Chris Reynolds’ The New World: Comics From Mauretania var den beste nye tegneserieutgivelsen undertegnede leste i 2018, men bokas innhold er ikke nytt. Å lete opp pålitelig informasjon om walisiske Reynolds (f. 1960) er like vanskelig som å få oversikt over utgivelsene hans, men så vidt jeg har kunnet bringe på det rene laget han sine første “Mauretania”-serier på midten av 80-tallet. Det startet med bidrag til ymse antologier (blant annet innflytelsesrike Escape Magazine), før han fikk et fast tilholdssted i Mauretania Comics (som forvirrende nok ikke ble startet av Reynolds selv, men av maleren Paul Harvey) i 1986, og siden den gang har han med jevne og ujevne mellomrom utgitt sine “mysterious stories about times and places” via det som med norske øyne fremstår som smått obskure forlag og distribusjonsløsninger.

Chris Reynolds Mauretania

Det åpenbare unntaket er boka Mauretania som ble utgitt av Penguin i 1990 (noen kilder sier 1991), og som før The New World var Reynolds’ eneste soloutgivelse fra et forlag med bred internasjonal distribusjon. Mauretania fås kjøpt for en billig penge på internett, men er i sin helhet inkludert i The New World, og ønsker man å fordype seg ytterligere i Reynolds verden er neste steg hans store og forvirrende utvalg av e-bøker og/eller de to Amazon print-on-demand-bøkene Storm Train Seven og Torus. Det er også mulig å lete opp gamle utgaver av Mauretania Comics, men det krever langt mer arbeid enn den sedvanlige saumfaringen av eBay og markedsplassen på Amazon. Selv foretrekker jeg å lese tegneserier på papir, og venter i skrivende stund på bekreftelse fra Mile High Comics om at de faktisk har de to numrene som er mulig å bestille fra nettsiden deres (jeg mailet også Reynolds selv, som ikke kunne hjelpe med å finne gamle fysiske utgivelser, men sendte meg en digital versjon prosaboka Cellarhead).

Selv om Reynolds’ posisjon på siden av den britiske tegneseriebransjen innebærer at han er langt mindre synlig og omtalt enn han burde være, forsterker den også den underlige tidløse kvaliteten som preger arbeidet hans. På samme måte som David Lynchs motvilje mot å forklare og diskutere sine filmer bidrar til å opprettholde mystikken rundt dem, blir Reynolds’ obskuritet en viktig del av hans appell: I en tid preget av gjenutgivelser og evig ekspanderende tilgjengelighet er det noe uimotståelig tiltrekkende ved tegneserier man ikke ganske enkelt kan kjøpe, men som finner leseren når de selv vil. 

Chris Reynolds Mauretania

Å beskrive Reynolds’ serier er ingen enkel oppgave, og selv har jeg ofte problemet med å huske det konkrete innholdet i fortellingene etter jeg er ferdig med dem. Det som fester seg er snarere stemninger og bilder, og sant å si stemmer disse bildene sjelden overens med det som er trykt på sidene. Dette skyldes at Reynolds’ sparsommelige, men stemningsfulle visuelle språk i mange tilfeller synes å fungere mer som prosa enn som tegninger, og dermed fremkaller subjektive bilder i leserens hode. 

Ved første øyekast ser Reynolds’ tegninger enkle og amatørmessige ut, og jeg skal være den første til å innrømme at mangelen på presisjon og eleganse kan virke avskrekkende. I likhet med David Britton (Lord Horror) var han lenge en av disse marginale britiske figurene jeg var klar over at stod høyt i kurs hos enkelte (den pågående reynoldssansen startet med en artikkel av Seth i The Comics Journal i 2005), men hver gang jeg var på nippet til å lete opp en av utgivelsene hans på eBay, ble jeg sittende og stirre på de keitete tegningene hans til jeg bestemte meg for å la være.

På overflaten ser Reynolds’ tegninger ut som en uraffinert blanding av Dash Shaw anno New School og en Jan Stenmark uten fotografier å tegne over, ispedd en dæsj Gilbert Hernandez. Når man begynner å lese oppdager man imidlertid raskt at de vekselvis altfor tykke og altfor tynne svarte strekene rommer uante dybder. Skjønt raskt og raskt: Jeg likte The New World godt da jeg leste den i høst, men det var først etter å ha lest mange av de samme seriene om igjen i Mauretania en tid senere at jeg virkelig innså Reynolds’ storhet. Disse historiene tåler ikke gjentatte gjennomlesninger, de krever det.

Chris Reynolds Mauretania

Reynolds’ serier er delt opp i et antall underkategorier (blant annet Cinema Detectives, The Golden Age og fortellingene om Monitor) som er forvirrende når man begynner å liste dem opp, men intuitivt forståelig når man leser dem. Og med unntak av fortellingene om superheltene Moon Queen og The Bee – som synes underlig konvensjonelle og sjangertro til Reynolds å være – flyter de alle i hverandre. Sammen maner de frem flere, tilsynelatende parallelle, epoker av en futuristisk verden som fremstår som en siste gjenstridig rest av det britiske imperialistiske prosjektet projisert inn i en fremtid der jordkloden er kraftig avfolket etter et ulykksalig møte med vesener fra det ytre rom. 

Om utgangspunktet er dramatisk, er seriene som utspiller seg i denne verdenen av tomme hus og uproduktive jobber det diametralt motsatte. Mauretania – eller hva man nå skal kalle dette universet (det fremgår så vidt jeg meg bekjent aldri tydelig hva tittelen refererer til) – er et solbleket prospektkort av et forgangent Storbritannia i science fiction-tapning, en verden hvor tiden står stille i et evig 1986 med sterke ekkoer av romertiden og 50-tallet, og hvor sosial og teknologisk utvikling er et tilbakelagt kapittel. 

Chris Reynolds Mauretania

Reynolds’ serier inneholder spor av den samme lyriske jordnærheten som gjennomsyrer Eddie Campbells eviggrønne Alec og den tilbakelente tilnærmingen til sjangerelementer man kan finne hos Phil Elliott. En mindre åpenbar sammenligning er Yuichi Yokoyama, hvis semi-abstrakte skildringer av bisarre figurer som konstruerer og utforsker mystiske landskaper har lite til felles med Reynolds’ serier på et estetisk plan, men som likevel har flere likhetstrekk med arbeidet til hans britiske kollega. Begge lager de science fiction-fortellinger om besynderlige tildragelser i folketomme fremtidsverdener som ikke henger på greip i konvensjonell forstand, men som alltid fascinerer. Og viktigere: begge lager tegneserier som ikke ligner noe annet, og som transcenderer både ord, sjangre og omstendighetene de ble produsert under.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.