Vel møtt! På denne tiden jobber norske kulturredaksjoner med å oppsummere året som har gått. Og vi i Empirix stiller oss spørsmålet om hvordan vi best kan oppsummere 2021 på en vettug måte.
Vi har kastet oss på «her-er-de-beste»-journalistikken flere ganger tidligere, men ikke i år. I løpet av 2021 har vi anmeldt nærmere 40 norske tegneserieutgivelser, og gitt sjansen ville nok redaksjonen ha kommet opp med minst ti kandidater for hva som var den beste.
Så i stedet for en årsbesteliste gir vi dere en liste over tendenser i tegneserienorge 2021, sett gjennom Empirix-brillene.
1. Bind 1-syken fortsetter
Ingen ser ut til å kunne fortelle en historie med én bok lenger. Etter Malin Falchs suksess med Nordlys har forlagene tråkket på gasspedalen på jakt etter den nye kassasuksessen, og resultatet er at vi nå har fem pågående serier bare i fantasysjangeren. Da har jeg ikke engang talt med alle oversettelsene av lignende sjangerlitteratur.
Andre sjangere er selvsagt ikke immune mot å ville strekke en historie over flere bind, men særlig fantasybøkene sliter med at første bind er preget av å skulle føre leseren inn i historien, figurene og universet de foregår i. Det gjør dem litt kinkige for en målgruppe av unge lesere som må forholde seg til dyre utgivelser som ikke alltid fungerer frittstående, og som har en utgivelsesfrekvens på rundt én bok i året.
Vil alle disse unge serieskaperne klare å fullføre de fem, åtte eller ti bindene som historiene deres vil kreve? Noe sier meg at forlaget Egmont allerede bekymrer seg for det samme.
2. Norske stripeserier er bedre enn noensinne
En fire ruters stripeserie er overfladisk sett det motsatte av et episk flerbindsverk. Men flere norske stripetegnere har vist at de klarer å skape historier og verdener som er vel så medrivende som dem vi finner i lengre formater.
Etter at Strand forlag gikk inn og kuppet norske stripeserier for et par år siden har det blitt en ny giv på feltet, hvor veteraner som Frode Øverli stadig blomstrer med Pondus (og Mads Eriksens M er på vei tilbake), samtidig som at relative nykommere som Dunce og Intet nytt fra hjemmefronten på kort tid har etablert seg som særdeles levedyktige.
Er du på jakt etter det mest spennende som skjer innen norske tegneserier nå, kan du gjøre langt dummere ting enn å plukke opp et blad med stripeserier.
3. «Tegneserieskaper» har blitt et yrke man kan ha på film
I 2021 fikk vi med noen ukers mellomrom premiere på TO norske filmer hvor en av hovedpersonene var tegneserieskaper.
Verdens verste menneske hadde øyensynlig innkassert tjenester (og rekvisitter) fra store deler av Oslos etablerte alternativtegneseriemiljø, og lot oss møte Anders Danielsen Lie som tegneserieskaperen bak den fiktive serien Gaupe – med tegninger supplert av Charlie «Arne And» Christensen.
Ninjababy var løst basert på Inga Sætres Fallteknikk fra 2011. Sætre var selv animatør og medmanusforfatter på filmen som handler om den vordende tegneserieskaperen Rakel som blir ufrivillig gravid.
Andre påfallende likheter var at begge filmene hadde dialog om mensen, begge inneholdt en syretripp, begge hadde animerte sekvenser, og ikke minst ble begge holdt oppe av fabelaktige kvinner i hovedrollen. Tilfeldig? Selvsagt. Men gøy likevel.
4. Tegneserier fra vår nære fortid er en stadig større greie
Kristian Krohg-Sørensen vant både Pondusprisen og Årets tegneserie for tegneserien om smugleren Gulosten. Serien er lagt til Oslo på 1920-tallet, og inneholder masse historisk research både om hendelsene og om hvordan Oslo så ut den gangen. Ifølge Krohg-Sørensen kan serien bli hele fem bind lang.
Spol frem noen tiår i norgeshistorien og du finner John S. Jamtlis Sabotør-serie. Her er det den norske krigshistorien som fortelles på nytt, og etter en start som tok litt lett på det historiske underlaget er de to nye bindene solid plantet i faktiske hendelser.
2021 har ikke sett noe nytt album om Krüger & Krogh, men den overnaturlige spionserien fra 1960-tallets Oslo har garantert vært med å øke interessen for historiske uttrykk og visuell research av nær hysteriske proporsjoner.
Legg til at selv de autobiografiske tegneserienes posterboy Anders Kvammen sier at han leker med tanken på å lage en historisk tegneserie fra Oslo, og vi ser mer enn konturene av en trend.
5. Smått er bra
Arrangementer som Oslo 24H har åpnet øynene til mange når det gjelder selvpublisering. Det kan være givende å ha et ferdig produkt i hånden bare noen dager eller uker etter at man fikk ideen. Om ikke annet så for eksperimentets skyld.
Foot Books, det nye forlaget til Erlend Peder Kvam og Martin Asbjørnsen, skal gi ut fanziner og tegneserier i små opplag. Samtidig har et forlag som Træsh på kort tid etablert seg som tilbydere av bra og rare ting i små formater.
Og det er ikke bare ukjente navn som står på utgivelseslistene her. Ane Barstad Solvang er ute med Rich Trash Daughter of Suburbia på Foot Books nå, Jenny Jordahl har tidligere gått småformat med Ski-fi på nå nedlagte Blokk forlag, og jeg kan gjerne satse en liten sum på at for eksempel Nora Dåsnes dukker opp med en fanzine i 2022.
Slik ser det ut fra der jeg sitter. Hvilke trender har du merket deg? Del i kommentarfeltet her eller på Facebook!
