Anmeldelse
Trollungen: Forbannelsen
Gert-Olav Stene
Egmont, 2025
Du kan si hva du vil om heltefortellinger, men en rask titt på nyhetene tyder på at vi har bruk for dem. Verden har blitt temmelig mye mer urolig og ustabil de siste årene, og kanskje er fortellinger om søte troll som overvinner skumle farer ved hjelp av venner og gode hensikter akkurat det unge tegneserieentusiaster ønsker seg nå.
Første bind i Trollungen egner seg i alle fall godt for lesing på sengekanten denne høsten. Kanskje neste høst også? For selv om det er dårlig kommunisert fra forlaget (hvorfor heter ikke boken Trollungen 1?), er denne boken egentlig bare første kapittel i det som kan bli et ganske langt eventyr om en trollgutt på reise gjennom en magisk verden.
Hjemme best
Dypt inne i Lilleskogen, langt fra verdens ondskap og farer, bor det 11 år gamle trollet Ask sammen med sin mor. Det er ikke tilfeldig at de bor her, leseren får tidlig vite at de er overlevende etter at draugene angrep deres forrige hjem, i Gammelskogen. Ondskapen lurer fortsatt der ute, og fortellingens igangsettende handling er at Ask ikke er forsiktig nok. Han har nemlig store, magiske krefter som han liker å bruke. Men magien blir oppdaget av en utsendt for selveste Tåkedraugen, og Ask kastes motvillig ut i et eventyr. Akkurat her «lugger» tempoet litt, og Stene tar seg god tid til å komme seg fra A til B. Vi er på side 65 før Ask legger hjemmet sitt bak seg, og en farefull ferd foran seg. Sammen med den noe mer verdensvante gaupen Eira reiser Ask ut i en ukjent verden der naturen er full av magi, og preget av en mektig ondskaps klamme hånd.
Selv om Ask har levd et liv så beskyttet at det blir kjedelig for en oppvoksende gutt, tar det ikke lang tid før han innser at å dra ut på eventyr er både slitsomt og skummelt. Den lille gutten med de store blå øynene står ofte i kontrast til ugjestmilde eller direkte skumle steder og skapninger, og som tegner legger Stene ingen ting imellom. Med stor detaljrikdom er enkelte av skapningene i denne boken direkte ekle å se på. Jeg må kanskje trekke tilbake forslaget om å lese denne boken rett før leggetid.
Djevelen i detaljene
Når det gjelder Stenes tegnestil er jeg ingen personlig fan. Stene tegner så ekstremt detaljrikt at noen ganger blir det som kunne vært pent, ikke pent i det hele tatt. Dette er jo en smakssak – stilen er godt gjennomført, og det er bra at ikke alle tegneserier ser helt like ut. Stene er en teknisk dyktig tegner, og imponerende fargelegging, god bruk av lydord og hensiktsmessig veksling mellom nærbilder og totalbilder gjør fortellingen om Ask veldig levende.
Men å komponere en tegneserie er en egen kunst. Enkelte paneler inneholder så mye visuell informasjon at man som leser blir usikker på om det er meningen at man skal få med seg alt. De aller fleste av sidene er svært detaljrike og fargerike, og det er sjelden leseren bare kan hvile øynene litt. Ofte er hvert eneste tre og hver eneste sopp i bakgrunnen synlig, som om leseren hele tiden skal minnes på at vi er i skogen, med alt som lever der. Det passer for så vidt godt til fortellingen – naturens iboende kraft er ett av bokens tema – men slike detaljrike tegninger passer bedre til en illustrert bok, enn i en tegneserie på over 150 sider.
Man kan ikke flykte fra sin egen virkelighet
Bokens mørkeste tema er derimot blant mine absolutte favoritter. Uten at jeg skal røpe for mye, er Forbannelsen en fortelling om en ung gutt som skjebnen har tildelt en svært viktig rolle i en verden på bristepunktet. Det at hovedkarakteren selv ikke ønsker denne rollen, er noe som etter hvert tilfører fortellingen en dirrende spenning. At Stene i tillegg lar ondskapen i denne fortellingen virkelig være like ond, truende og brutal som en forfatter ville gjort om leserne var voksne, er en klar styrke ved denne boken. Med en hovedkarakter med et stort hjerte og en altfor stor oppgave er det hovedkarakteren leseren heier på, og ikke nødvendigvis Det Gode.
Stene har gjort en glimrende jobb med det som i fantasy-miljøer kalles verdensbygging. Leseren utforsker sammen med Ask en magisk verden der det ser ut til at Stenes fantasi er grenseløs, og der det å ha magiske krefter ikke bare er en dans på roser. Det skal bli spennende å følge fortsettelsen, og bli bedre kjent med Asks verden.
«Følg med i neste episode!»
Som nevnt er Forbannelsen første bok i en serie. Det nevnes ikke noe sted hvor mange bøker denne serien er planlagt å bestå av, men kartet Stene har lagt ved (alle fantasy-fortellinger må jo ha et kart!) hinter om at Ask, Eira og eventuelle nye følgesvenner skal reise til minst et par steder til. Og etter en litt treig start, der Ask litt vel lenge stritter imot eventyret, er det tydelig at denne fortellingen vil holde et visst tempo, og kan bli svært så spennende.
Det må understrekes at i kontrast til forventningene om fortsettelsen, vil man kanskje kjenne på en viss skuffelse når man har lest ferdig boken. Forbannelsen er ikke en avsluttet fortelling, men mer å betrakte som første episode i en serie, med en avslutning som byr på flere spørsmål enn svar.
