Med 12 millioner innbyggere, milliarder av lysskilt og et språk man ikke forstår en lyd av kan Tokyo fort bli overveldende. Men det bør ikke stoppe noen fra å reise til denne fornøyelsesparken av en by, vi guider deg gjennom virvaret.
Denne saken er også på trykk i det nyeste Rocky-magasinet som har Japan som tema.
Tokyo er en så mektig opplevelse i seg selv at det i grunn er dumt å legge for mange planer. Byen er perfekt til å vandre rundt i og slik blir ferien bokstavelig talt til mens du går og ser på alt det merkelige og uvante, som veisperrer utformet som rosa harer eller reklamelastebiler som spiller jingler på full guffe. Noen mål er det likevel greit å ha og her er noen av høydepunktene.
Sushi-spising i Ginza
Ginza er en av de mest fancy bydelene i Tokyo, her ligger luksusmerkene tett i tett, mange i svært originale arkitektoniske bygninger. Noen av de beste sushirestaurantene ligger også her, for eksempel Jiro Sushi, kjent fra filmen Jiro dreams of sushi. Hvis du kan japansk og ringer noen måneder i forveien er det mulig å få booket en plass, men hvis du syns 1500 spenn for et måltid som tar under tretti minutter å innta blir for drøyt, er det flust av andre knallgode steder her som det bare er å gå rett inn på.
Tempeltitting og cosplay-spotting
”Kontrast” blir et for svakt ord når man går fra det store Meiji-tempelet, bygget på 1920-tallet, i den rolige skogen ved Harajuki stasjon, og over på andre siden hvor cosplay-utkledde tenåringer stimer sammen i smale gater fulle av fargesprakende butikker. Mye er bare glorete og billig, men innimellom finnes det helt særegne butikker vel verd en titt, blant annet flere kimonobutikker som selger brukte kimonoer til rundt 50 kroner stykket.
Shoppingparadiset
Shibuya er en kjempestor bydel, men området rundt Shibuya stasjon er det pulserende hjertet, hvor også Tokyos mest kjente fotgjengerkryss ligger. For de tegneserieinteresserte er seriebutikken Mandarake et høydepunkt. Gå ned et ukjent antall trapper og du er plutselig i et undergrunnsmekka for manga- og stæsj-elskere. Det meste er selvfølgelig på japansk, men å gå rundt å kikke er underholdene i seg selv. Et minus er derimot at de fleste bladene er pakket inn i plast. Musikkfansene kan gå opp i tredje etasje, der ligger platebutikken Reco Fan og en etasje under ligger en annen mangabutikk. I Shibuya må man heller ikke gå glipp av Tokyo Hands. Dette er butikken for masse nyttige ting, samt sinnssyke japanske oppfinnelser, som en smileøvelsemaskin, reklamert for av selveste Ronaldo. (Ja, det er sant, stjerner gjør faktisk helt ute ting på andre siden av kloden for penger.) Å spise en ramen (suppe på japansk) til lunch på en av de mange lunchbarene er et ypperlig alternativ når man trenger en pause, for det trenger man virkelig her.
Utelivsmekkaet
Bydelen Shinjuku består av høyhus på den ene siden og mer intim bebyggelse på den andre. En cocktail i toppetasjen på Washington Hotel med panoramautsikt over byen er stas, selv om det er en smule uoriginalt, baren er kjent fra makkverket Lost in Translation og vestlige turister valfarter hit. Baren i andre etasje på Hotel Sunroute er et flott alternativ, mer intim, bedre drinker og færre turister. Et av Tokyos mest kjente utelivsområder er Golden gai på andre siden av Shinjuku Train Station, som lett er verdens travleste. Her ligger barene tett i tett i små énetasjers hus og området gir et sjeldent innblikk i hvordan Tokyo var før 1900-tallets jordskjelv og verdenskriger raserte størstedelen av den.
Duppeditter og fanatiske fans
Akihabara var først kjent for sine utallige elektronikkbutikker, og trenger man et nytt kamera eller noe annet basert på strøm er det mange gode varp å gjøre her. Etter hvert har bydelen også blitt infisert av otaku-kulturen. Otaku betyr fan og her er det anime- og mangaheltene som dyrkes, både i klesvei og i butikker. Dermed vil kameraet komme til sin rett med en gang man har kjøpt det, her er det mye å knipse!
