Kunst som prøver å fange monumentale traumer er vanskelige å dømme som egne verk. Det kan virke umulig å skille mellom hendelsene i seg selv og forsøkene på å erindre dem, eller de som ønsker å knytte seg opp til dem for å gi verkene en kontekstuell tyngde. Det er et gjennomgående problem med tidligere forsøk som William Basinski sin The Disintegration Loops om 9/11 eller Paul Greengrass sin film om 22. juli.  Christa Barlinn Korvald går derimot hodestups inn og omfavner denne tvetydigheten mellom beskuer og berørt. 

Norge er et lite land, og grufulle datoer som 25. juni og 22. juli blir allemannseie. Da terrorangrepet skjedde jobbet jeg på en bar bare et steinkast unna åstedet. Tilfeldigheter gjorde at jeg var i USA på det tidspunktet, og dermed ni timer og et verdenshav bak alle andre.

Mens den amerikanske høyesteretten avskaffa Roe versus Wade og satte USAs abortlov 90 år bak Norges, fikk jeg meldinger ut av det blå om det gikk bra med meg. Jeg klarte ikke å koble det til noe konkret før Norge brått våknet opp til en ny tragedie, og feeden ble fylt med folk jeg var glad i som bekreftet at de var trygge – eller ei. Vi blir alle berørt på hver vår måte. 

Røff men varm 

Boken er en skildring av de store øyeblikkene, i sterk kontrast med hverdagslige detaljer. Meldinger som plinger inn, scrolling på mobilen, vestlandslefse og terrorister omringet av politimenn. Illustrasjonene går fra enkle og raske skisser som foreviger øyeblikkene, til store impresjonistiske tablåer. Selve boka er både grov og nydelig, både iboende og i format. Røff, men fylt av en varm tilstedeværelse. Offset-trykket og trådheftet med en hard perm i papp. 

Opplevelsene er gjengitt som flyktige erindringer i tekst, kryssklippet med faktiske avisoppslag og rettstegningene som fanger det absurde i det hverdagslige; politifolk som fikler med mobiler, skjermer som er lagt ned mot bordet for å holde vitner anonyme. Bildene har en taktil egenskap som formidler det såre i øyeblikket. Til tider ønsker jeg at boka hadde viet mer plass til tegningene, for de blir uheldig krympet i dette formatet. Skildringene av vitner og øyeblikk er nydelige, og viser forfatterens styrke som illustratør. Med sin finurlige strek gir hun oss en krysning mellom det grove, det naive og det presise. 

Nær, men fra en distanse

Over tid lærer tegneren motivet å kjenne. Detaljene, formene og skavankene. Gjennom rettsprosessen blir Christa kjent med sitt perspektiv av gjerningsmannen: ryggen, kinnet og skjegget hans. Ansiktene er sjeldent tegnet i front, men ofte bakfra, litt fra siden og over skuldrene. Vi kommer så tett på gjerningsmannen, men fortsatt fra en avstand. Vi er intimt nære, men allikevel frakoblet og beskuende. 

Barlinn Korvald fremstiller fotografiets språk og form som iboende voldelig, distansert og hurtig; en skyter blinkskudd fra hofta. Når pressen skal ha sine forsidebilder blir det som en gjentakelse av tragedien. Tegning blir derimot fremstilt som noe intimt, saktegående og iboende empatisk.

Barlinn Korvald reflekterer over tidsbruken, både for henne som tegner, men og som et medmenneske. Hvordan nyhetsverdien gradvis forsvinner og drukner i andre tabloide oppslag; Ingebrigtsen-rettsaken, Baneheia-saken og livet generelt. Påskeferie og maivær. Pressebenken går fra å være overfylt og dagsaktuell til å bli en mindre og mer spesiell forsamling. Hun stopper tidvis og reflekterer over hvordan en har begynt å kverulere om det var et terrorangrep, eller «bare» en skyteepisode. 

