Tegneseriemediet flommer over av filosofiske konsepter. Det gjelder særlig den amerikanske tegneserietradisjonen, som er dominert av overmennesker, tidsreiser, utenomjordisk teknologi og fortellinger som gjentar seg med mytologisk regelmessighet. Likevel er tegneseriebransjen og filosofifeltet behørig adskilte og vidt forskjellige verdener. Når moderne filosofer henviser til ideer og fortellinger fra tegneserier, gjør de de på samme måte som når de siterer H. P. Lovecraft-fortellinger eller John Carpenter-filmer – altså med utgangspunkt i arbeider som er laget for så lenge siden at de har blitt en del av det kollektive populærkulturelle grunnfjellet, og som regel filtrert gjennom en eller flere Hollywood-filmer

Den mest markante filosofiske tradisjonen på tegneseriefeltet er den magisk-hermetiske idéverdenen som preger arbeidene til tegneserieskapere som Alan Moore, Alejandro Jodorowsky og Grant Morrison (og Ron Regé), men disse har minimal kontakt med akademisk filosofi. På et tidspunkt så det ut som om Ales Kot hadde planer om å gjøre akademisk teori fra de myke vitenskapene til en sentral del av sitt tematiske univers etter mønster av hvordan fysikk og matematikk har blitt tolket kreativt av tegneserieskapere siden 60-tallet, men det later til å ha blitt med Material (jeg har riktignok falt litt av Kot-toget de siste årene). Overlappet mellom de to disiplinene er imidlertid så stort, at det bare var et spørsmål om tid før noen ville få ideen om å fusjonere sjangertegneserier med vaskekte akademisk filosofi, skrevet av internasjonalt anerkjente filosofer. Nå har en slik fusjon manifestert seg i form av Chronosis, den første tegneserieutgivelsen fra det britiske forlaget Urbanomic, som til vanlig gir ut filosofi og theory fiction i prosaform. 

Chronosis er skrevet av filosof Reza Negarestani og Urbanomic-sjef Robin Mackay, og tegnet og fortalt – Marvel method-style – av kunstner Keith Tilford (hans første større tegneseriearbeid). Plottet kretser rundt en figur som hevder å være tiden selv, og som farer rundt i universet og oppfordrer mennesker og andre vesener til å leve som seg selv snarere enn gjennom seg selv (tenk på det). Vi møter en avansert sivilisasjon av intelligente reptiler som trues av et objekt som ser ut som ‘Oumuamua og oppfører seg som tittelplaneten i Junji Itos Remina; en David Icke-lignende forfatter og foredragsholder som ikke tror på sitt eget budskap og lider av en uhelbredelig hjernesykdom; og en mystisk gruppe høyt utviklede vesener kalt monazzein-er som har “mestret tiden” (eller var det hukommelsen?). 

Som i Pier Paolo Pasolinis Teorema leder møtene med det numinøse både til opplysning og katastrofe. Icke-pastisj-delen av boken (skrevet av Mackay) har et Philip K. Dick-aktig anslag, mens delene som utspiller seg i ytre rom og tidens dyp (skrevet av Negarestani) fortoner seg som en intergalaktisk DC Comics-crossover der noen har fjernet plottet, heltene og skurkene, og fordypet seg i metafysikken bak tidsreisene og dimensjonshoppingen. Tilford er en ujevn tegner som veksler mellom Steve Ditkopastisjer og tidvis inspirert, tidvis amatørmessig sci-fi-ikonografi som ser ut som den hører hjemme i en Decadence-antologi (han har fortsatt et stykke igjen til han er på nivå med Lando og Tsemberlidis). De beste sidene er far out psykedelisk sci-fi av tidløs kvalitet, de minst vellykkede ser ut som Power Comics via Avatar Press, og de fleste av dem ligger et sted midt i mellom. 

