Det store landet i Sørøst-Asia får sjeldent mye oppmerksomhet, foruten flyet som sporløst forsvant et sted i havet, og nylig jordskjelvet i Borneo som de innfødte hevdet ble forårsaket av backpackere som kledde seg nakne på et hellig fjell. Nordmenn flokker til nabolandet Thailand hvert år, men Malaysia har langt mindre vestlige besøkende. Selv om landet er sekulært, skremmer kanskje tilstedeværelsen av islam unna de libertine turistene. Etniske malaysiere utgjør kun 52 % av befolkningen. Slår du opp Malaysia i en reisebok skrives det begeistret om unike kontraster, og alle de ulike etniske gruppene som lever sammen i fred og harmoni. Det er sprøyt. Det rette ordet for den malaysiske kulturen er “segregert”. Sjelden ser du malaysere med kinesisk avstamning på samme kafé som etniske malaysere. Statsborgere med ulik etnisitet kommuniserer oftere på engelsk eller manglish, enn de gjør på malaysisk. Det finnes ikke en sterk rød tråd i kulturen, og derfor er Lat så viktig.[infobox]
En samlende skikkelse
Lat slo igjennom i 1974, fem år etter raseopptøyene der 600 mennesker ble drept. Målet hans var å tegne en skarp, men inkluderende skildring av kulturen. Det ble såpass populært at han i dag anses som en landsfader, lik Bjørnstjerne Bjørnson i sin tid. Den enkleste måten å innynde seg hos en malaysier på, er å bake navnet til tegneren inn i samtalen. “How do you know about Lat?” spør de da, og gliser fra øre til øre.
Dirrende strek
Signaturverket heter Kampung Boy, et memoar fra de ti første årene av Lats liv. I stedet for å bruke paneler går tegningene over én eller to sider, og han bruker fortellertekst fremfor snakkebobler. Det er takket være den livlige streken at Kampung Boy føles som en tegneserie fremfor en bildebok. The Simpsons-skaperen Matt Groening kalte Kampung Boy «one of the all-time great cartoon books». Du skjønner hvorfor når du ser dynamikken i tegningene. Alt virker å være i bevegelse, og hvert ansikt eksploderer i følelse.
Joviale omskjæringsritualer
Lat vokste opp i en muslimsk familie på femtitallet, i en hytte på stylter ute i jungelen. Det er nettopp settingen som gjør det interessant å lese Kampung Boy. Boka er et fascinerende innblikk i et liv svært ulikt vårt eget. For eksempel da Lat skal omskjæres, og hele bygda samler seg for en jovial feiring med trompetmusikk og festmat. Tre gutter venter nervøst på å få forhuden fjernet av en fremmed mann med et konstant manisk glis rundt ansiktet. Selve omskjæringen var ikke særlig verre enn et maurbitt, men guttene må forbli innendørs i to uker, og spise kun ris og salt fisk for å unngå infeksjon.
Tinntyveri
Tankene går til Mark Twains fortellinger da Lat blir venn med tre brødre som tilbringer all fritiden sin ved elva. Gutta lærer Lat om dykking og gjeddefisking, og han forelsker seg så mye i de maritime aktivitene skolearbeidet blir forsømt. Imellomtiden har det blitt oppdaget tinn i området, og båter sanker inn mineralet fra elva. Luringer fra bygda øyner muligheten til å tjene raske penger ved å fange opp tinnet som har blitt etterlatt i mudderet av båten. De tre brødrene overtaler Lat til å bli med, og gutta sanker ivrig inn tinn til en politimann kommer og løsner ild fra geværet sitt. Lat spurter vekk, og vel hjemme viser han stolt frem fangsten til familien sin. “That’s stealing!” tordner faren fly forbanna, og rundjuler Lat så han gråter seg i søvne.
Kunstneren som ung mann
Oppfølgeren Town Boy byr på mer gjenkjennelige omgivelser, da Lat flytter til byen Ipoh som tiåring så han kan fortsette skolegangen. (Ipoh er forresten verdt å stikke snuta innom bare for å spise den deilige maten: Håndlagde nudler, stekt ris, fersk soyamelk, og te fra en nærliggende plantasje – alt er av legendarisk kvalitet.) I byen møter han en kinesisk ungdom som hevder Lat sitter på et betydelig musikalsk talent. De drar hjem til kineseren i overetasjen av en kafé og hører på plater av Buddy Holiday, Kris Kristofferson, og et nytt band kalt Beatles. Lat blir samtidig beryktet for sine gode tegninger, og da han er udugelig i matematikk bestemmer han seg for å vie livet til kunsten. I Town Boy blir det brukt paneler og snakkebobler, men det utgjør ikke en stor forskjell i leseropplevelsen.
Slutten av en era
De selvbiografiske tegneseriene ble en kjær del av enhver malaysiers barndom. Idag er 64 år gamle Lat mer eller mindre pensjonert. Etter en periode på nittitallet der ungdom stilte seg i kø før åpningstid for å kjøpe de siste amerikanske superheltseriene, finnes det ikke lenger en mainstream-interesse for tegneserier. Det er igjen blitt en dårlig betalt nisje, og det er vanskelig å finne orginalt arbeide: stort sett er lokale tegneserier skamløse kopier enten av Lat eller kommersiell japansk manga. Det har ikke gjort ting enklere at konservative islamske krefter innførte arkaisk sensur i 2003. Bare de siste fem årene har hundrevis av filmer blitt bannlyst, blant. Det barnevennlige mediumet tegneserier slipper ikke billig unna: det er regnet som pornografisk å tegne par som kysser, og nakenhet blir enten fargelagt sort eller revet ut av boka før den kommer for salg.
Stå på krava
Mens Lat er kjent for aldri å støte noen, går tegneserieskaperen Zunar motsatt vei. Både i avistegninger og bøker har han latterliggjort regjeringen, blant annet for rådløsheten angående MH370, Malaysia Airlines-flyet som forsvant. Zunar har blitt arrestert og siktet for oppvigleri, og fått bøkene sine bannlyst. Han fortsetter imidlertid å drive gjøn med makta, selv med trusselen om et ti år langt fengselsopphold hengende over hodet. I en fragmentert kultur der bøker blir bannlyst for usømmelig innhold i herrens år 2015, er det kanskje nettopp en giftig penn som Zunar landet trenger – fremfor en mann som er elsket av alle, men fryktet av ingen.