Tre tegneserier som definerte 2017

Det mest påfallende for listene over 2017s beste tegneserier, er at det er oppsiktsvekkende få gjengangere. Emil Ferris’ My Favorite Thing is Monsters (som undertegnede i skrivende stund fortsatt ikke har lest) dukker riktignok opp på de fleste engelskspråklige lister, men alt i alt kan jeg knapt huske et år da tegneserieskapere, -kritikere og -lesere var mer uenige om hva som var årets høydepunkter.

Det er flere måter å tolke dette på, og den mest optimistiske vinklingen er at tegneseriefeltet i dag er såpass mangfoldig og vitalt at det rett og slett produserer så mange arbeider av såpass høy kvalitet at folk ikke greier å bli enige om hva som er best.

En annen, antakelig mer sannferdig, situasjonsbeskrivelse er at feltet er såpass fragmentert, og at mange av utgivelsene kommer i såpass lave opplag og får såpass begrenset distribusjon, at kun et lite fåtall når virkelig bredt ut. Det er i alle fall det som i økende grad er min opplevelse i min pågående streben for å holde oversikt over hva som skjer innen den mer kunstnerisk ambisiøse delen av feltet.

Eller for å si det på en annen måte: 2017 var et år der Olivier Schrauwen kunne gi ut 60 sider med nytt materiale på engelsk uten at jeg engang hørte om det før lenge etter det var utsolgt.

Selv om vi mangler en bevegelse, et miljø eller en generasjon med et tydelig definert prosjekt og et udiskutabelt kunstnerisk momentum, må 2017 likevel regnes som et godt år for tegneseriekunsten. Det lages mye gode tegneserier, men det er lite som forener de mest interessante arbeidene eller tegneserieskaperne som skaper dem, og dermed er det lett å få følelsen av at vi befinner oss i en periode hvor det ikke skjer noe viktig.

Uavhengig av hvorvidt denne følelsen er berettiget eller ikke, har jeg funnet frem tre utgivelser fra 2017 som jeg mener er nettopp viktige. Dette er altså ikke et forsøk på å lage en forsinket årsbesteliste, men snarere de tre utgivelsene fra 2017 som jeg synes det er mest interessant å diskutere.

Anti-Gone av Connor Willumsen

(Koyama Press)

Jeg oppdaget først Connor Willumsen da jeg kom over hans ambisiøse, elegante og i dag utilgjengelige scrolleserie Everett (fragmenter kan sees her og her) en gang i 2010 eller 2011.

Siden den gang har jeg i likhet med mange andre gått og ventet på et større arbeid fra den talentfulle canadieren, men i likhet med så mange tegneserieskapere i sin generasjon, har Willumsen aldri hatt hastverk med å produsere noen “grafisk roman”. Hans tre Treasure Island-hefter fra Breakdown Press byr på ypperlig tegneseriehåndverk, men det er vanskelig å få noe grep om den fragmentariske fortellingen, og strengt tatt er det vanskelig å si hvorvidt man i det hele tatt er ment å bry seg om den.

Willumsen synes ofte likegyldig til plott annet enn som et verktøy for å formidle stemning og et påskudd for å eksperimentere med tegneseriens visuelle språk. Dette gjelder også hans hittil lengste bok Anti-Gone, hvor vi følger en mann og en kvinne som driver gjennom en oversvømt verden i en båt som ser ut som den er laget av sofaer, før de legger til kai i en storby, kjøper en haug med bisarre narkotiske stoffer og går på kino.

Stort mer er det ikke å fortelle. Rollefigurene gjør lite annet enn å handle og konsumere underholdning, og dialogen består hovedsakelig av overfladisk småprat.

Når Anti-Gone likevel fremstår som en av fjorårets aller mest bemerkelsesverdige tegneserieutgivelser, har det alt å gjøre med formspråket. Willumsen er en usedvanlig begavet tegner med en semi-naturalistisk stil som jevnlig glir over i en nærmest abstrakt cartoony-het, og i Anti-Gone smelter disse ytterpunktene sammen til et uttrykk som er like uanstrengt som det er elegant.

Kombinert med den eiendommelige fargeprofilen bestående av kopimaskin-aktige gråtoner, gjør dette at Anti-Gone fremstår som en bok som ikke kunne vært utgitt noe annet år enn 2017, og denne følelsen av spesifisitet bygger opp under den uhyggelig presise skildringen av livet i den vestlige verden som en serie automatiserte forbrukertransaksjoner.

Anti-Gone er en leseropplevelse det er vanskelig å sette ord på, en bok av typen man aldri helt greier å setter fingeren hvorfor treffer en så hardt som den gjør. Hvis det er én nordamerikansk tegneserieutgivelse fra året som gikk som vil vise seg å bli betydningsfull for utviklingen av tegneseriens formspråk og fokus, ville jeg satt penga mine på at det er denne.

