trenger på samme måte når han kan tegne.

Det er egentlig ganske fascinerende å se hvor lite tekst Noguchi trenger å bruke i sin versjon. Han forteller veldig mye med bilder alene, tida som går, stemninger og følelser, han gjør det veldig lett for leseren å henge med. Mange ganger speiles de to hovedpersonenes liv i tegningene, slik som på forsiden. Dermed kommer de diametrale forskjellene i livene deres effektivt til syne uten at det trengs å forklares med ord.

Venter spent på mer

Noguchi har laget en bok som oppleves overskuddspreget med en rekke stilige helsider, kule valg og mye humor.

Selv om Tante Ulrikkes vei er en tilgjengelig bok, er den tross alt en ganske tjukk roman. En tegneserieadapsjon av akkurat denne føles derfor riktig og viktig. Dette er en tegneserie som kan nå ut til flere enn romanen, og dermed spre Zeshans fortelling enda mer. Noguchi viser seg å være perfekt for oppgaven. Samtidig gjør de mange gode, dramaturgiske grepene i denne boken meg spent på å se hva han vil gjøre videre. Kanskje kan nå neste bok fra hans side bli hundre prosent selvskrevet.

[Endring 29. juni 2026: En tidligere publisert versjon av denne teksten oppga publikasjonsåret for romanen til å være 2018. Dette er korrigert til 2017.]