Tegneseriene som gjorde barn til seriemordere*

«Jeg ville SKRIKE… men det lot seg ikke gjøre. Døde menn skriker ikke… de bare ligger der… i stum fortvilelse…»

Så sier hovedpersonen i historien Dødssikker! fra det ikoniske skrekktegneseriebladet Iskalde Grøss, som var å finne i norske butikkhyller fra 1987 til 1994. Historien handler om en mann som blir drept, men som fortsetter å være bevisst på alt som skjer rundt seg. Han blir en hjelpeløs tilskuer mens den døde kroppen hans flyttes fra mordplassen til et begravelsesbyrå, før den pumpes full av balsameringsvæske og til slutt blir begravet.

Dette var på ingen som helst måte en nyskapende historie da den ble utgitt på norsk, og var det heller ikke da historien først ble utgitt i USA en gang i 1950-årene. Senest i år så vi samme konsept i novellen Nachtmahr av Tommy Ueland fra antologien 13 skremmende noveller (Liv forlag, 2026).

Det som gjør versjonen fra Iskalde Grøss spesiell, er historiens (og hele bladets) forhistorie. I 1990-årene tok den ikoniske kryptvokteren, sammen med sine gode kollegaer Den gamle heksen og Den gale graveren, norske lesere med til de mørkeste historiene tegneseriemediet har hatt å by på. Omslagene var pyntet med snakkende skjeletter, lysende øyne, mega-insekter og atomkrafteksperimenter gone wrong, og historiene var fylt med vampyrer, varulver, forvridd kjærlighet og baseball spilt med avkuttet kroppsdeler (som vi får se i Foul Play, første gang ble utgitt i The Haunt of Fear i 1953)

Da disse tegneseriene kom til Norge, hadde de allerede skremt vettet av amerikanere i 30 år. Og amerikanerne hadde brukt mye energi på å sensurere og forby disse tegneseriene – fordi de visstnok var på vei til å gjøre en hel generasjon med barn om til blodtørstige, psykopatiske seriemordere.

Den groteske fødselen til Iskalde Grøss

Året er 1950, andre verdenskrig er over og tegneserielesere er stappmette på superhelter og krimhistorier. Men det er én type historier som fremdeles ser ut til å tiltrekke seg lesere, nemlig dem med overnaturlige og skremmende elementer. Det er under disse forholdene at forlegger Bill Gaines hos EC Comics får ideen om å starte opp egne blader med fullt fokus på skrekksjangeren – til stor begeistring for en krigstraumatisert befolkning.

Med det ble tre av tidenes viktigste skrekkserier skapt: Vault of Horror, Haunt of Fear, og, kanskje den mest ikoniske av dem alle, Tales from the Crypt (eller Crypt of Terror som den ble kalt i starten). Seriene ble megasuksesser, og var med på å redde et døende EC Comics. På det meste ble det produsert mellom 50 og 100 blader innenfor skrekksjangeren hver måned, og seriene til EC var de desidert mest populære.

Selv om innholdet absolutt ikke var ment for barn og unge – eller kanskje nettopp derfor – ble bladene raskt populære hos akkurat denne målgruppen. Og jo mer groteske seriene var, jo mer var barn og ungdommer villige til å bruke lommepengene sine på bladene.

Flere andre forlag (som selv var i økonomiske kniper) prøvde seg på egne skrekkserier. Men på tross av flere gode forsøk, var det aldri noen som helt klarte å gjenskape suksessen til EC. Mye av grunnen til dette var friheten Gaines ga serieskaperne til å lage akkurat det de ville. Denne grenseløsheten tiltrakk seg navn som Al Williamson, Wallace Wood og Harvey Kurzman – noen av tidenes beste skrekktegneserieskapere. Mange av dem var unge menn som nettopp hadde nettopp kommet hjem fra andre verdenskrig, og som hadde behov for et medium å uttrykke seg i.

Det var derimot denne friheten som senere også ville føre til døden for hele det frie tegneseriemediet – om enn bare midlertidig.

Fra uskyldige barn til seriemordere

Samtidig som at barna badet i blodige fortellinger, begynte en gruppe voksne å bli bekymra. Tåler virkelig den skjøre barnepsyken alt det som blir vist i historiene? Og vil de ikke bli fryktelig voldelige av å eksponeres for så mye vold?

De voksnes bekymringer var helt på sin plass, ifølge Dr. Fredric Wertham. I 1954 gir han ut boken Seduction of the Innocent, om hvordan tegneserier hadde en negativ innflytelse på den amerikanske ungdommen. Han mente at tegneserier (og da spesielt skrekkserier) skapte ungdomskriminalitet og voldelige barn. I senere år har boken blitt diskreditert av flere forskere, men i 1954 ble den brukt som et bevis på at skrekk ikke var sunt for barn.

I tillegg skal det sommeren 1954 skje noe forferdelig: En gjeng gutter mellom 15 og 18 år begynner å begå forferdelige voldshandlinger, spesielt rettet mot hjemløse. De blir kalt The Brooklyn Thrill Killers, og skal ha overfalt både menn og kvinner, pisket og torturert dem og satt fyr på hjemløse, kun for moro skyld. De ble arrestert etter å ha banket opp en mann og kastet ham ut i en elv, hvor han druknet. Under avhørene kommer det frem at de også tidligere har drept en hjemløs mann.

