1970-tallet var en anspent tid, med økonomiske kriser, høy arbeidsledighet og voksende fattigdom. For de yngre generasjonene var tiåret preget av misnøye og avmakt.

Da pønken oppsto, var den en undergrunnsbevegelse; nihilistisk, subversiv og motkulturell. «Pønk» var (og er) en holdning, en livsstil, et uttrykk for frihet – frihet fra undertrykkelse fra den politiske majoriteten og samfunnseliten, og fra stramme sosiale konvensjoner.

Pønken kjennetegnes av en rebelsk ånd og en vilje til å rokke ved etablerte normer. Tre ord beskriver den svært godt: frisinnet, utfordrende og grenseoverskridende – på godt og vondt …

For mange har ordet «pønk» derfor en negativ klang. De forbinder det med anarki, vold, og generell forakt for sosiale konvensjoner. Særlig i det engelske hverdagsspråket brukes ordet om noen man anser som frekke og respektløse.

I denne bloggposten presenterer jeg fem svært ulike tegneserier som på hver sin måte illustrerer pønkens mange fasetter.

Rå, grenseoverskridende og meningsløs

Vi starter med Ranx, en kontroversiell og kompromissløs italiensk tegneserie fra slutten av 1970-tallet. Den bleskapt av Tamburini og Liberatore, og ble trykket bl.a. i tegneseriebladet Heavy Metal.

Tegneserien består av korte historier som det ikke er lett å finne noen rød tråd i (det er pønk å ikke følge konvensjoner), men kan likevel oppsummeres slik: I et futuristisk Roma (og deretter New-York) havner rusavhengige Lubna stadig i trøbbel, og roboten hennes ser seg nødt til å komme henne til unnsetning.

Ranx av Tamburini og Liberatore.

Ranx (opprinnelig Ranx Xerox, deretter RanXerox etter en klage fra kopimaskinprodusenten) er en voldelig kyborg uten moralsk kompass eller grenser, bygd med deler fra en kopimaskin. Ranx er beskrevet av illustratør Richard Corben som et «punket, futuristisk Frankenstein-monster».

Androiden er brutal, hemningsløs og amoralsk – noe som åpner for mange voldelige hendelser. Ranx er besatt av eieren (og kjæresten) Lubna, og vil gjøre alt for å blidgjøre henne. Hun er på sin side den eneste som klarer å temme de voldelige tendensene hans, samtidig som at hun utnytter ham skamløst. Kritikere har sammenlignet paret med «Skjønnheten og Udyret», men har innimellom vanskelig for å si hvem som er hvem.

Lubna er en tolv år gammel narkoman, nymfoman og et geni innen robotteknologi – attpåtil med et forferdelig temperament. Serien overskrider lett grensene for det moralsk akseptable (dersom man ser Ranx som en mann og ikke som en robot), ikke minst fordi det er mer enn antydet at de to har samleie. På akkurat dette punktet kan tegneserien sies å finne sin plass blant flere andre kontroversielle vestlige verk på slutten av 1970-tallet: Taxi driver med De Niro, som kom ut i 1976, Pretty Baby med Brooke Shields og Susan Sarandon, fra 1978, for ikke å nevne Stanley Kubricks Lolita fra 1962 (Nabokovs bok ble utgitt i 1955).

Selv om den vant presseprisen ved Angoulême-festivalen i 1983, er denne urovekkende, ultravoldelige tegneserien kun for et «opplyst», voksent publikum. Den illustrerer den råeste og mest brutale siden av pønkens ånd, kokt ned til sex, dop og vold. Eleonora Lima, forsker innen digital humaniora ved Trinity College Dublin, har hevdet at tegneserien Ranx ble skapt som et uttrykk for den italienske ungdommens motkultur.

Jesus versjon 2.0

I 1998 gikk den tankevekkende satirefilmen The Truman Show på kino, med Jim Carrey i hovedrollen. Sean Murphys sci-fi tegneserie Punk Rock Jesus (Vertigo, 2012-2013), minnet meg umiddelbart om den.

I filmen har hovedkarakteren Truman Burbank tilbrakt hele livet sitt i den lille byen Seahaven. Men han vet ikke at byen i virkeligheten er et gigantiske filmsett, og at livet hans sendes som virkelighetsfjernsyn til millioner av mennesker over hele verden. Innbyggerne i byen er skuespillere. Alt er kunstig – til og med været. Alt forandrer seg for Truman når en av skuespillerne avslører at verden han bor i, ikke er ekte. I likhet med The Truman Show er Punk Rock Jesus er også en kritikk av virkelighetsfjernsyn.

