Tid og sci-fi 3 – Asiatiske tidsreiser

Etter å ha sett på noen amerikanske comics, og lest de beste franske og belgiske tegneseriene om tidsreise, vender vi blikket mot Asia – nærmere bestemt Japan og Sør-Korea.

En nettserie om tidsmestring

Sør-Korea har fått mye internasjonal oppmerksomhet for filmene og tv-seriene sine de siste årene: Parasitt, Squid Game, og tidsreise-serien Sisyphus: The Myth, for å nevne noen. Da har vi ikke engang begynt å snakke om de utallige K-popgruppene og romantiske K-dramaene som florerer på ulike strømmetjenester. Populariteten til sør-koreanske tegneserier har også økt kraftig, takket være at de er lett tilgjengelige på plattformer som Tapas Media, Lezhin Comics og Webtoon.

I den forbindelse har jeg lyst til å nevne nettserien Fast Forward, selv om den strengt tatt ikke tilhører sci-fi sjangeren. Fast Forward er en skummel og spennende thriller om ungdommer som oppdager at de kan påvirke tiden på ulike måter (én kan pause tiden, en annen kan spole den fram og tilbake, en tredje kan stille den tilbake, og så videre). Problemet er at den eneste måten å bli «tidsmester» og mestre tiden fullt ut på, er ved å absorbere andres krefter. Og det kan bare gjøres ved å drepe dem. Å drepe eller å bli drept: Det er spørsmålet – og Fast Forward kan til en viss grad sammenlignes med tv-seriene Squid Game, Alice in Borderland og filmene Battle Royale og Hunger Games.

En annerledes opplevelse

I Asia er det Japan som synes å ha gitt oss flest bemerkelsesverdige sci-fi fortellinger om tidsreiser, både i bok-, tegneserie- og animasjonsform. Det har antakeligvis å gjøre med at tid og rom gjennomsyrer japanernes liv fra fødsel til død. Som i mange andre land, har Japan flere tids- og sesongrelaterte årlige feiringer (hatsu sekku). Men i Japan løftes dette til et nytt nivå: Man feirer jentenes dag (hina matsuri), guttenes dag (tango no sekku), sesongenes undre (kirsebærtrærnes blomstring, krysantemum – kiku no sekku, osv.)… og dette er bare noen av høydepunktene.

Den japanske kulturelle produksjonen (bl.a. folkeeventyret om Urashima Tarô) vitner også om at japanerne lenge har vært opptatt av tid, tidsreiser og tidsparadokser. I moderne skjønnlitteratur er flere av Haruki Murakamis romaner preget av en særegen oppfatning av tid, med fortellinger som oscillerer mellom drøm og virkelighet. På animasjonsfronten kan vi nevne The Girl Who Lept Through Time og Your Name.

Når det gjelder tegneserier om tidsreise, er det også mye å velge mellom. En vakker tegneserie om temaet er Jiro Taniguchis Min Fjerne Barndoms By (utgitt på norsk av Minuskel forlag i 2015). Den handler om en middelaldrende mann som en dag våkner opp i sin egen fortid og i sin fjorten år gamle kropp, men med alle minnene sine intakt. Dette gir ham en fordel på skolen og lar ham gjøre ting som han angret på at han ikke gjorde i barndommen. Men snart innser han at han har kommet tilbake noen måneder før faren hans forsvant sporløst. Vil han klare å endre fortiden?

Det er så mye spennende å skrive om at jeg er nødt til å avgrense denne bloggposten, som dermed hverken vil handle om reinkarnasjon, parallelle universer eller transmigrasjon til andre tidsepoker, kropper eller t.o.m. bøker (veldig populært i Kina og Korea!). Den vil heller ikke handle om isekai (japanske fortellinger der hovedkarakteren, f.eks. etter døden, etter et innkallingsritual eller via reinkarnasjon, våkner i en annen verden og/eller tid), selv om dette er en svært populær sjanger som tok av i Japan på 1990-tallet med bl.a. Fushigi Yûgi og Rumiko Takahashis mangaserie Inuyasha.

Barneklassikeren

En av de første japanske sci-fi tegneseriene om tidsreise er faktisk en manga for barn som først ble utgitt i 1969, Doraemon. I likhet med Astro Boy (Atomu) er tegneserien en manga-klassiker, og den består av 1345 individuelle mangakapitler fordelt på 45 bind gitt ut mellom 1970 og 1996 – og mer enn 1000 anime-episoder.

Doraemon handler om en liten robotkatt som kommer fra det 22. århundre for å hjelpe Nobita Nobi, en godhjertet, men lat skolegutt som ofte havner i trøbbel. Roboten ble sendt av Sewashi Nobi, Nobitas tippeoldebarn, som sliter med en stor gjeld etter at Nobitas selskap gikk konkurs. Han håper at Doraemon kan hjelpe Nobita til å bli et bedre menneske, slik at både han og hans etterkommere kan få et bedre liv i fremtiden. Robotkatten har alltid med seg en magisk pose med millioner av dingser som den bruker for å hjelpe Nobita ut av vanskelige situasjoner.