Gode tips:
IKKE se Lost in Translation før du drar, bortsett fra noen strålende Bill Murray-øyeblikk har filmen gått langt over datostempelet og sier null og niks om Tokyo, men alt for mye om Scarlett Johanssons tomme ansikt.
Tokyo kan ikke bare by på fantastisk japansk mat, det er gull verd å sjekke ut koreanske grillrestuaranter eller kinesiske også, (men for all del, styr unna vestlige!)
I Japan tipser man ikke, så enkelt, så greit!
Hvis du reiser uten japanskkunnskaper er det gull verd å investere i en illustrert lommeparlør, noe du finner i bladkioskene. Da er det bare å peke og nyte å bli forstått på alt fra apoteket til sakebaren.
Sliten av storbyjungelen og jet laget? Ta deg en velfortjent shiatsu-massasje, disse tilbys overalt i byen og man føler seg som ny, og litt banka opp, etterpå. (Neida, at shiatsu-massasje er vondt er en myte.)
I Japan er det venstrekjøring , bare for å gjøre alt enda mer forvirrende enn det allerde er.
Lesetips
Det verste med Tokyo er at det ligger så langt unna. Reisen er lang og SAS’ underholdningssystem stammer fra den gang det fortsatt var lov til å røyke på fly. Derfor er det viktig å ha god og passende lektyre i bagasjen:
«Lone Wolf & Cub» av Kazuo Koike og Goseki Kojima (ill.)
Det finnes knapt en bedre måte å forstå det føydale Japans historie på enn dette episke 28-binds verket om samuraien Ogami Itto og hans sønn. Gjennom tegninger og handling får man et unikt innblikk i Tokyo og Japan på 1600-tallet, den gang byen fortsatt het Edo og gatene var fulle av sverdtrekkende kriminelle.
«Abandon the old in Toko» Yoshihiro Tatsumi
Manga-legenden Yoshiro Tatsumi døde i mars i år. Denne samlingen av korthistorier er både sjokkerende og rørende. Novellene dreier seg rundt det moderne menneskets ensomhet i storbyen og gir et godt, men også bra trist, innblikk i dagens Japan.
«Empire of Signs» av Roland Barthes
Den franske fillosofen Roland Barthes var svært fascinert av Japan og var der flere ganger. På 70-tallet skrev han denne lille boken om alt fra spillehaller og kabuki-teater til spisepinnekotyme. Den er fortsatt en ypperlig nøkkel til å forstå det japanske samfunnet, litt bedre.
«Confessions of a mask» av Yukio Mishima
Mishima er en av etterkrigstidens største japanske forfattere, og definitivt en av de særeste. Denne boken som har sterkt selvbiografiske trekk handler om en homofil gutts oppvekst og problemer med å passe inni det japanske samfunnet. Mishima selv begikk rituelt selvmord ved sepukku etter et mislykket statskupp i 1970.
«People who eat darkness» av Richard Lloyd Parry
Denne true crime-klassikeren er en god måte å få nervene opp før reisen på. 21-årige Lucie Blackman forsvant sporløst i Tokyo i 2000, et halvt år senere ble liket hennes funnet – oppskåret i åtte deler. Parry nøster her opp saken og gir samtidig unike innblikk i det japanske rettssystemet og i bydelen Roppongis yrende, og kriminelle, natteliv.
Katter er hellige i Japan, og du finner portretter av dem overalt:
Norske oransje veikjegler blekner liksom litt mot deres fjerne slektning i Japan…
Men det ville jo vært dødkjedelig hvis de bare kom i én farge og som ett dyr! Derfor gir Japan deg…. den sjokkrosa veistopper-haren! Kawai! (søtt!) som man sier i Japan.
Japanerne er ikke kjempegode på kaffe, men det finnes bra steder. Får man litt hjemlengsel er det bare å dra til Fuglen Kaffebar, hvor både kaffe og lukt er akkurat som den i Pilestredet. Men ikke spis ostetoasten deres, den lager selv jeg bedre, det sier sitt.
Det er ikke bare japansk mat som er usaklig godt i Tokyo, også det koreanske kjøkkenet er velrepresentert, et besøk på en koreansk grillrestaurant er så absolutt å anbefale:
Og så må man jo ikke glemme saken! Japanerne heller i glasset ditt selv om det ikke er tomt, så pass på, noen vi kjenner godt har slitt bra dagen etter de var på sakebar…