I serien skaper underholdningsselskapet OPHIS en klone av Jesus Kristus – Chris – med DNA fra Likkledet i Torino. Tegneserien følger ham fra han blir unnfanget (selskapet betaler en ung jomfru for å være moren), til han som tenåring gjør opprør mot menneskene og systemet som har skapt ham.

Fra italienske androider til amerikanske storbymareritt – i disse fem tegneseriene står pønk og sci-fi side om side.
Fra Punk Rock Jesus av Sean Murphy

Figurene i tegneserien er litt stereotypiske, men ingen fremstilles helt svart-hvitt. De har alle ambisjoner, knuste drømmer og følelser. De har opplevd traumer og har blitt utnyttet av skruppelløse mennesker, men de kjemper, de gjør motstand, og de forblir menneskelige. Parallelt med Chris, følger tegneserien livvakten hans, den tidligere IRA-terroristen Thomas McKael. Hans interaksjoner med Chris, men også med sin mor, samt med den kvinnelige forskeren som klonet Chris, er interessante.

Med en rebelsk, hanekammet hovedkarakter gir tegneserien en nokså klassisk tolkning av hva pønkbevegelsen handler om. Men den stiller samtidig viktige spørsmål om vitenskap, etikk, politikk og religion: Hvis du hadde teknologien som trengs, hadde du klonet et menneske? Hadde du prøvd å klone kjente personer? Er det moralsk og etisk riktig å gjøre det? Er det akseptabelt at private selskaper overvåker individer døgnet rundt i årevis, og begrenser bevegelsesmulighetene deres for å beskytte dem fra horder av nysgjerrige folk, fans og hatere (og for å tjene penger, selvfølgelig)?

Punk Rock Jesus uttrykker forfatterens fascinasjon – og intense frustrasjon – med verden vi lever i. Den tar et oppgjør med overmedialiseringen av våre liv, med religiøs fanatisme, det puritanske Amerika, genmanipulering, politikk uten etikk og moral, og så videre. Sånn sett er dette pønk. Men til syvende og sist er det hovedkarakterenes sårbarhet og menneskelighet som gjør den til en interessant tegneserie.

En absolutt klassiker

Når har jeg kommet tilhøydepunktet i denne samlingen: Transmetropolitan (Vertigo/DC, 1997-2002). Med denne serien har Warren Ellis og Darick Robertson skapt et dystopisk cyberpunk-mesterverk lagt til en verden der narkotika, korrupsjon, sex, vold og transhumanisme herjer.

Det var herlig å lese denne tegneserien – Det eneste jeg angrer på, er at tegneserien har stått urørt i bokhylla mi i flere år (!) før jeg endelig tok den frem. Men jeg er klar over at den ikke er for enhver smak.

Hovedkarakteren, Spider Jerusalem (heretter SJ), er en minneverdig og ukonvensjonell tegneseriehelt. Han er kynisk, paranoid og grov i kjeften, men uten tvil helten i The City, den dystopiske byen han bor i. SJ er en gonzo-journalist med integritet. Ved å formidle virkeligheten usminket og spontant slik han opplever den, inspirerer han byens innbyggere til å reagere mot urettferdigheten og korrupsjonen i samfunnet. Han er en varsler som usminket peker hva som er galt eller går galt – den ideelle gravejournalisten, egentlig (minus nøytralitet og objektivitet). Det er en eksplosiv, men svært festlig cocktail for å skape kaos, og SJ forpurrer da også planene til korrupte og farlige politikere og andre grupper som raserer samfunnet. Ingenting er hellig for SJ, unntatt sannheten. Det er pønk!

Fra italienske androider til amerikanske storbymareritt – i disse fem tegneseriene står pønk og sci-fi side om side.
Fra Transmetropolitan av Warren Ellis og Darick Robertson.

Det er paradoksalt at avsløringene i Transmetropolitan får reelle følger for overgriperne, mens folk i vårt post-truth samfunn har lært å være passive og uengasjerte selv når sannheten kommer for en dag.

