Anmeldelse

Ti kniver i hjertet
Nora Dåsnes
Aschehoug, 2020

Høsten 2005 begynte jeg i 7. klasse. Låta som toppa Billboard-lista dette året var We Belong Together av Mariah Carey, etterfulgt av Gwen Stefanis Hollaback Girl. Dette var også året den første sesongen av Frustrete fruer ble vist på norsk TV, for å nevne noe.

Som 12-åring tror jeg ikke jeg var klar over at det eksisterte noe annet enn heterofil kjærlighet. Ikke fordi jeg hadde vokst opp i en sekt uten kontakt med omverden, eller fordi noen hadde prøvd å skjule denne informasjonen for meg. Det var rett og slett ikke noe man støtte på i datidens populærkultur.

Nå begynner det også å bli en god stund siden jeg var 12 år, og det er kanskje det første som slår meg i møte med Nora Dåsnes debututgivelse Ti Kniver i hjertet. Ikke bare fordi jeg ikke husker så mye fra da jeg er tolv, men også fordi måten Dåsnes skildrer skeiv forelskelse tvilsomt ville gitt mening for 15 år siden. Hos Dåsnes er den skeive kjærlighetshistorien fullstendig uspektakulær – den tvinger ikke hovedkarakteren inn en form for livskrise à la Tore Renbergs Jarle Klepp fra 2003.

Boka handler om 12 år gamle Tuva, og tar for seg det første halvåret hennes i syvende klasse. Dette siste og avgjørende året på barneskolen byr både på intriger, vennskap, forvirring og forelskelse – og vi får følge Tuva gjennom det hele. 

Når venner vokser fra hverandre

Vi møter Tuva den siste dagen i sommerferien. Hun fremstår som en nokså ordinær tolvåring. Hun bor med faren sin, spiller klarinett i korpset, elsker å tegne og hater ballsport. Ikke ulikt mange andre 12-åringer (vil jeg tro), sitter Tuva og vipper mellom å være barn og ungdom. På den ene siden er hovedmålet hennes for det kommende året å bygge den beste hytta i skogen ved skolegården, på den andre siden ønsker hun å «få kul stil» og å «bli forelska (kanskje)». 

Måten Dåsnes skildrer skeiv forelskelse ville tvilsomt gitt mening for 15 år siden.

Denne dobbeltheten i Tuva kommer aller tydeligst til uttrykk når forholdet mellom Tuva og bestevennene Bao og Linnéa blir satt på prøve. Over sommeren har nemlig Linnéa fått seg kjæreste, og nå vil hun ikke lenger leke i skogen. Hun vil dra på shopping, sminke seg og snakke med de andre «modne» jentene i skolegården. 

Linnéas nedsettende holdning overfor det som var deres fellesprosjekt – basen i skogen – får Bao til å se rødt. Hun synes Linnéa er blitt teit og selvopptatt. Tuva havner i midten: hun vil fortsatt bygge base i skogen, men hun vil jo ikke være umoden. Til å begynne med tar Tuva likevel Baos parti, men så møter hun Mariam, den nye jenta i korpset, som Tuva etterhvert også forstår at hun er forelska i.

Gjennom store deler av tegneserieromanen forsøker Tuva å balansere mellom ungdomslivet (med Linnéa) og barndommen (med Bao), samt å finne ut av om hun virkelig er forelska i Mariam – og hvis hun er det, hva betyr det egentlig? Denne vanskelige, om ikke umulige, balansegangen skildres utmerket av Dåsnes.

Som en dagbok

Ti kniver i hjertet er skrevet som en dagbok. Den veksler mellom Tuvas dagboknotater – hovedsakelig presentert som ren skrift, og tegnede striper. Der tekstelementene oppleves som subjektive skildringer fra protogonistens ståsted, virker stripene å vise situasjonene Tuva selv skildrer utenfra. 