Chronosis kjennetegnes av trekk man assosierer med prosaforfatteres første tegneserier. Mange av sidene er nedlesset med tekst, og tegningene synes ofte å ha som oppgave å illustrere snarere enn å fortelle. Samtidig er det ingenting som tyder på at Negarestani, Mackay og Tilford har ønsket å lage noe som den gjengse Outland-kunde ville beskrive som en “god tegneserie”. Det som gjør Chronosis til fascinerende lesning er at den bruker ikonografien og det visuelle språket man finner i amerikanske maistreamtegneserier til å ta tankeeksperimentene som definerer disse fiksjonsuniversene på blodig alvor, men løsrevet fra deres narrative funksjon. Chronosis er ikke interessert i karakterportretter eller historiefortelling på en menneskelig skala eller tidshorisont, og kun tidvis interessert i å underholde. På overflaten ser den konvensjonell ut, men den er fullstendig likegyldig til fortellingene og perspektivene som definerer moderne sci-fi-tegneserier. 

Chronosis er en vanskelig bok. Dette skyldes delvis at den ikke gjør noen forsøk på å tilgjengeliggjøre sine ideer og konsepter for de uinnvidde, og delvis at ingen av bakmennene behersker tegneseriemediet godt nok til at man kan føle seg sikker på at alt som befinner seg på siden er der av en (god) grunn. En annen måte å beskrive den på, er som en av de hyperreferansetunge Alan Moore-tegneseriene som krever flerfoldige fotnoter per rute, laget av noen som nettopp har begynt å lage tegneserier og opererer med en hovedsakelig ikke-visuell referanseramme. Fordi jeg hadde en viss anelse om hva jeg kunne vente meg, bestemte jeg meg for å høre podkasten der Mackay intervjuer Negarestani og Tilford om prosjektet før jeg gikk løs på boka, og likevel ble jeg sittende og klø meg i hodet mens jeg leste. 

På den annen side er Chronosis bare vanskelig hvis man virkelig prøver å forstå. Det finnes en lang tradisjon i tegneserier for å bruke vitenskapelige og filosofiske begreper til å skape en opplevelse av maksimalistisk-hyperbolsk svimmelhet hos leseren, hvor man ikke er ment å fordøye hvert enkelt ord og utsagn, men ganske enkelt la seg overvelde av mengden informasjon som slynges mot en. Lest som en slik tegneserie mangler Chronosis rytme og momentum, som et objekt i verdensrommet som har blitt fanget av gravitasjonsfeltet til et svart hull, men den virker.

Vanligvis innebærer tegneserier forenkling eller i det minst en tydeliggjøring-via-visualisering av teoretisk eller vitenskapelig stoff, men i Negarestanis tilfelle, er hans (i dobbelt forstand) seige teoriskrekkroman Cyclonopedia en langt mer tilgjengelig leseropplevelse enn Chronosis. Likeledes vil jeg anbefale lesere som er nysgjerrige på Urbanomic å starte med Mackays sporadiske PlaguePod-podkaster (et av pandemiens store høydepunkter for undertegnedes del) eller den nylig gjenutgitte CCRU Writings 1997-2003. Målet med denne spalten er imidlertid ikke å servere podkastanbefalinger eller tips om spekulativ filosofi, men å trekke frem tegneserier som på én eller annen måte utfordrer, utvider og/eller beriker mediet (pluss Chris Bachalo-tegninger av Ghost Rider 2099). Og dét gjør Chronosis. 

Chronosis er en injeksjon av fremmedgjøring inn i en materie lesere av amerikanske og britiske science fiction-tegneserier tror de kjenner ut og inn. Ved siden av sine egne metafysiske spekulasjoner bidrar den dermed til å kaste nytt lys over denne tegneserietradisjonen. Blant annet synliggjør den hvor lettsindig engelskspråklige mainstreamtegneserier forholder seg til tankeeksperimentene som definerer sjangeren. Men den bidrar også til en større verdsettelse av historiefortelling som håndverk og en dypere forståelse av dens tradisjonelle funksjon i science fiction- og superhelttegneserier. Jeg er veldig nysgjerrig på hvordan dette ekteskapet mellom teori og tegneserier vil utvikle seg, og jeg håper det finnes tilstrekkelig av et publikum der ute til at Negarestani, Tilford og Mackay – eller noen med tilsvarende ballast og interesser – lager én til.


Neste gang: Leomi Sadler! (Sannsynligvis)

Kritiker til leie. Anmelder og spaltist i Morgenbladet.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.