Anmeldelse
Ikke tenk på meg
Tegnehanne (Hanne Monge Sigbjørnsen)
Kagge forlag, 2019
Med den fjerde utgivelsen fra Tegnehanne kommer man tettere inn på tegneserieskaperen Hanne Sigbjørnsen. Forfatteren inviterer med den selvmotsigende tittelen Ikke tenk på meg til et nærblikk på hva det vil si å være en kvinnelig tegneserieskaper i 2019.
Boken er fylt til randen med indre konflikter hva angår de minste og de største livsvalg man står ovenfor på tampen av 20-årene. Til tross for at en dramatisk fortellerkurve uteblir, sitter man likevel som leser oppslukt i serieskaperens hverdagsunivers. Hvordan kan det ha seg slik?
Minimalistisk og direkte
«Jeg har valgt å skrive så ofte som jeg kan i tidsrommet 1. juli 2018 og til 1. januar 2019. (…) Jeg trengte en ramme å skrive innenfor, og et halvt år føles overkommelig nok til at jeg ikke gir opp halvveis, og samtidig som nok mengde tid til at noe spennende kan komme til å skje», skriver hun i begynnelsen av boken.
Det er lagt ned mye kjærlighet i fortellingene, uten at stripene er overarbeidet
Bokens estetikk minner om en dagbok, der det er lagt ned mye kjærlighet i fortellingene, uten at stripene er overarbeidet. Motivene er minimalistiske og direkte, men iscenesatt med varme og energisk pastelltoner som skaper en interessant dynamikk med det ganske direkte og til tider herlig sarkastiske språket. Til tross for at figurene er fem steg videreutviklede strektegninger, så er de unektelige karismatiske, alle som en.
Vi møter henne like før sommerferien starter og følger henne frem til Erna Solbergs nyttårstale 2019. I løpet av de seks månedene møter hun på yrkesmessige og relasjonelle utfordringer, slik de fleste gjør i livene sine. Dagboksjangerens nøytrale ramme høres kanskje lite kreativ og formalistisk ut, men som Sigbjørnsen viser, fordrer et slik grep både ærlighet, mot og en god dose uhøytidelighet. Hverdagens trivialiteter blir helt uanstrengt til urkomiske punchlines, der tegning og tekst står stødig sammen.
Mollklang
Tilknytningen til Vestlandet er sterk til stede i henne, og presenteres som en kontrast til det kreative storbylivet i Oslo, samtidig som de nakne landeveiene i Rogaland i boken maner frem den samme vakre mollklangen som hun skildrer de mest byråkratiske bylandskapene i scenene fra Oslo. Måten Vestlandets by- og bygdemiljø skildres på, og ikke minst hvordan familiedynamikken portretteres på er verdt en oppfølger i seg selv.
Dette kan på mange måter leses indirekte som en bok om tegneseriebransjen og om det å skape
Foruten relasjonen til hjemstedet er to ytterligere hovedlinjer som opptar hovedfiguren gjennom de seks månedene vi får følge henne; parforholdet med samboeren og de ytre forventingene til ekteskap og familieforøkelse, men ikke minst hennes hverdag som tegneserieskaper. For dette kan på mange måter leses indirekte som en bok om tegneseriebransjen og om det å skape. Boken behandler brudd med forlag, kulturmenn med dubiøse agendaer, men også hvordan det er å oppleve faglig misunnelse og kreativt nederlag når man ikke mestrer å levere oppdrag.
Dokumentariske innblikk i andres liv og røre er på ingen måter nytt i hverken litteraturen eller underholdningen for øvrig, med virkelighetslitteratur, reality-programmer og alle grånyansene imellom. Dagbok som litterær sjanger er en av de eldste litterære stilretningene innenfor litteraturen. Det som likevel trekker meg kjapt inn i boken er historien om en serieskaper som fortsatt er i støpeskjeen. «Hvem er jeg» og «hvor vil jeg» oppleves som en grunnklang gjennom Ikke tenk på meg. Til tross for den enkle og naivistiske streken, fremtrer Tegnehanne, hennes venner og familie fram på sidene med en kraft, varme og sjeldent uanstrengt, varm humor.
