Svensken og dansken

Fredrik Strömberg og Felix Kühn Ravn holder deg oppdatert på tegneseriefeltet i Sverige og Danmark.

Velkommen til den danske delen av denne bloggen! Jeg vil gjerne starte med et tilbakeblikk og fortelle litt bredt om hvor danske tegneserier står i dag. Jeg skal IKKE dra dere gjennom hele tegneseriehistorien (kanskje en annen gang …), men heller ta dere med på en (kort) reise gjennom tegneserie-Danmark i årene 2010–2020.

Dette gjør jeg ikke av nostalgiske grunner, men fordi det faktisk skjedde mye viktig i dette tiåret – og ti år er en fin, rund periode å oppsummere.

I 2010 ble Dansk Tegneserieråd opprettet, og bidro til å sette i gang en rekke spennende, institusjonelle prosjekter. Ett av disse kulminerte i 2013, da det første kullet begynte på utdanningen «Graphic Storytelling» ved animasjonsskolen i Viborg. Her utdannes omtrent 20 unge, grafiske fortellere annethvert år, og for første gang har Danmark fått en offisiell utdanning som faktisk former nye tegneserieskapere. Selv om disse tegnerne kanskje vil finne sitt levebrød utenfor tegneseriebransjen, har tegneseriene en tydelig og sentral plass i hverdagen deres på skolen. Åh, hvem skulle ikke ønske man var en ung, håpefull manga-leser med en drøm!

Jam Aden gikk på det første kullet ved Graphic Storytelling og har siden gitt ut flere verk. Her er en side fra trilogien Åndevandrer.

Empirix’ danske storesøster

På en litt mindre, men like viktig skala (særlig for artikler som denne) finner vi utgivelsen av den årlige Hvitboken – en fullstendig kartlegging av tegneserie-Danmark i tørre tall – som kom første gang i 2010.

I rekken av nyetableringer finner vi også flyttingen av det tidligere Tegneseriemuseet til nye lokaler på Storm P-museet i København (et prosjekt som dessverre ble avsluttet tidlig på 2020-tallet), og ikke minst gjenopplivingen av Pingprisen, som har blitt delt ut årlig siden 2012 og fortsatt lever i beste velgående sammen med flere andre årlige tegneseriepriser.

Tegneserier må formidles, og det gjøres gjennom museer, prisutdelinger og festivaler. Men det viktigste er naturligvis anmeldelser og artikler. Det sier seg selv. Før konseptet Empirix.no ble realisert, måtte det jo oppfinnes, og det gjorde vi selvsagt i Danmark, der vi i 2010 fikk tegneseriesiden Nummer9.dk.

2010-årene var også tiåret for nye tegneseriefestivaler. Komiks DK skiftet navn til Copenhagen Comics, fant nye, store lokaler og fikk enda større ambisjoner. Vi har også fått festivalene Art Bubble, Nørrebronx, Bogforum Comics og flere til siden.

Her ser vi Halfdan Piskets ikoniske sorte sol, fra Dansker-trilogien.

Institusjoner, foreninger og statsstøtte, jaja, bla bla bla, men hva med selve tegneseriene? Kom det noen gode, danske tegneserier? Javisst! Tegneserie-Danmark fikk riktignok aldri Sveriges anti-amerikanske økonomiske drahjelp til å opprettholde et ekte, hjemmelaget mainstream-marked, og vi har heller ikke helt den samme nasjonale stoltheten over egen kultur og språk som i Norge eller Finland. I stedet har vi primært lest en masse fransk-belgiske album, superhelter og Donald Duck, helt frem til rundt år 2000, da markedet kollapset.

Bum.

Og så var det liksom ikke flere tegneserier igjen.

Neida, det var selvfølgelig massevis av tegneserier. Spesielt i 2010-årene!

Store ord om små bøker

Vi hadde den fantastiske Dansker-trilogien av Halfdan Pisket, et storslått og følsomt verk om kunstnerens fars liv – fra ungdommen i en by på grensen mellom Armenia og Tyrkia, til tiden som torturert fange etter å ha desertert fra den tyrkiske hæren, og til slutt som flyktning i Danmark.

