Anmeldelse
Tenner
Xueting Yang
Jippi forlag, 2026
Da jeg leste den forrige utgivelsen til den Oslo-baserte kinesiske kunstneren Xueting Yang, Kjøkken (2022), gjorde den umiddelbart inntrykk. Den minimalistiske og poetiske tegnestilen, den sanselige framstillingen av minner og barndom, og sammensmeltningen av kinesisk og norsk kultur og landskap gjorde boken unik i norsk tegneserieflora. Tenner, en frittstående oppfølger til Kjøkken, er mer av det samme. I beste forstand.
Mellom drøm og virkelighet
Tenner består av syv korte historier som i varierende grad overlapper. Det de har til felles er en kvinnelig hovedkarakter som vises som både voksen og barn, en venn eller søster, og en ektemann. I barndomsminnene befinner vi oss i Kina, mens i voksen alder er kvinnen i Norge. Et gjennomgående tema er vann. Masse, masse vann. Regn, svette, bølger, hav, blåfarge, båter på havet, svømmebasseng.
Yang sin fortellerstil er særegen. Minner og opplevelser flyter sammen som i drømmer, det er som om historiene befinner seg i det som i psykologien kalles en hypnagog tilstand, altså i overgangen mellom søvn og våken tilstand. Salvador Dalí er kjent for å med vilje ha oppsøkt denne tilstanden for å få ideer – mens han lå i sengen holdt han en nøkkel i hånden som skulle klirre i et fat og vekke ham idet han sovnet.
I «Skjær» befinner fortelleren seg først på en ferge som støter på et skjær, deretter på badet til et par hvis ekteskap har «gått under». I «Fest» er en kvinne på en fest i en leilighet hvor de har leid inn massører. Historien tar en slags erotisk vending, etterpå går kvinnen på badet og ser at faren hennes plutselig står der. De bytter klær, og utveksler ingen ord. I «Kino» er en kinesisk skolejente på kino med klassen for å se en nasjonalistisk film om den tapre partikamerat Lei, som døde under en lastebilulykke. Hun glemmer nøklene sine, må tilbake til kinoen for å hente dem, og på sykkelturen hjem blir hun fulgt av den samme lastebilen som tok livet til kamerat Lei.
Følelsen av at man opplever såkalte hypnagoge hallusinasjoner; syn- og sansebedrag som opptrer umiddelbart før man sovner, blir forsterket av at det ikke nødvendigvis er sammenheng mellom den nøkterne prosaen og de minimalistiske og surrealistiske bildene. Det skaper en kontrast som er spennende og fremmedgjørende. På et annet tidspunkt i «Kino» går skolejenten inn i kinoen, hvor det er mørkt. Dette tegner Yang fra perspektivet til jenten, og siden øynene hennes bruker tid på å venne seg til mørket, er siden helt blass og mørkegrønn, og det eneste vi ser er en hall med et utydelig portrett av Mao Zedong i enden. Det er visuelt spennende og forvirrende om hverandre.
Å gripe etter halmstrå
At historiene befinner seg på flere bevissthetsplan, gjør lesningen av Tenner noe utmattende – man griper etter halmstrå hvis man prøver å forstå logikken i historiene. Fortellerstilen kan tidvis gjøre at det føles som å lese en drømmejournal. Det er kjedelig å bare høre noen gjenfortelle drømmene sine, men siden Yang deler historiene opp i episodiske innslag blir det aldri ordentlig utmattende eller uinteressant.
Noen ganger slutter historiene såpass brått at man ikke får grep om dem. Særlig de korteste historiene kunne gjort mer inntrykk hvis de hadde blitt utdypet litt mer, og dermed gjort det lettere for leseren å leve seg inn i dem. Men i de beste historiene er Yang lenge nok inni stoffet, og hun overrasker leseren med veiene handlingen tar. Hun er også god på å bruke et av de viktigste tegneserietekniske formgrepene: Å bla om. Idet leseren blar om til neste side kan historien overraske ved å ta en helt annen vending.
Minner og sanser
Yang får godt fram hvordan sanser spiller inn i minner. Å klippe håret til en venn midt på sommeren, klorvann, svette som pipler fra klam hud, styrtregn og dramatiske bølger, å dele en is etter skolen. Disse små øyeblikkene og detaljene gjør historiene mer levende og troverdige. Dette vitner om en stor sensitivitet og tilstedeværelse som bidrar til å gjøre tegneserien svært poetisk og kunstnerisk unik.
Kunstnerens strek er ganske minimalistisk, men samtidig er bruken av farger stemningsfremkallende og annerledes. Selv om boken er ganske fargerik, er fargene blasse, noe som bidrar til den gjennomgående melankolske stemningen. Minner er uhåndgripelige, og derfor funker den collage-aktige teknikken Yang noen ganger benytter seg av.
Konturene av en trilogi?
Tenner og Kjøkken er like i både tematikk og utforming, og det hadde derfor ikke overrasket meg om det kommer en tredje bok. Begge bøkene inneholder syv historier der det hverdagslige og prosaiske blir underliggjort, gjerne gjennom smått magiske eller rare innslag. Men når jeg ser over Kjøkken igjen merker jeg en ganske påfallende forskjell i utformingen av de to bøkene. I Tenner er teksten utformet i en ganske kjedelig, digital skrifttype, mens i Kjøkken er teksten utarbeidet for hånd med gråblyant som underbygger det særegne dagbokpreget til boken. Det er en ganske liten sak, og jeg skal ikke spekulere i om det er av økonomiske grunner forlaget/kunstneren ikke har tatt i bruk den samme håndskrevne teksten, men det er forstyrrende når man legger merke til det.
Det er ikke dermed sagt at jeg liker Tenner mindre enn Kjøkken. Bortsett fra denne lille detaljen, er Tenner en vellykket oppfølger som utdyper og viderefører ideene fra forrige utgivelse. Historiene tåler å bli gjenlest, og bør gjerne det. Deter en bok du leser på en time, men som fortjener og krever at du bruker tid på historiene, tenker over det som forvirrer deg med dem, identifiserer deg med karakterene, og lar historiene ta plass blant dine egne minner.
