Tid og sci-fi 2: De europeiske mestrene

I forrige bloggpost om amerikanske tegneserier om tidsreise nevnte jeg en del spennende amerikanske tegneserier med tidsreise som hovedtema.

Jeg burde ha inkludert Trillium (Vertigo / DC, 2013), en vakker og dyster kjærlighetshistorie av Jeff Lemire (Sweet Tooth) som overskrider tid og rom. Fortellingens labyrintiske struktur, kombinert med Lemires særegne tegnestil, utfordrer leseren gjennom hele boka.

Å bygge bro mellom USA og Europa

Den dessverre fortsatt betimelige The Forever War (La guerre éternelle, 1988-1989) kan tjene som en bro mellom USA og Europa. Serien er den talentfulle Marvano sin tolkning av amerikanske Joe Haldemans antikrigsroman med samme navn fra 1974. De tre bindene i serien spenner over mer enn ett tusen år med krig – mellom menneskeheten og en mystisk fremmed sivilisasjon kalt Tauranene.

Einsteins relativitetsteori og Langevins tvillingparadoks spiller vesentlige roller i tegneserien: På grunn av reiser opp mot lysets hastighet og tidsdilatasjon-fenomenet, opplever de to hovedkarakterene hele krigen fra 2035 til 3207, uten å bli mye eldre. Mens oppdragene for dem varer noen måneder (eller år), kan det gå tiår eller til og med århundrer på jorden. Dette gjør at de også blir konfrontert med stadig bedre utrustede fiender.

Fenomenet åpner for refleksjoner om hærens kondisjoneringsmetoder og om soldatenes utfordringer når de som veteraner skal vende tilbake til samfunn som har endret seg til det ugjenkjennelige mens de var på oppdrag.

De fransk-belgiske klassikerne

Det er med en viss stolthet – og kanskje et snev av patriotisme – at jeg kan si at det er i Europa (nærmere bestemt i Frankrike og Belgia) at vi finner de første og beste tegneseriene om tidsreise. Videre i denne bloggposten ønsker jeg å fremheve et utvalg av disse markante, europeiske tegneseriene.

Les Maîtres du Temps (Time Masters, 1982) var mitt første møte med tidsreise, farene ved totalitarisme, «pensée unique» («konformitetsdiktatur») og sci-fi i animasjonsform.

Filmen, som er tilgjengelig på YouTube, var et samarbeid mellom René Laloux og Moebius (Inkalen / John Difools eventyr). Den er en adapsjon av Stefan Wuls roman The Orphan of Perdide (L’orphelin de Perdide, 1958), og den gjorde sterkt inntrykk på meg som barn. Filmen handler om den lille gutten Piel, som krasjlander på en farlig planet der han må vente på hjelp. En tegneserie med bilder fra filmen ble utgitt samtidig, med et omslag tegnet av Moebius.

I 2018 kom en ny adapsjon av samme roman ut i to bind, L’orphelin de Perdide (Comix Buro / Glénat), men den mangler særpreget til Laloux og Moebius, og jeg anbefaler den ikke.

Linda og Valentin (Valérian et Laureline), forfattet av Pierre Christin og tegnet av Jean-Claude Mézières, er den første, mest ikoniske og mest populære franske sci-fi tegneserien. Den aller første sci-fi-tegneserien jeg leste, 8 år gammel, var et bind av denne romoperaen.

Første bind av Linda og Valentin ble utgitt for mer enn 50 år siden, i 1967, men tegneserien er fortsatt veldig populær. Den har blant annet inspirert regissørene George Lucas og Luc Besson. Besson ansatte Mézières som designer i filmen Det femte elementet (jf. de flyvende drosjene), og regissøren står også bak Valerian and the City of a Thousand Planets, en nokså skuffende filmadapsjon av tegneserien.

Hovedkarakterene er agenter for romtidspolititjenesten («Service Spatio-Temporel», SST). Disse beskytter imperiets hovedstad, Galaxity, og dets planeter fra uautoriserte tidsreiser, blant annet for å hindre tidsparadokser.

Laureline / Linda (som faktisk kommer fra middelalderen) er med sin sterke personlighet fortsatt en av de mest interessante og dristige kvinnelige sci-fi-hovedkarakterene i tegneserieform.

Yoko Tsuno, en elektroingeniør fra Japan, er også et godt eksempel på en modig kvinne som ikke står i skyggen av menn i sin egentitulerte tegneserie. Serien begynte i 1970 og den 88 år gamle Roger Leloup har erklært at han kommer til å fortsette å tegne serien til han dør. Flere album i serien handler om tidsreiser, blant annet bind 11, 17 og 20. Det 30. bindet i serien kom ut i mai.

Blant de store klassikerne må man også nevne sci-fi/fantasy-serien Thorgal. Handlingen er hovedsakelig lagt til vikingtiden, men serien inneholder flere sci-fi elementer. Thorgal kommer nemlig «fra stjernene», og i flere album spiller tid en vesentlig rolle (se f.eks. i Thorgal bind 3, 15 og 21).

Tidsreisemesternes arvtakere  

Det finnes mange eksempler på tidsreiser i moderne sci-fi. Men det er ikke lett å lage en god, overbevisende fortelling som både utnytter mulighetene og unngår fallgruvene i det paradoksale temaet. Det finnes heldigvis flere unntak.