Dagbokelementet har noen klare fordeler i historiefortellingen, da det gir leseren innsikt i Tuvas egne refleksjoner rundt det hun opplever. Tidvis kan det imidlertid også fremstå som noe påtatt, for eksempel velger Dåsnes å legge inn skrivefeil i dagboknotatene med vilje. På den ene siden kan dette sies å øke troverdigheten (Tuva er jo bare tolv år), samtidig oppleves dette som et litt unødvendig tillegg – som leser vet vi jo at det ikke er en faktisk tolvårings dagbok vi leser.  

At Tuvas perspektiv utgjør hovedbestanddelen gir forfatteren muligheten til å gå mer i dybden av det Tuva opplever – både den usikkerheten som slår henne når vennegjengen virker å brytes opp, og den fantastiske, men også såre første forelskelsen.

Dynamisk og lekent bruk av strek, farge og lyd

Dåsnes’ debutroman er et lekent sammensurium av farger og uttrykk. Forfatteren veksler mellom et nokså stramt tegneserieuttrykk med skarp strek og begrenset koloritt, og større mer illustrative bilder hvor streken mykes opp til noe nesten malerisk.

Denne vekslingen mellom det mer tradisjonelle tegneserieformatet og større illustrative uttrykk er noe man gjenkjenner fra en rekke andre serieskapere og illustratører fra de siste årene, for eksempel Ida Larmo, Ane Barstad Solvang, Jenny Jordal og danske Sofie Riise Nors for å nevne noen. Til felles med disse viser Dåsnes at hun både behersker form og farge – og at hun aktivt klarer å bruke evnene sine til å skape en fortelling som fungerer like godt visuelt som i tekst.

Blant Tuvas dagboknotater opptrer også mer skisseaktige tegninger i et mer barnlig uttrykk. I motsetning til stripene som oppleves som en parallell skildring av Tuvas fortelling, er disse enklere tegningene å lese som Tuvas egne visualiseringer av situasjonene hun opplever. Der de nevnte skrivefeilene kan oppleves som noe krampaktige, er derimot disse skisseaktige tegningene et godt tilskudd til boka som fletter stripene og dagboknotatene sammen.

Når man aktivt søker etter skeive fortellinger for barn og unge, blir man oppmerksom på at det slett ikke eksisterer så mange – enda.

I tillegg til tekst og tegning, presenterer Dåsnes også leseren for to forskjellige spillelister (laget av Tuvas far). At man ikke bare ser det Tuva ser og tenker, men også kan høre det hun hører – da særlig Dumdum Boys’ Englefjes som Tuva selv synger med på flere ganger i løpet av boka – kan for den dedikerte leser forsterke leseropplevelsen ytterligere. 

Flere historier om å være annerledes

Ti kniver i hjertet skriver seg inn i samlingen av barne- og ungdomsbøker om å være «annerledes» som har blitt sluppet de siste årene. Her kan man nevne i fleng, innen tegneserieverden er kanskje Mariko Tamakis Laura Dean driver og dumper meg det mest åpenbare eksemplet, men man kan også for eksempel trekke frem Jenny Jordals Hannemone og Hulda fra 2017. Felles for disse tre utgivelsene er at de tar for seg skeiv kjærlighet mellom kvinner, samt at det i samtlige utgivelser ikke fremstilles som noe spektakulært, men snarere helt naturlig. 

Den økende inkluderingen av skeive fortellinger i norsk og internasjonal barne- og ungdomslitteratur kan i dag nesten fremstå litt selvfølgelig. Men når man aktivt søker etter skeive fortellinger for barn og unge, blir man oppmerksom på at det slett ikke eksisterer så mange – enda.  For femten år siden eksisterte dette knapt – for eksempel i de syv bøkene om Harry Potter, hvor det ikke er en eneste uttalt skeiv karakter. 

Nora Dåsnes debutroman er et friskt tilskudd. Ikke bare fordi den skildrer skeiv kjærlighet, men fordi det først og fremst er en god bok som både barn og unge, men også voksne – skeive eller ei – kan finne gjenkjennbare elementer i: vennskap som endrer seg, forelskelse og ønske om å være den beste utgaven av seg selv er tross alt følelser som ikke bare tolvåringer, men også godt voksne mennesker kjenner på.

Kunsthistoriker, kritiker og produksjons- og administrasjonsleder ved Fotogalleriet i Oslo.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.