Anmeldelse
Tidevann
Tuva Synnevåg
Jippi forlag, 2020
Tidevann er en ordløs tegneserie med handling lagt til havet. Små hint peker mot en forhenværende katastrofe og serieskaperen har selv uttalt i et intervju i kunsttidsskriftet Numer at det dreier seg om en postapokalyptisk fortelling. Havet ser ut til å ha steget, og nye, merkelige vesener ferdes på jorden.
Hovedpersonen er en storøyd pike i miniatyr som bor på en øde øy. En dag kommer det drivende en bok med tidevannet. Inspirert av bildene i boken bestemmer hovedpersonen seg for å dra på oppdagelsesferd. Med tomflasker og plank fra fjæresteinene bygger hun en flåte.
Spor av barnelitteratur
Tuva Synnevåg er en prisbelønnet animatør med en særegen stil. I debutboken slipper hun flere av inspirasjonskildene sine frem i lyset.
Amerikaneren Maurice Sendak som står bak den ikoniske barneboken Til Huttetuenes land fra 1962 er en tydelig inspirasjon for pennetegningene i boken, både når det kommer til figurdesign og skraveringsteknikker. Her finnes også spor av Tove Jansson, med innslaget av en dresskledd hvalross som minner om en rufsete versjon av Mummipappa. Boken som flyter til overflaten stammer fra denne skikkelsen.
Størrelsen på den navnløse hovedpersonen virker mest inspirert av eventyrkarakterer som Tommelise og Tommeliten – for ikke å si Mary Nortons Lånerne. Figuren er liten nok til å få plass i et Norgesglass og benytter seg ivrig av rekvisitter fra menneskeverden. Det holder med to tomflasker for å bære hovedpersonen på havet.
Magisk lys
Lysvirkningene og detaljnivået i Synnevågs tegninger gjør ord overflødig i fortellingen. Oversiktlige og konkrete hendelser er avbildet i boken, og lyset og de underlige figurene skaper en fengslende magi som åpner for fortolkning.
Handlingen er assosiativt bygget opp, nærmest som i en drøm. Det hele strammes opp av en kronologisk fortelling.
Dvelende stemninger
Før boken ble gitt ut på Jippi Forlag viste Synnevåg frem originaltegningene i en egen separatutstilling på Avistegnernes Hus i Drøbak. Her kunne besøkende for alvor skue de unike lysvirkningene og detaljnivået i tegningene.
De nidkjære kulepenndetaljene drukner dessverre litt når tegningene skaleres ned i boken. Dette merkes mest når flere tett skraverte bilder plasseres på den samme boksiden. Leseflyten blir oppstykket fordi man ikke lenger kan dvele ved detaljrikdommen i bildene.
Andre steder toner serieskaperen ned detaljnivået i bildene i takt med at ruteantallet øker. Dette gir en mye bedre effekt, som i den actionfylte sekvensen mot slutten når hovedpersonen jages av en illsint blekksprut gjennom skogen. Her tillater Synnevåg seg også en røffere stil i skraveringene på sjøuhyret., noe som gjør scenen enda mer skummel og kaotisk. Monsteret sprenger seg ut av formatet og kommer tett på leseren.
Unike bilder
At enkeltdelene i boken tidvis er bedre enn helheten skyldes det høye nivå på tegningene. Samtidig er det en helhetlig fortelling med kronologisk flyt og sammenheng.
Tegningen av hovedpersonen omkranset av skogsvesener midt i boken har en sjelden magi. Gjentatte ganger lever boken opp til denne magien.