Alt håp i en tidsmaskin

Dragon Ball var en av de mest populære og markante tegneseriene på 80- og 90-tallet i Japan (og Frankrike, hvor jeg vokste opp). Den blander med stort hell action, fantasy, science fiction og komedie, mens den følger eventyrene til Son Gokû og hans familie og venner over en 40 års-periode. Son Gokû kommer fra en annen planet og er supersterk. Sammen med den smarte byjenta Bulma drar han på jakt etter dragekuler som kan oppfylle ønsker. Han deltar på utallige kampsportturneringer og slåss med fiender fra hele verdensrommet.

Bulma er datteren til den genial oppfinneren Dr. Brief, som driver Capsule Corporation. Sammen har de funnet opp og videreutviklet flere svært praktiske «kapsler», som man finner flere utgaver av i tegneserien. Jeg husker fortsatt godt første gang Bulmas lille kapsel ble forvandlet til en ekte bil eller motorsykkel, eller når en annen kapsel ble til et lite hus!

Men en av de mest bemerkelsesverdige oppfinnelsene til Bulma i tegneserien er utvilsomt tidsmaskinen som introduseres i Dragon Balls 331. kapittel. Dette kapitlet markerer faktisk en milepæl i tegneserien, og resulterer i opprettelsen av den første av flere tidslinjer og parallelle Dragon Ball universer. Men jeg vil ikke si mer, for ikke å avsløre for mye…  

To tolkninger av samme premiss

I både Erased (2012-2016) og Tokyo Revengers (2017-2022) er hovedkarakterene unge menn i 20-årene som sliter med hverdagen. Den ene er et pizzabud som strever for å bli mangaka, den andre har en jobb uten fremtidsutsikter i en DVD-butikk. Men begge to kan reise tilbake i tid, en evne de bruker for å redde livene til personer de holder kjær.

Erased er en spennende tegneserie i ni bind som kombinerer krim og tidsreise. Hovedkarakteren Satoru Fujinuma har ingen kontroll over tidsreisene han utsettes for. Han blir som regel sendt noen minutter tilbake i tid når en livstruende hendelse inntreffer, og slik får han mulighet til å forhindre den. Men når moren hans blir myrdet av en ukjent gjerningsmann i sitt eget hjem – og han attpåtil får skylden for det – sendes Satoru 18 år tilbake i tid og våkner opp i sin 11 år gamle kropp. Snart husker han at det var skoleåret da tre skoleelever ble bortført og drept. Nå må han finne morderen før det er for sent.

Den relativt dystre, nostalgiske og bittersøte atmosfæren i Erased minner meg litt om de første bindene av Naoki Urasawas 20th Century Boys, både på grunn av både tidsaspektet (tegneserien spenner over en lang tidsperiode med både frem- og tilbakeblikk) og at vi følger hovedkarakterene fra barndom til voksen alder.

Erased har blitt gjort om til både en animasjonsserie og en god Netflix-serie. Sammen med fantasy-tegneserien Re-Zero var den inspirasjonen for Tokyo revengers. Men selv om premisset i de to seriene er identisk, kan hverken karakterene eller handlingene sammenlignes. Tokyo Revengers er en ganske brutal tegneserie som gir oss innblikk i hvordan en forbrytergjeng i Tokyo fungerer. Brutaliteten blir noe balansert av en svært sympatisk hovedkarakter og et godt utviklet persongalleri.

I starten av Tokyo Revengers får Takemichi Hanagaki vite at ungdomsskolekjæresten hans, Hinata Tachibana, og lillebroren hennes har blitt ofre for gjengvold i hovedstaden. Kort tid etter blir han selv dyttet foran et tog, men i stedet for å dø, våkner han opp i sin 12 år gamle kropp. Siden han ikke vet hvordan han kan reise tilbake til nåtiden, prøver han å finne seg til rette i livet som skolebarn. Og når han treffer Hinatas bror, varsler han ham med en gang om hva som kommer til å skje ham og søsteren 12 år senere. Når de håndhilser, blir Takemichi transportert tilbake til nåtiden. Men avsløringen hans i fortiden har skapt en alternativ fremtid der Naoto har overlevd og har blitt en detektiv. De innser at Takemichi er i stand til å hoppe nøyaktig 12 år tilbake i fortiden (og komme tilbake til nåtiden) ved å håndhilse på Naoto. De bestemmer seg for å samarbeide for å redde Hinata. Men den eneste muligheten er for Takemichi å reise tilbake i tid – og bli med i den kriminelle gjengen som kostet henne livet.

Brev fra fremtiden

I Orange og Steins; Gate (mer om den senere) vil hovedkarakteren(e) også hindre at nære venner dør. Men i motsetning til Satoru og Takemichi, kan de ikke reise i tid. Det som reiser tilbake i tid, er beskjedene de sender til seg selv i fortiden i form av brev (Orange) eller sms (Steins; Gate).