Berørt og beskuer

Forfatteren plasserer seg selv som en av de berørte, men som opplevde hendelsen utenifra. Som ikke danset på London, men som fortsatt bærer datoen 25. juni som et merke på kroppen. Hun er både berørt og beskuer, og denne dobbeltrollen blir gjort tydelig gjennom rettsprosessen. Hun er der – Ikke for å fortelle sin historie, men for å gjenspeile det som skjer – og for å møte gjerningsmannen med medmenneskelighet. Hun er der for å skildre ham på papiret som han her. Samtidig blir hun minnet om at hun har tilbragt måneder med en mann som trolig hadde ønsket å ta livet hennes.

Denne utvidelsen av hvem som regnes som berørt blir stående som et tema i boken: De som faktisk danset i kjelleren på London blir i starten ikke regnet som berørte av domstolen – bare de som var i første etasje eller på Pers pub. Hvem har egentlig myndighet til å definere hvem som er offer og hvem som er tilskuer? En dommer som betegner skeive som «skjeve», eller de som bærer på traumene? 

Dobbelthaker, tung skrift og Lars Gule

Gjentatte ganger sammenstiller forfatteren de tabloide overskriftene og den til tider overveldende hverdagsligheten i rettsalen. Avisutklipp som kan være stressframkallende og bombastiske, blekner mot det trivielle og trege i virkeligheten; Fisherman’s friend, pomfri fra MAX, det faktum at Korvald ikke innser at hun har sittet ved siden av Lars Gule før det har gått flere uker. Hun tegner overskriftene, og den harde skrifttypen erindret med blyant og penn blir noe fremmed i møte med skildringene av dobbelthaker og bølgete hud.

Hun stusser når en journalist ved siden av henne beskriver gjerningsmannen som varm i blikket. Hun har tegnet ham kald. Har hun sett feil, husker hun feil? Nei, hun hadde sett hvordan gjerningsmannen lyste opp da fengselsbetjenten hadde vitnet og det er ikke slik hun ser ham nå. Hun innser at hun har kartlagt gjerningsmannens ansikt bedre enn journalisten, og har en dypere kunnskap både faglig, men og medmenneskelig. Denne røyndommen viser seg i hvordan portrettene rent teknisk har blitt bedre, tryggere og mer konkrete enn skissene fra starten av boken. Hun merker hvordan han endrer karakter i rettsprosessen; hvordan hun opplever at han emosjonelt kobler ut under vitneavhørene, men fester blikket når tekniske detaljer blir vist fram. Selv han klarer ikke å stirre sin egen grusomhet i ansiktet. 

En vond klem og en øm hånd

Bildet av Bhatti som omfavner gjerningsmannen slår hardt mot deg. Barlinn Korvald betviler derimot nærheten mellom gjerningsmannen og kjendisvitnet. Der andre med relasjon til gjerningsmannen prøver å distansere seg, har vi nå en person som aktivt søker seg mot den ensomme ulven, og som ønsker å slå politisk mynt på hans handlinger. Eller er dette kunstnerens forsøk på å skape distanse mellom en mann som allerede er blitt stemplet som iboende ond, og en mann som kunstneren har lært å kjenne over lengre tid? 

Som en gjenspeiling av dette dilemmaet beskriver hun hvordan forsvareren mykner opp i møte med gjerningsmannen. Fra kald respons, stive håndtrykk – til en øm hånd på skulderen. På lik linje med en forsvarsadvokat i møte med gjerningsmannen; blir du som tegner dømt til å knytte deg til motivet. 

Du ser ut på London Pub og Per på hjørnet når du går ut av Tinghuset. Berørte må passere åstedet på vei inn og ut fra rettsalen. Du kan ikke skille mellom åsted og rettssted. Du kan ikke forbigå traumene. Rollene som berørt og beskuer forblir tilkludret, tabloide overskrifter og en grå hverdagslig rettsprosess forblir distansert. E-Tjenesten og PST valgte å ta helg i forkant av terrorangrepet, flere av de berørte skulle bare innom London i et lite øyeblikk for å runde av en lang feiring i Pride Park. Alt er så hverdagslig før det brått ikke lengre er det.