Opp som en løve …

The Urban Legend er et fascinerende prosjekt. Inspirert av filmer og TV-serier skapte Josef Yohannes sitt eget superheltunivers i 2012 – uten selv å ha lest en eneste superhelt-tegneserie. I dag er Yohannes en av Norges mer profilerte serieskapere, og engasjerer seg i mange ulike prosjekter.

The Urban Legend: Sesong 3 kommer fem år etter Sesong 2. Heldigvis åpner den med en grei oppsummering som gir nye lesere alt de trenger for å henge med i svingene, og Yohannes’ egne betraktninger rundt historiene og alle prosjektene han har på gang gjør at man kommer tett på fenomenet. Dessverre er The Urban Legend ikke en særlig god tegneserie.

Batman på sparebluss

The Urban Legend er … intens. Seriens gjennomgående budskap er at man må være tro mot seg selv, vise omsorg for dem som er svakere enn en selv, og at alle fortjener en stemme – og at man kan få til nesten hva man vil, så lenge man arbeider hardt nok for det. Det hele formidles med en slik inderlighet at det nesten kan bli litt for mye av det gode, men vi trenger slike historier så lenge de er såpass ektefølte som her.

Budskapet er oppbyggelig, og Yohannes bruker sin stemme til å løfte samfunnsproblemer på en god og informativ måte.

Hovedfiguren Malcolm T. Madiba/The Urban Legend er en unik figur. Han er født og oppvokst i Eritrea, men etter å ha bekjempet gatekriminalitet i hjembyen sin må han rømme landet etter å ha hisset på seg en lokal krigsherre. I storbyen Capital City fortsetter The Urban Legend sin kamp mot kriminalitet og urettferdighet, inspirert av Bruce Lee og andre slåsskjemper – som en slags lavbudsjetts-Batman uten tekniske hjelpemidler. Her må han hanskes med skurker med megetsigende navn som The Black Godfather, Devil’s Advocate, Young Evil og El Mexicano, men også med utfordringer som fattigdomsproblematikk, psykiske lidelser og rasisme.

Alt dette gjør det i utgangspunktet veldig lett å like The Urban Legend. Budskapet er oppbyggelig, og Yohannes bruker sin stemme til å løfte frem samfunnsproblemer på en god og informativ måte. Ingen tviler på at hensikten er god, problemet er bare at utførelsen hangler.

Masete møljeslagsmål

Serien er tegnet av britiske Steve Baker (også kjent som Stevie Copter eller Newtasty). Han har en løs og tilbakelent stil som kler serien godt – streken ligger ikke veldig langt fra klassisk graffitikunst. Tidvis blir det imidlertid litt i overkant løssluppent; noen ganger blir armene unaturlig korte, et øye sitter litt snålt plassert i ansiktet, sigaretter forsvinner i løse luften, og så videre.

Baker skaper god flyt og dynamikk i Yohannes’ historier. Men det lille ekstra mangler, som for eksempel flere gode og detaljerte splash-sider. Disse kunne åpnet opp og skapt viktig pusterom i en ellers hektisk serie. Baker og Yohannes bruker også uforståelig mye plass på temmelig intetsigende kampscener. Det topper seg i episode/kapittel 7, hvor hele 18 sider er dedikert til et møljeslagsmål som helt sikkert ville gjort seg på en TV-skjerm – men på papir blir det bare masete.

Skurker uten stil

Som i tidligere utgivelser er det lagt lite arbeid i skurkene, men en god actionserie trenger gode skurker. Det er som regel de som driver handlingen fremover, og da trenger de interessante motiver og gjerne egenskaper eller bakgrunner vi kan sympatisere med. Slik har ikke The Urban Legend tid til; her handler det tilsynelatende kun om hvem som skal styre byen – for å tjene masse penger. Helt mot slutten av boken blir det ørlite mer komplekst, men deretter det tar ikke mange sidene før skurkenes plan faller i fisk.

The Urban Legend er rik på referanser, men tenker selv få nye tanker.

The Urban Legend er rik på referanser, men tenker selv få nye tanker. Det blir for eksempel nesten komisk når den mystiske organisasjonen som står bak kriminaliteten viser seg å være … selveste Illuminati. Denne kreative tørken gir seg også til kjenne på detaljnivå. Hvorfor i alle dager driver den kriminelle gjengen «The Hyenas» og kler seg opp i dyrekostymer? Her er det så mye symbolikk å spille på og mulige historier å fortelle, men uten videre kontekst blir det bare unødvendig staffasje.

Noen ganger får man følelsen av at Yohannes har skrevet serien på innfallsmetoden, og glemt at alle historier må følge en viss logikk. For eksempel finner skurkene i politiet ut hvor The Urban Legend bor, men tar seg aldri bryet med å sjekke hvem som er registrert på adressen for å få vite det virkelige navnet hans.

Pussig publikasjon

Det er noe litt snålt med denne bokutgivelsen. Det begynner allerede i forordet, der Yohannes bruker mye plass på å fortelle om alt han har oppnådd, som at han har produsert serier som skal bli skolepensum, mange nye prosjekter, at han fikk en signert boksehanske av Mike Tyson (som etter sigende likte serien veldig godt) eller spesialutgaver som omhandler Korona, klimakrisen og mobbing. 

Det skinner tydelig igjennom at dette er noe som betyr mye for Yohannes, men han går aldri i dybden på disse prosjektene. Vi får derimot en dobbeltside med bilder av Yohannes sammen med ulike kjendiser eller barn som holder seriene hans: Frank Miller, Jonas Gahr Støre, Winnie Mandela, Wesley Snipes og Chirag fra Karpe. 

Jeg sitter igjen med følelsen av at Yohannes prøver å selge meg noe.

Mot slutten av dette «bonusmaterialet» skriver han: «Folk har fått med seg hvilken positiv innflytelse disse spesialutgavene har hatt på barn og ungdom, noe som har ført til forespørsler fra bedrifter og organisasjoner om å lage en spesialutgave av The Urban Legend som tar for seg et tema innenfor deres segment og profil. Jeg har blitt tilbudt penger og distribusjon, men jeg har takket høflig nei (…).» Det tror jeg så gjerne, men i stedet sitter jeg igjen med følelsen av at Yohannes prøver å selge meg noe.

Yohannes og forlaget burde lagt mer arbeid i denne utgivelsen. Det lille ekstramaterialet som faktisk er inkludert, er for tynt og tilfeldig. For eksempel avsluttes hvert kapittel med en kommentar fra Yohannes, der han forteller om inspirasjonskilder eller forklarer temaet. Men det blir som regel altfor overfladisk, som når Yohannes forteller at «Det var faktisk veldig krevende å lage en utgave med så lite dialog og så mye action som det er i denne utgaven». Jaha, ja.

… ned som en skinnfell

Dette er en tegneserie med et stort hjerte og mye sjel. Den løfter viktige temaer og har et godt og oppbyggelig budskap, selv om den ikke akkurat tråkker opp nye stier. Tegningene er levende og historiene spennende, men til syvende og sist lider utgivelsen av at serieskaperne tak litt for mange snarveier for å komme i mål.

The Urban Legend har potensial, men etter tre bokutgivelser har Yohannes og Baker ennå ikke klart å finne ut hvordan de skal realisere dette. Ønsket om å lage en positiv og inspirerende actionserie er uten tvil oppriktig, men det finnes så mange andre, mye bedre tegneserier der ute for både unge og voksne.