Vi har også de to første bindene av Karoline Stjernfelts I morgen bliver bedre, en virtuos gjenfortelling av dramaet mellom kong Christian 7., dronning Caroline Mathilde og livlegen Struensee. Vi venter fremdeles på det tredje bindet, men de to første er allerede fenomenale tegneserier av høy internasjonal kvalitet. Stjernfelt kan både tegne og fortelle, og hun forstår både det historiske emnefeltet, sine karakterer og mediet hun arbeider med.

Fra Karoline Stjernfelts I morgen bliver bedre, der også hovedbildet i artikkelen er hentet fra.

Det kom ikke bare store verk og store tegneserier, men også mange små og mellomstore bøker, hefter, zines, blogger og stripeserier. I spissen for dette sto det dynamiske, moderne enmannsforlaget Aben Maler, som ga ut oversatte kunstneriske mesterverk som Alan’s War, Asterios Polyp, Jimmy Corrigan, Ghost World, Goliat, Patience og Scott Pilgrim. Og i perioden 2008–2010 skapte Aben Maler serien «676» – en utgivelsesrekke av små, pixibok-lignende mikroverk. Dette ble en plattform for utvikling og eksperimentering, ikke bare for unge tegnere, men også for spennende samarbeid på tvers av kunstarter. Her jobbet både kvinner og menn, unge og erfarne, med billedkunst, arkitektur, poesi, kunstbøker og illustrasjon. Og plutselig kom de alle sammen for å lage … tegneserier! Det var både provoserende og inspirerende, og det la grunnlaget for en gjenoppblomstring i dansk tegneseriekultur. Mange av tegnerne var de samme, men stemningen var frisk og fremtidsrettet.

Over: Et par utgivelser fra Aben maler.

Kom det flere tegneserier? Ja!

Vi hadde Zenobia, det første samarbeidet mellom tegner Lars Horneman og forfatter Morten Dürr. Dette er en vakker og poetisk liten tegneserie om et stort og fryktelig tema – en liten jente prøver å krysse havet i sikkerhet i Europa, men drukner. Den er vond å lese, men den skal gjøre vondt. Den bør treffe oss alle, uansett alder – og det er imponerende når en tegneserie klarer å henvende seg til både barn og voksne på en slik måte. Zenobia er oversatt til 18 språk.

Hva med stripeseriene i aviser og blader? Er de helt borte?

Danmark har hatt en flott tradisjon for gode og morsomme stripeserier – vi kan nevne Peter og Ping (1922–1948), Ferd’nand (1937–2012), Egoland (1984–2009) og Strid (2000–2005). Den siste (siste?) store stripeserien var Nikoline Wedelins Homo Metropolis, som gikk sporadisk fra 1994 til 2014.

Som årstallene antyder, var ikke 2010-årene det beste tiåret for stripeseriene, og selv om det var mange gode og morsomme serier i disse årene, ble flere av dem droppet og kuttet. Nå finner de små, underfundige smilene sted på internett. Det er talende at den mest suksessrike av de nye avisseriene, Maren Uthaugs Ting jeg gjorde, har vokst ut av Uthaugs tegninger på blogger og sosiale medier.

I de siste årene har det faktisk dukket opp en ny stripeserie som muligens kan videreføre tradisjonen med lange, fortellende stripeserier – nemlig Byens Lys av Lars Kramhøft. Og heldigvis er avisene fortsatt fylt med dyktige illustratører og designere som kjemper for å holde de fysiske massemediene levende.

Homo Metropolis er den beste stripeserien noensinne… sammen med Doonesbury, Peanuts og Calvin and Hobbes. Der, jeg sa det!

Heldigvis finnes det fortsatt mange gode tegneserier, og heldigvis leser vi fortsatt tegneserier i Danmark. Vi leser fortsatt de fra Frankrike og Belgia, superhelttegneserier, og en stadig voksende mengde flotte, nye barne- og ungdomstegneserier oversatt fra norsk.

Om vi måler i rene salgstall, er det imidlertid manga vi først og fremst leser.

Dette var en bred og tilbakeskuende start på denne bloggen fra Danmark. Neste gang vil jeg se nærmere på nåtiden og fortelle mer i dybden om én enkelt tegneserie.


[Red.anm.: I en tidligere versjon av denne artikkelen stod det at Zenobia er filmatisert og nominert til Oscar. Dette var feil. Det er en annen av serieskapernes bøker, Ivalu, som er filmatisert og Oscar-nominert.]

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.