I Orange, et romantisk sci-fi-drama for tenåringer, møter vi jenten Naho som går på videregående. Hun mottar et brev fra sitt 12 år eldre selv som ber henne om å redde den nye eleven på skolen, Kakeru fra å begå selvmord. I brevet beskriver Naho fra fremtiden hva som kommer til å skje i Nahos liv de kommende månedene, og lister opp alt hun mener kan ha ført til Kakerus tragiske død. Hun gir nåtidens Naho presise instruksjoner om hva hun og vennegjengen må gjøre for å rette opp i alle de store og små feilene som ble gjort.

Orange er en berg-og-dal-bane av følelser. Forfatteren Ichigo Takano behandler følelsesladde og tunge tema som selvmord, anger og skyld på en subtil og svært menneskelig måte. Tegneserien viser hvor viktig det er med nærvær og medfølelse for å håndtere psykiske lidelser.

Det finnes to oppfølgere til den opprinnelige Orange-serien: Orange – Future og Orange – to you, dear one, som nettopp ble utgitt. Den ene tar for seg den andre mannlige hovedkarakterens perspektiv, mens den andre avrunder hele serien (ifølge reklamen). Jeg har ikke lest dem ennå, men satser på at de er av like god kvalitet som resten av tegneserien.

Mikrobølgeovn som tidsmaskin

Fortellingen i Steins; Gate handler om den selverklærte gale vitenskapsmannen Rintaro Okabe, som sammen med vennene sine fra Future Gadget Lab oppdager at han kan bruke en mobiltelefon koblet til en mikrobølgeovn til å sende tekstmeldinger tilbake i tid. Tekstmeldingene vekker oppmerksomheten til SERN, en organisasjon som forsker på tidsreiser, og det hele har selvsagt uforutsette konsekvenser som Okabe må prøve å rette opp i.

Steins; Gate er opprinnelig et videospill, og mange mener at tegneserien føles litt forhastet – forfatteren bare hadde tre bind til rådighet for å fortelle historien. (Et alternativ er å se animasjonsfilmen i stedet.) Dette er likevel en fullverdig tegneserie fra begynnelse til slutt, med mye spenning og følelser. Fortellingen illustrerer den såkalte «sommerfugleffekten», det vil si hvordan små endringer (i fortiden) kan påvirke verden slik vi kjenner den.

Steins; Gate har en oppfølger Steins; Gate Zero. Denne har jeg ikke lest, men der møter man visst de samme hovedkarakterene, men i en alternativ verden.

Våkn, slåss, dø, repeat

All you need is kill (2014) er opprinnelig en japansk light novel. Den var inspirasjonen til den amerikanske filmen Edge of Tomorrow (2014) med Tom Cruise og Emily Blunt i hovedrollene. Den har også blitt adaptert i mangaform av den talentfulle Takeshi Obata (Death Note, Bakuman). Men filmen og mangaen har ikke mye til felles bortsett fra hovedtemaet: En soldat kjemper en evig kamp mot nådeløse romvesener. Hver gang han dør, nullstilles dagen og alt begynner på nytt.

Tegneserien handler om Keiji Kiriya, en ny rekrutt ved United Defence Force (UDF), som blir drept etter få sekunder på slagmarken mot en hær av dødelige utenomjordiske skapninger kalt «Mimics». Til sin overraskelse våkner han opp i sengen sin dagen før han døde. Kiriya innser etter hvert at han sitter fast i en tidssløyfe, og at den eneste måten å overleve og redde verden, er å finne en måte å bryte den på…

Tegningene er detaljerte, vakre og kraftfulle i denne tegneserien, og de passer perfekt til fortellingen.

(Når det gjelder tidssløyfer i amerikanske sci-fi blockbusters, kan jeg anbefale filmene Looper og Source Code.)

Tid- og kulturkollisjon i badevannet

Til sist har jeg lyst til å nevne en raring: Thermae Romae. Tegneserien skiller seg ut med sitt sære premiss: Vi befinner oss i Keiser Hadrians tidsepoke, i 128 e.Kr. Den romerske badehusarkitekten Lucius Modestus mangler inspirasjon, og har blitt kritisert for sine utdaterte design. Når han prøver å samle tankene i et avslappende bad, blir han dratt gjennom bunnen av bassenget til en annen verden og tidsepoke. Han dukker opp i dagens Japan, et land som er kjent for sine vulkanske varme kilder og sin særegne badekultur. Ja, hvorfor ikke? Hver gang Lucius sliter med å finne inspirasjon for et arkitektoppdrag, blir han «sendt» til fremtiden.

Historien om hvordan arkitekten oppdager moderne teknologi, og hans stoiske observasjoner basert på den begrensede kunnskapen han har fra sin tidsalder, gjør tegneserien både interessant og komisk. Har du lyst til å lære mer om badekultur i Japan og i Antikkens Roma, er dette tegneserien for deg!

Tegneserien har blitt til en animasjonsserie på Netflix som er dårlig gjennomført og dubbet, men likevel morsom. Den har også blitt så populær i Japan at den har blitt filmatisert – Se traileren til den første filmen her. For å se Lucius’ første erfaring med et moderne badekar i animasjonsserien, se her – og med japanske toaletter, se her.

Det er altså noe for de fleste blant asiatiske tegneserier om tidsreise. Spørsmålet er: Har du tid til å lese alle?