Fra utgivelsen av bind 1 i 1998 har Universal War One (UW1) blitt en sci-fi klassiker. Den er fortsatt hyllet for sitt gjennomtenkte og ganske komplekse, men logisk stringente, historie i 6 bind: Serien begynner ved starten av en borgerkrig, den første universelle krigen, mellom United Earth Forces (UEF – et slags FN), og Colonization Industrial Companies (CIC), som har skaffet seg økonomisk makt over hele solsystemet og bygget opp en hær i hemmelighet.

Takket være et stort sprang i den teknologiske utviklingen, knyttet til oppdagelsen og mestringen av antigravitasjon, har menneskene klart å etablere romstasjoner, utposter og kolonier rundt omkring i solsystemet vårt. Plutselig en dag dukker det opp en gigantisk, sort vegg mellom Saturn og Jupiter. En brokete samling av offiserer, som venter på at rettsaken deres skal komme opp for en militærdomstol, blir sendt for å utforske og se hvilke hemmeligheter veggen skjuler.

Jeg kan ikke si mer uten å avsløre for mye, men serien gjør bl.a. nytte av tidsparadokser og ormehull. UW1 er utvilsomt Denis Bajrams mesterverk – og antakeligvis livsverk: Han er i gang med UW2 (også planlagt i 6 bind) og drømmer om en UW3. Men ikke hold pusten! Det tok ham nesten 10 år å fullføre UW1, UW2s første bind kom ut for snart 10 år siden (2013) og bind 3 ble utgitt i 2016… Do the math!

En leser som venter på serier fra en travel fyr som Bajram må smøre seg med tålmodighet. Bajram er også kjent for Cryozone og (sammen med Xavier Dorison, Brice Cossu og Alexis Sentenac) en epilog av den japanske klassikeren UFO Robo Grendizer i Goldorak).

Chimpanzee Complex (Le Complexe du Chimpanzé, 3 bind, 2007-2008) handler også om tidsparadokser, men bygger mest av alt på Heisenbergs usikkerhetsprinsipp.

En romkapsel faller ned i Det indiske hav. Inni finner man to menn som hevder å være Neil Armstrong og Buzz Aldrin, de to mest kjente astronautene fra Apollo XI -oppdraget, som gikk på månen 21. juli 1969. Problemet? Vi er i 2035.

Helene Friedman fra NASA etterforsker. Jean-Michel Ponzios svært realistiske tegninger gir et troverdig preg til fortellingen. De to første bindene er gode, men avslutningen i bind 3 har skuffet mange i Frankrike. Selv synes jeg at bind 3 var helt OK, litt tamt og «amerikansk» i forhold til spenningen som hadde bygget seg i de første bindene. Hele fortellingen avrundes på en grei måte.

I ZAYA har den tidligere leiemorderen Zaya pensjonert seg fra den kriminelle organisasjonen Spiralen for å oppdra sine to døtre. Når flere viktige medlemmer av Spiralen blir likvidert, blir hun innkalt av sine tidligere oppdragsgivere for et siste oppdrag som sender henne på reise i hyperrommet. Når hun kommer tilbake, er verden blitt til en helt annen, og ingen gjenkjenner henne. Det er som om hun aldri har eksistert.

I denne trilogien klarer ikke Huang Jia Weis vakre kunst og spennende (men av og til for kaotiske) action-scener helt å redde et forholdsvis «klassisk» premiss og et tynt scenario i de to første bindene. Men det tredje bindet er på et høyere nivå, og kompenserer for de to første bindenes svakheter.

Med Infinity 8-serien (utgitt av Rue de Sèvres / Magnetic Press) får leseren oppleve «temporale omstarter» (temporal reboots): Bare to uker inn i sin seks uker lange reise mellom Melkeveien og Andromeda, er romskipet Infinity 8 fanget i et massivt avfallsfelt, fylt med gjenstander fra «tusen virkeligheter». Med skjebnen til 880.000 passasjerer fra 257 forskjellige arter på spill, blir skipets åtte beste agenter sendt for å undersøke anomalien i åtte parallelle tidslinjer. Vil de oppdage den skumle hemmeligheten til denne flytende kirkegården før det er for sent?

Lewis Trondheim og andre berømte tegneserieforfattere står bak historiene, mens hvert av de 8 bindene i serien er tegnet av en anerkjent tegnekunstner. Jeg ble ikke særlig imponert av bind 1 (det var underholdende, men ikke mer). Jeg har likevel lyst til å se hvordan blant andre Alex Vatine (bind 2) og Killoffer (bind 8) løser oppdraget.

Til sist, når det gjelder tegneserier som ikke har med tidsreise per se å gjøre, bortsett fra at handlingen strekker seg veeeldig langt i tid, må den svært gode Carbon & Silicon nevnes. Der møter vi to androider med kunstig intelligens som i løpet av 271 år er vitner til utviklingen av menneskeheten, krisene den gjennomgår og dens bortgang. Vi har også den helt unike Adrastea, om tid, udødelighet og arv. Mannen bak begge er den nye franske sci-fi stjernen Mathieu Bablet (Shangri-La).

Tidsreiser på norsk

På den norske tegneseriefronten kan man nevne Daniel Østvolds Killing Time (Ford Forlag, 2019) og Jasons tegneseriealbum Jeg drepte Hitler (Schibsted, 2007), der en leiemorder får i oppdrag å reise tilbake til 1938 og drepe Hitler. Å fullføre oppdraget viser seg å bli mer komplisert enn forventet når diktatøren rømmer i tidskapselen. Men leiemorderen gir ikke opp.

---

I den tredje og siste bloggposten om tidsreise, over sommeren, vender vi blikket mot Asia og undersøker tidsreise i manga- og manhwa-drakt.