Festivalhodepine

Første uken i mai inviteres det til tegneseriefestival med Bergtatt i Bergen. Oslo Comics Expo arrangeres i juni, og Raptus finner sted i Bergen igjen like over sommeren. Men er det like greit å holde seg hjemme?

I år 2000 flyttet jeg til Bergen. Jeg ble raskt slått av hvor bra det var å ha Raptus-festivalen i byen. Under storhetstiden hadde den vestlandske tegneseriefestivalen virkelig store navn på gjestelisten. Og selv om jeg gikk glipp av mediets gudfar Will Eisner og Billy-skaper Mort Walker, fikk jeg blant andre se Jeff Smith, mannen bak Bone-serien. 

Men årene gikk, og jeg ble mer blasert. Det viste seg at det som hadde vært helt nytt for meg, gjentok seg hvert år med litt mindre utbytte hver gang. 

Gjester i svingdør

Én ting er at flere gjester virker å ha klippekort. Jeg kan med rimelig sikkerhet annonsere deler av Raptus’ 2020-program allerede nå: Mike Collins kommer for å snakke med Arild Wærness om noe, og Thierry Capezzone kommer for å snakke om det nye Flåklypa-juleheftet.

Ikke til forkleinelse for noen av serieskaperne, som naturligvis vil komme og snakke om kunsten sin. Det er heller festivalledelsen som lider av dårlig fantasi.

Mens de samme gjestene begynte å gjenta seg på scenen, stod de samme folkene i markedsområdet med de samme pappkassene og solgte de samme tegneseriene. Den sviktende logistikken rundt festivalen ble også mer åpenbar. De siste årene jeg bodde i byen droppet jeg hele festivalen. Det var ingen vits i å gå.

Men dette er ikke et problem som er unikt for Raptus. Særlig de mindre og mellomstore festivalene lider under av at de samme navnene går igjen på plakaten. Stribefeber i Kristiansand har måttet stenge ned en gang allerede, men skal visstnok gjenoppstå til høsten igjen.

Tiden vil vise om vårens KanonCon i Oslo klarer å gjøre seg mer tiltrekkende for publikum ved å lage en tegneseriefestival som også fokuserer på samlere av alle slag.

De har i alle fall en bar

En av grunnene til at jeg de siste årene har prioritert å dra på Oslo Comics Expo (OCX), er at festivalen fortsatt klarer å gi følelsen av gamle dagers musikkfestivaler: Det er et eller to trekkplastre man gjerne kan reise noen timer for å se, noen gamle travere, og noen navn man aldri har hørt om som kanskje kan bli en positiv overraskelse.

Og om alt går galt vil en tegneseriefestival med bar på festivalområdet få pluss i min bok.

Ikke at store navn i seg selv er en trygg strategi lenger. De siste seks årene har bare halvparten av de annonserte gjestene på OCX faktisk gått på scenen. Avlysningene i seg selv spenner fra det godt begrunnede til ren primadonnaoppførsel.

Når serieskaperne først kommer seg på scenen, er det ofte intervjuerne som svikter. Å sette frivillige festivalarbeidere uten sceneerfaring til å lede timelange samtaler med kunstnere er lumpent både mot serieskaperne, de frivillige og mot publikum.

Stripetegnere derimot, blir ofte intervjuet på scenen av sin egen redaktør, noe som ofte fører til at seansen smaker mer som salgsfremstøt enn en interessant samtale.

Jeg kommer altså bare til å dra på én festival i år. Det som er mest synd er at det ikke føles nødvendig å dra på flere.

Hva med deg? Har du festivalplaner i år? Bli med i samtalen på Facebook-siden vår eller i kommentarfeltet under!