Begynnelsen på et eventyr

Ugjestmild natur. Grisgrendte bygder. En topphemmelig statlig organisasjon. En mystisk hardhaus i møkkete bil. Samt, ikke minst, troll. Elementene som utgjør ryggraden i André Øvredals film Trolljegeren fra 2010 er som skapt for å bli videreført i en passe uhøytidelig actiontegneserie.

Og Håvard S. Johansen er utvilsomt rett mann for jobben. Ikke bare er han en av få norske serieskapere som rendyrker en tilnærmet realistisk strek, men han var i sin tid også involvert i filmproduksjonen både på historie- og designsiden. 

Samtidig representerer Trolljegeren – Myrdraugen kommer! et skritt til siden for Johansen. Hans to forrige utgivelser, den sjangerhoppende STOP.REC.FFWD (2010) og den uhyre ambisiøse Stumtjener (2014), viste en kunstner som ikke er redd for å tenke stort og tegne ekspressivt. Til sammenligning er denne nye boken for svært konvensjonell å regne.

Trolljegeren 2

To av tegneseriens tre hovedpersoner er med fra filmen: Finn, den lett stressede representanten for Trollsikkerhetstjenesten (TST), og Hans, den egenrådige trolljegeren som farter fjellheimen rundt i Landrover og illeluktende campingvogn på leting etter rimtusser og annet skrømt som har forvillet seg fra revirene sine.

I tillegg møter vi Finns tenåringsdatter Frida. Hun introduseres med slåssing, skulking, siggrøyking og replikker av kaliberet «Fuck you’a! Drittfitte!!». For en voksen leser fremstår denne figuren vel karikert. Men tanken er sikkert at hun skal appellere til kidsa.

Ellers får vi – i en sekvens sett gjennom øynene til Finn; det nærmeste denne tegneserien kommer originalfilmens «found footage»-format – et knippe fornøyelige miniportretter av mer eller mindre representative, mer eller mindre taleføre nordmenn på gårder og campingplasser rundt forbi. Som i boken forøvrig oppleves både språkføring og visuelle detaljer autentiske.

Resten vil virke kjent for alle som har sett filmen. Her er trollkonfrontasjon i mørk skog, her er reportere som klør seg i hodet over trollrelaterte nestenulykker og her er Hans som gafler i seg doble engelske frokoster på veikro. Trolljegeren – Myrdraugen kommer! er kort og godt Trolljegeren 2 i tegnet form.

Og det er vanskelig å se noe galt i dét. Dette er et univers man burde kunne fortelle utallige historier fra, og Johansen virker å kjenne det like godt som opphavsmannen Øvredal. Desto mer forsmedelig føles det når boken abrupt rundes av med et tørt «Fortsettes…».

Var det alt?

Trolljegeren – Myrdraugen kommer! er en 64 sider tykk, innbundet bok i godt, gammeldags albumformat. At den slutter akkurat der andre akt skal til å begynne – idet Frida og Hans er blitt introdusert for hverandre og alt ligger til rette for en klimaktisk trolljakt – er ikke helt uforståelig. Slike bøker er både dyre og tidkrevende å produsere. Kanskje vil forlaget prøve vannet før de gir ut resten.

Som leser blir man likevel sittende igjen med en mengde prosaiske spørsmål som ikke har noe med verken Frida, Hans, Finn eller troll å gjøre: Når kommer fortsettelsen? Kan jeg være sikker på at det i det hele tatt kommer en fortsettelse? Kanskje ville det ha vært like greit å vente med lesingen til hele historien var ferdig fortalt? Og: Burde ikke disse spørsmålene ha blitt besvart på Cappelen Damms hjemmeside?

En avrundet fortelling som holdt døren åpen for en frittstående fortsettelse, ville ha vært å foretrekke. Nå må vi i stedet bare stole på at alt vil falle på plass litt sånn etter hvert.

Men dette er nok ikke noe Håvard S. Johansen kan klandres for. Og når Trolljegeren-opuset hans en gang er fullført – enten det blir til neste år eller i 2024 – vil han forhåpentligvis ha fått anerkjennelse som den modige og stilsikre serieskaperen han er, en som takler sjangerhistorier og kunstnerisk ærgjerrige stiløvelser like godt.

---

(Håvard S. Johansen er en av grunnleggerne av Empirix, men er ikke lenger involvert i tidsskriftet – red.anm.)