Trettende november døde den amerikanske kritikeren, forfatteren og redaktøren Tom Spurgeon. Spurgeon var kjent for sitt arbeid med nettsiden The Comics Reporter og tegneseriefestivalen Cartoon Crossroads Columbus; som forhenværende redaktør av The Comics Journal, som forfatter av bøker om Stan Lee og Fantagraphics, og som tegneserieskaper.

Enhver som har lagt ned tid og krefter i å følge det amerikanske tegneseriefeltet, vil imidlertid ha oppfattet at Spurgeons betydning var langt større enn summen av det han publiserte. Han var et levende knutepunkt mellom individer, miljøer, forlag, publikasjoner og tradisjoner, et navn som til stadighet dukket opp som en forklaring og et begrep, en mann som jobbet vel så mye med tegneserieskapere som med tegneserier.

Jeg nevner dette fordi jeg har en tendens til å tenke på Frank Santoro i samme baner som Spurgeon, og fordi Santoro har en ny bok ute fra New York Review Comics, nærmere bestemt en engelskspråklig utgave av Pittsburgh, som kom ut på fransk i fjor.

For en mann som hevder at han er mer entusiastisk for tegneseriemediet enn noen annen i hele verden, kan produksjonen synes en smule beskjeden.

Mitt første møte med Santoro var som tegner på Picturebox-serien Cold Heat, som han laget sammen med Ben Jones, som jeg likte, men hadde en veldig sterk opplevelse av å ikke forstå. Det var derfor først noen år senere, da jeg startet å lese blogginnleggene hans hvor han tegnet diagrammer oppå andre tegneres sider for å synliggjøre strukturen i komposisjonene, at jeg begynte å få et grep om hvem han var som tegneserieskaper, teoretiker og ildsjel. 

Santoro er ikke en spesielt produktiv tegneserieskaper. Foruten Cold Heat og Pittsburgh har han gitt ut bøkene Storeyville og Pompeii, pluss et knippe smallprintutgivelser og antologibidrag. For en mann som hevder at han er mer entusiastisk for tegneseriemediet enn noen annen i hele verden, kan det synes det en smule beskjedent – særlig når man tar i betraktning at Storeyville opprinnelig kom ut i 1995.

Santoros entusiasme for tegneserier begrenser seg imidlertid ikke til å lage dem selv. I tillegg til å skrive om tegneserierselge tegneserier og hjelpe tegneserieskapere med å lage tegnefilm, tilbyr Santoro både brevkurs i tegneserier og et eget residency-program. Når han ikke produserer tegneserier, produserer han tegneserieskapere (blant tidligere kursdeltakere finner man Connor Willumsen). 

Hittil har jeg ofte foretrukket Santoros tekster om andres tegneserier fremfor tegneseriene han lager selv, men i Pittsburgh smelter teori og praksis sammen på en måte de tidligere ikke har gjort (det er også en viss sjanse for at det har tatt meg ni år å forstå nøyaktig hva det er han driver med).

Boka handler om Santoros foreldre og besteforeldre, og kretser rundt en liten gatestubb i (utenfor) byen den henter sitt navn fra. Opphavsmannen figurerer selv i serien som gutt og ung mann, og denne biografiske intimiteten gjør det lettere å kontekstualisere de estetiske grepene han benytter seg av. 

Pittsburgh tar utgangspunkt i Santoros foreldre, som er skilt og arbeider på samme sykehus, hvor de later som om de ikke ser hverandre når de innimellom passerer hverandre i gangene. For å finne ut hvordan de endte opp sånn intervjuer Santoro besteforeldre og venner av familien, og gjengir episoder fra barndommen og samtaler han har hatt med sine foreldre i voksen alder. 

Sidene i Pittsburgh er bygget snarere enn tegnet.

Pittsburgh er en veldig amerikansk bok. Den handler om innvandring, generasjonsmotsetninger, kriger på fremmede kontinenter og industrisamfunn som sitter tomhendte og/eller identitetsforvirrede igjen når industrien utvandrer til land med lavere lønninger. Men som amerikansk familiesaga betraktet, er den påfallende løs og åpen.

Santoros strek er også løs og åpen, og det er i fargeleggingen og komposisjonene hans talent kommer til syne. Pittsburgh har det samme skisseaktige, ustadige preget som Pompeii – det er vanskelig å bedømme hvorvidt man ser sidene på et tidlig, uferdig stadium eller om de er i ferd med å brytes ned i analytisk øyemed – men med flere farger og en sterkere følelse av materialitet. Sidene i Pittsburgh er bygget snarere enn tegnet, og lagene med papir, teip, tusj, blyant og maling gjør det umulig å glemme at fortellingen er konstruert, i ettertid, av en av personene som figurerer i den (boka har flere likhetstrekk med Dominique Goblets Den som later som lyver). 

De fleste av tegningene i Pittsburgh ser ut som akttegninger og feltskisser, og når man vet at Santoro her skildrer sin egen barndom og familie – med utgangspunkt i et hus han eier den dag i dag – begynner man å projisere inn virkeligheten som formidles med Santoros hånd som prisme.

Noe av det mest interessante med Santoro er at han er en særegen og innflytelsesrik visuell stilist uten en elegant strek.

Fordi tegningene fremstår som rudimentære markører snarere enn formfullendte avbildninger, maner de – takket være Santoros unike håndlag med farger og lys – frem en verden som er langt rikere og mer realistisk enn de fleste naturalistiske tegneserier (opplevelsen kan sammenlignes med den man ofte får når man ser tegninger som er basert på fotografier, men organisk og med positivt fortegn). Det er et fascinerende grep, som tematiserer hukommelse, persepsjon og tegning uten å ty til lettvinte metaforer eller gimmicker. 

Noe av det mest interessante med Santoro er at han er en særegen og innflytelsesrik visuell stilist uten en elegant strek. Når man leser tegneseriene og de teoretiske tekstene hans om hverandre, får man følelsen av at han ser fundamentalt andre ting på siden enn hva de fleste lesere og tegneserieskapere gjør, at han ser forbi streken, på de underliggende fargefeltene, mønstrene og strukturene. Pittsburgh er den første boka Santoro har laget som legger frem hans syn på tegneserier på en selvforklarende måte. Den er også hans beste. 

Aksel Kielland
Kritiker til leie. Anmelder og spaltist i Morgenbladet.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.