Anmeldelse
Tedrage-festivalen
K. O’Neill
Oversatt av Daniel Reinsfelt
Outland forlag, 2024
Noen ganger kan du kose deg med en bok eller en film, men når noen spør hva den handlet om, innser du at du ikke kan svare. Grunnen er rett og slett at det ikke er noe svar; det du nettopp konsumerte handlet ikke om noe som helst.
I starten av Tedragefestivalen møter vi dragen Aedhan, som har sovet i 80 år. Han skulle egentlig beskytte byen og de som bodde der, og er derfor litt opprørt over at han har gått glipp av en generasjon.
Det blir antatt at en skogsånd har fått ham til å sovne, og bikarakterene Hesekiel og Erik nevner i forbifarten at de skal sjekke det ut og forhåpentlig få en dusør. Så er det plukking av blomster, drikking av te, et monster som dukker opp og blir beseiret uten problemer, og så finner de en spesiell type sopp.
Det er ingen handling. Det er ingenting som står på spill. Hver gang historien kunne tatt av, velger forfatteren den trygge veien. For eksempel når Aedhan spør hvordan Hesekiel møtte partneren sin, og hovedkarakteren Rinn smiler og sier «Jeg vet ikke».
Eller når Hesekiel og Erik mot slutten av boka endelig drar for å finne den skogsånden. De finner magiske ruiner og Hesekiel sier at de er sperret av en urgammel kraft. Show, don’t tell er viktig i tekstbaserte romaner, men at dette virkemidlet ikke tas mer i bruk i en tegneserie sliter jeg med å forstå. Erik svarer helt på ekte at «I så fall setter jeg meg ned for en strekk før vi snur og drar tilbake». Det er nærmest provoserende dårlig manusskriving.
Må det skje noe?
Tedragefestivalen skal være en forhistorie til bok en, Tedrageforbundet, men første bok hadde like lite, om ikke mindre, handling enn oppfølgeren. Jeg hadde håpet at det skulle ta seg opp i bok to, ettersom bok én i en serie ofte brukes til verdensbygging og karakteretablering. I stedet for å gå i dybden på karakterene fra første bok, hopper serieskaperen K O’Neill tilbake i tid til enda mindre interessante karakterer som har enda mindre driv og mål.
Vi kan stille oss spørsmålet om det må skje så mye i en bok. Noen ganger kan man sette pris på aspekter, som illustrasjonsstilen eller verdensbyggingen. Det er ikke tvil om at O’Neill har et trent øye for karakterdesign, komposisjon og fargepaletter. Tedragene er nydelige, og naturen er skildret i interessante komposisjoner.
Om ikke annet kan boka inspirere barn til å leke at de driver sin egen tedrageforening, og fylle inn sin egen handling og fantasi. Verdenen og karakterene er på plass, men jeg er en av dem som plukker opp en tegneserie for å lese den i sin helhet, med både tegninger og historie i fokus.
Tenke utenfor linjene
Det finnes dem som kan sette pris på en bok rett og slett fordi den er estetisk godt satt sammen, og for dem kan tedrageserien være en avslappende og hyggelig lesestund.Her har Tedragefestivalen sitt potensielle og trolig reelle publikum; dette er en populær serie, og jeg ser hva som appellerer. Jeg skulle gjerne ha bodd i verdenen O’Neill har laget. Den er et rolig sted hvor alle hjelper og tar vare på hverandre, med duse farger og vakker natur. Og ikke minst – de helt utrolig søte tedragene! Hver tedrage trenger masse stell og oppmerksomhet, og hvis man steller dem godt så vokser det teblader på hodene deres.
Illustrasjonsmessig tar O’Neill interessante valg. Boken er tydelig lagd digitalt, og baserer seg på flater og former i stedet for innrammede figurer. Den svarte streken, eller linearten som man kaller det, er fraværende. Dette er et modig valg i tegneserieformatet, hvor mange av oss lener oss på den svarte streken som en krykke. Om det er noe å utsette på tegnestilen, er det at enkelte paneler til tider bærer preg av å være uferdige bildemanus.
Den duse fargepalletten kan også gjøre paneler boka vanskelig å lese. Det er rett og slett ikke nok kontrast i valørene til at former kan skilles fra hverandre. Denne boka nytes best i dagslys eller under en sterk lampe.
For meg kunne Tedragefestivalen vært en fin salongbok, hvor man kan bla rundt og se på illustrasjonene. Boka kan fungere som inspirasjon til alle skapere som ønsker å slippe tak i den svarte line-arten, eller folk som rett og slett ønsker litt behag for øyet. Men historien er ikke en tilstrekkelig grunn til å lese boken, og jeg kommer ikke til å telte utenfor bokhandleren for å få tak i neste bok.