Tegneseriens to første sider setter tonen: Den tidligere så suksessrike journalisten Spider Jerusalem har i flere år forsøkt å leve i fred og ro på fjellet, langt unna kaoset og perversjonen til en by som han ser på med både fascinasjon og avsky. Han lever som en eneboer, langhåret og naken, på en hytte omringet av bokhauger, søppel, rotter og automatiske våpen for å holde potensielle inntrengere unna (det vil ikke overraske noen at Tåpenes sammensvergelse og Frykt og avsky i Las Vegas er blant lesestoffet hans). Men så blir han oppringt av forlaget som krever at han skriver bøkene han allerede har fått (og brukt opp) forskuddet for. Han blir nødt til å dra tilbake til byen han flyktet fra.  

Transmetropolitans univers har mye å sette seg inn i: Karakterene, byen, befolkningen, til og med dyrene – for ikke å nevne alle de spennende teknologiske, transhumanistiske og cyberpunk-elementene fortellingen bygger på (bl.a. kryogenisk konserverte mennesker som vekkes til live, og våpen som «bowel disruptors»). Tegneserien er også speket av små, betydningsfulle, detaljer som vil kreve flere runder med lesing for å få med seg alt. Og det liker jeg!

En frisinnet stridsvognfører

Ellers har jeg lyst til å nevne et par lettere og humoristiske pønk-sci-fi-tegneserier: Tank Girl (filmatisert i 1995 med Point Break-stjernen Lori Petty i hovedrollen, selv om filmen ikke var særlig minneverdig), og Burton & Cyb.

Den britiske tegneserien Tank Girl finner sted i en postapokalyptisk versjon av den australske outbacken. Der bor Tank Girl i en stridsvogn. Hun jobbet bl.a. som stridsvognfører, dusørjeger og postbud, helt til hun blir erklært fredløs av den australske staten og får en stor dusør på hodet sitt.

Fra italienske androider til amerikanske storbymareritt – i disse fem tegneseriene står pønk og sci-fi side om side.
Fra Tank Girl av Alan Martin og Jamie Hewlett.

Tegneserienble utgitt i overgangen mellom 80-tallet og 90-tallet. Visuelt sett er den utvilsomt påvirket av pønk-estetikken med sin bruk av collager, psykedeliske tegninger og farger. Fortellingen virker kaotisk og følger absolutt ikke et konvensjonelt handlingsforløp.

Tank Girl representerer også den delen av pønkbevegelsen som både kvinner og seksuelle minoriteter har funnet frigjørende. Den ble utgitt på et tidspunkt da kvinnesaken var voksende i punkrockkulturen. Men den var ganske revolusjonerende også for denne epoken. Tank Girl er en rå, selvstendig ung kvinne som lever livet sitt fritt – hun har sex med hvem hun vil, når hun vil, hun spytter, hun banner, og lar ikke noen diktere hvordan hun skal oppføre seg. Og kjæresten er Ripper Booga, en mutert hybrid mellom menneske og kenguru.

Pønkkjeltringer fra verdensrommet

Til slutt anbefaler jeg en kikk på en humoristisk spansk sci-fi tegneserie fra slutten av 1980-tallet, Burton & Cyb (4 bind), hvor to tåpelige pønk-kjeltringer havner i alle slags problemer i verdensrommet. Jeg er veldig glad i tegningene til Jose Ortiz.

Fra italienske androider til amerikanske storbymareritt – i disse fem tegneseriene står pønk og sci-fi side om side.
Fra Burton & Cyb av Antonio Segura og José Ortiz.

Det spanske forlaget ECC ediciones oppsummerer serien så bra at jeg foretrekker å oversette det i stedet for å bruke egne ord:

«Burton er en parodi på den firkantede amerikanske actionhelten, mens Cyb (en forkortelse for cyborg) er en skyteglad misantrop. De er to av universets største forbrytere, og de har få reservasjoner når det gjelder å svindle godtroende romvesener. Ingen forbrytelse er for liten, og ingen plan er for ekstravagant hvis den gir et godt utbytte. Våpenhandel, diverse svindelforsøk, bankran, innviklede tidsreiser og en forbløffende evne til å slippe unna med nesten hva som helst. Ingenting er for mye for disse to skurkene, ikke engang å teste grensene for vennskapet ved å dolke hverandre i ryggen hvis det gjør det mulig for dem å få tak i enda mer bytte.»

Gir dette ikke lyst til å lese denne tegneserien?

Forresten, hvis du er i Paris i sommer, bør du gå på Centre Pompidou og se en av de største tegneserieutstillingene noensinne, «Bande dessinée, 1964 – 2024»!

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.