PayWall av Joseph P. Kelly

(Landfill Editions)

Også Joseph P. Kellys PayWall utspiller seg i en verden der havnivået har steget og lagt store deler av den bebodde verden under vann, og også den fremstår som uløselig knyttet til sin samtid. Der Anti-Gone er vanskelig å sette i bås, er PayWall en tradisjonell sci-fi-fortelling om unge, vakre rebeller som kjemper mot makta i et dystopisk Storbritannia hvor private selskaper har tatt kontrollen over de sentrale samfunnsinstitusjonene.

Det er ingenting revolusjonerende ved selve historien – en erfaren 2000AD-forfatter kunne skvist den inn på seks sider – men den er genuint engasjerende og uforutsigbar, og forankret i en sunn skepsis mot utarmingen av det det britiske velferdssamfunnet.

Ordet «hipster» brukes i dag først og fremst som en hersketeknikk, men “hipster-sci-fi” er like fullt den mest presise beskrivelsen av PayWall. Heltene er alle ulastelig antrukket i 90-tallsinspirert britisk streetwear, og flere av oppslagene ser ut som tegnede motereportasjer. Kellys øye for klær og detaljer gjør at serien gjør at serien kommer leseren nærmere inn på livet enn det meste som produseres innen den dystopisk science fiction-sjangeren.

Bruken av gjenkjennelige merkevarelogoer og plagg gjør at man aldri glemmer at det er vår egen samtid Kelly skildrer, og i likhet med Anti-Gone er PayWall en tegneserie som føles veldig nå – hvilket er en kvalitet som historisk sett har vært underprioritert i vestlige tegneserier..

Som tegner er Kelly fortsatt ikke ferdig utviklet – bare i løpet av disse 64 sidene kan man se stilen hans endre seg og bli mer raffinert – men dette er på sett og vis også en styrke, ettersom intensjonene skinner igjennom når anatomikunnskapene svikter. PayWalls største styrke er nemlig at Kelly mener det så mye sterkere 99,9% av alle andre som i dag produserer denne typen science fiction: Dette er ikke sjangerfiksjon, dette er ikke underholdning – dette er virkeligheten.

Good News Bible: The Deadline Strips of Shaky Kane av Shaky Kane

(Breakdown Press)

Om Anti-Gone og PayWall er ektefødte barn av 2017, er Shaky Kanes Good News Bible på alle måter et produkt av det tidlige 90-tall. Boka samler seriene den lett ekstentriske Kane laget for det innflytelsesrike britiske tegneseriemagasinet Deadline som kom ut mellom 1988 og 1995, og presset tegneserier inn i den britiske populærkulturen på en måte man ikke tidligere hadde sett.

Kane er i dag best kjent for nyere Image-serier som de to Bulletproof Coffin-miniseriene og enkelthefter som That’s Because You’re a Robot og Cap’n Dinosaur, hvor han arbeider med forfatterne David Hine, David Quantick og Kek-W.

Good News Bible samler en rekke ensidere, illustrasjoner og kortere vignetter, som til sammen tegner et bilde av en tegneserieskaper som arbeider etter samme prinsipp som Roy Lichtenstein og andre popkunstnere som bruker tegneserier som utgangspunkt for maleriene sine. Den store forskjellen var at Kane arbeidet innenfor det samme tegneseriefeltet han siterte og kommenterte, og dermed aldri fikk den kritiske oppmerksomheten arbeidene hans fortjente.

Boka er en salig røre av eksperimenter og repeterende motiver og ideer som tvinger leseren til å se på sjangerkonvensjonene Kane tar utgangspunkt i, med nye øyne.

Boka er utstyrt med fotnoter av Kane selv, og etter hvert som man leser blir det klart at en av hovedårsakene til at Kanes arbeider fortsatt besitter en slik besynderlig kraft er at han fra naturens side aldri har vært noen stor tegnebegavelse. Snarere tvert i mot: Noen av hans tidligste publiserte arbeider hans var rett og slett tegnet over Deadline-grunnlegger Brett Ewins’ Johnny Nemo-sider.

Kombinert med et godt øye for motiver og komposisjoner, resulterte Kanes strev med å få strekene på riktig plass i en rastløs eksperimentering med foto og ulike collageteknikker, samt en besettelse med Jack Kirbys estetikk som fremstår som forfriskende den dag i dag.

Historiene er sjelden mer enn en håndfull sider lange. Som forteller er Kane både rotete og inkonsekvent, og rett som det er opplever man at bildene så å si løsriver seg fra fortellingen og blir stående som separate kunstverk. Men det er nettopp denne egenskapen som gjør Good News Bible til givende lesning: Det å se Kane utforske gråsonen der tekst og bilder – for ikke å si bilder og bilder – smelter sammen til tegneserier, er en av de mest tankevekkende og inspirerende leseropplevelsene jeg har hatt på flere år.