Hvor kommer all denne ondskapen fra? Hvordan kan en gjeng ungdommer finne på at de skal utsette andre mennesker for vold og tortur på denne måten? Det skal den amerikanske offentligheten få svaret på da en av tenåringene, 18 år gamle Jack Kaslow, innrømmer at han har lest tegneserier (grøss og gru!), som blant annet Nights of Horror.

Offentligheten hadde hørt nok. Det er disse grafiske tegneseriene som gjør ungdommen voldelige. Noe må gjøres.

The Comic Book Act, eller skrekktegneseriens forfall

Det amerikanske sentatet holder en høring for å finne ut av hvordan man skal løse krisen med ungdomskriminalitet. Bill Gaines, den eneste som turte å representere tegneserieforlagene, blir satt på talerstolen. Aktoratet griller ham nesten like hardt som kannibalene grilla ofrene sine i enkelte av EC sine fortellinger, og seansen rokker ikke ved opinionens holdninger: Dette må stoppes.

En komité bestående av representanter fra forlagene blir etablert, og sent i 1954 vedtok de The Comics Code Authority, et selvsensurerende regelverk som skal forhindre forlagene å skape “skadelig materiale”. Kun de historiene som var blitt nøye gjennomgått av denne komiteen fikk lov til å stemple bladene med myndighetenes godkjent-merke, og uten dette merket kunne man bare drømme om å få solgt noe som helst.

All den negative oppmerksomheten seriene hadde fått, gjorde at mange foreldre forbød barna sine å kjøpe dem. De fleste forselgere nektet også å ta inn blader uten stempelet. Enkelte kiosker som fikk tilsendt blader uten godkjenning, endte opp med å aldri sette dem ut for salg. I stedet sendte hele bunken i retur, noe som kostet forlagene enorme summer.

Så selv om det teknisk sett aldri ble forbudt å produsere skrekkserier, endte det økonomisk sett med å være døden for både skrekk og flere andre sjangre i tegneserieformatet.

Alt det som gjorde tegneseriene til skrekk skulle forbys, og alt det som gikk imot den amerikanske drømmen skulle skjules og sensureres. Det var en slags eksorsisme av datidens tegneserier. Det gikk til og med så langt at bladene ikke fikk lov til å bruke ord som «horror» eller «terror» i titlene på bladene, i et direkte forsøk på å ramme tidens største serier.

Borte var historiene med forvridd kjærlighet, sjalusi og mord, nå var det kun lov til å skrive kjærlighetshistorier som endte godt. Borte var vampyrene, varulvene og alle andre overnaturlige vesener (de var visstnok spesielt skadelige å lese om), og borte var all skildring av vold, blod og gørr. Nå var det bare lov til å lage historier der det gode vinner over det onde, med karakterer som respekter sine foreldre, i en verden der det aldri skjer noe galt.

Men det gjaldt ikke bare skrekktegneseriene, det gjaldt alle tegneserier. Det ble for eksempel sagt at Batman var spesielt fæl til å “stimulere barns homoseksuelle fantasier”, og krigsseriene, som fungerte som en slags trøst for en nasjon i stadig krig, ble nå sett på som direkte skadelig. 

Blir virkelig barn voldelige av å lese skrekk?

Det er tydelig at det aldri var barnas beste som var utgangspunktet til denne absurde sensureringen (selv om myndighetene kanskje trodde det selv). Det handlet om det samme som det alltid gjør med sensur: kontroll.

Når en av kritikerne til tegneseriene, Robert Warshow, prøvde å få sønnen sin til å stoppe å lese skrekkserier, skal sønnen ha svart: «What’s so terrible about things being exciting?». Og jeg tar meg selv i å stille det samme spørsmålet. Hvorfor kan man ikke lese for underholdningens skyld? Handlingene til The Brooklyn Thrill Killers sommeren 1954 var ekstreme. Men det blir for enkelt å skylde på voldsomme og skumle tegneserier.

Historiene i Iskalde Grøss var samfunnskritiske historier, med representasjon som var vanskelig å finne andre steder. Det var historier som fortalte – og da spesielt spesielt til unge gutter – at det er lov å gråte over at alt i verden går til helvete. Det var historier som viste at ikke alle barn i USA hadde det bra, at folk sultet, ble utsatt for mishandling, og at åpenbar rasisme fantes. Seriene tok det skumle i det virkelige liv og gjorde det om til overnaturlige farer. Det var en måte for barn å eksponere seg for, utforske og forstå den frykten man konstant kjente på. Tegneseriene reflekterte verdenen barna levde i.

I 1950-årene var det tegneseriene, i 1980-årene var det filmene, på starten av 2000-tallet var det dataspillene. I dag er det sosiale medier som er den store synderen. Men når skal vi slutte å skylde på skrekkelige medier og heller se på hvilke strukturelle problemer i samfunnet som gjør at unge blir voldelige? Ingen kan overbevise meg om at blod i tegneserier skaper større skade enn å forby mennesker tilgangen på den litteraturen de ønsker å lese.

Iskalde Grøss i Norge

Etter nesten 30 år med forsøk på å sensurere skrekktegneserier i USA (hvor seriene fortsatte å bli sensurert, men med litt snillere og reviderte regler enn de som ble satt i 1954), startet SEMIC i 1987 å gi ut akkurat de samme seriene i Norge Bladet får tittelen Iskalde Grøss, og selger som bare det. Og historien er ganske lik den vi så i USA i 1950-årene: De unge leserne elsker det, mens de voksne er bekymret for hvordan det vil påvirke barnas utvikling.

I starten fikk bladet mye kritikk i norsk presse, og flere ønsket å få det bort fra hyllene. Kritikken gikk spesielt ut på at SEMIC ga historiene ut i bladformat, som var populært blant barn. I en artikkel fra 1987 med overskriften Grovt voldshefte for barn og unge i salg, kommenterer Anne Marie Jarnes ved Forbrukerkontoret i Buskerud at de har fått inn mye rart hos dem: «men noe så perverst har vi aldri sett maken til». Videre ble det også sagt at: «bladet oppmuntrer barn til å like vold, og gi dem mindreverdig syn på mennesker», og at «Selv en så uskyldig og ukriminell fantasifigur som julenissen, fremstiller de som et blodtørstig uhyre».

Det er viktig å merke seg at dette bladet kom til Norge etter den store skrekk-boomen og satanismepanikken i 70- og 80-årene, som blant annet ga oss filmer som The Texas Chainsaw Massacre og Cannibal Holocaust. Dette var også noe redaktør Haakon W. Isachsen merket seg da han uttalte til VG at «Tegneseriene er ikke lenger den store, stygge ulven i media». Og det ble bevist å være sant også. For kritikken ga seg, og SEMIC fortsatte å gi ut ECs skrekkhistorier helt til de gikk tomme for originalmateriale.

Det er interessant å merke seg at det ikke bare var det engelske språket som forsvant i de norske oversettelsene, men også fargene. Det å plukke opp et Tales from the Crypt-blad og et Iskalde Grøss-blad er to helt forskjellige opplevelser. Og det er ikke nødvendigvis slik at de norske versjonene mangler noe; til tider gjør fortellingene seg til og med bedre i svart-hvitt.

Historiene er til stor del fortalt gjennom tekst, og ofte fra perspektivet til Kryptvokteren eller en annen av bladets skremmende verter. Men det betyr ikke at illustrasjonene er overflødige – de er detaljerte, til tider fryktelig grafiske og inneholder fremdeles den dag i dag noen av tidenes aller beste illustrasjoner av body horror. Og ikke minst trengs illustrasjonene som en pause fra den til tider overforklarende og tunge teksten. 

Skrekktegneseriene står opp fra de døde

Var det da en dårlig ting at Bill Gaines ga serieskaperne sine friheten til å skape de tegneseriene de ville – tegneserier som var så groteske at de nesten drev en stake gjennom hjertet på sjangeren? Nei, det var det ikke.

Iskalde Grøss har vært viktig for utviklingen av skrekksjangeren som helhet. Både Stephen King og R. L. Stine, to av sjangerens pionerer, har hatt ECs serier som store inspirasjonskilder. Og det tok ikke lang tid før andre medier plukket opp stafettpinnen der EC (og andre forlag) la den fra seg. Grøssen smøg seg inn i litteratur, filmer og til og med musikaler, og skrekk-boomen på 80-tallet var ustoppelig. Tales from the Crypt ble til og med til en populær TV-serie. Og i dag blomstrer skrekksjangeren i alle formater og medier.

Etter flere tiår med strenge regler for hva store forlag kunne gi ut, var det indie-markedet som skulle redde tegneseriene fra sensuren. Mindre, uavhengige forlag så seg ikke nødt til å følge reglene til The Comics Code Authority, og dette skulle endre hvordan markedet så på skrekktegneserier. De store forlagene endte med å følge etter. The Comics Code eksisterer fremdeles i dag, men blir ikke lenger fulgt. Som ekte zombier har skrekktegneseriene klart å grave seg opp fra sine hvilesteder igjen (en lykkelig slutt ble det altså).

Og ikke nok med det. I 2024, 70 år etter at EC ble tvunget til å stoppe all produksjon og salg av tegneseriene sine, kom de tilbake. I dag gir de både ut sine klassiske serier i nye drakter, og splitter nye historier fra ferske tegneserieskapere i samarbeid med Oni Press. Kombinert med dagens skrekk-boom i mangamarkedet og flere nye, norske tegneseriegrøssere, kan man kan trygt si at skrekktegneseriene er på en topp.

Det er derfor en glede å kunne si at det fremover vil være en fast spalte her på Empirix som vil handle om skrekktegneserier i alle dets former, skrevet av meg, Skrekkbibliotekaren!

Så det er bare å (gru)glede seg til høsten og neste utgave av Empirixs skrekkblogg. Håper vi sees igjen da, hvis du tør …

---

[* Visstnok]