I denne artikkelserien graver Egon Låstad seg gjennom arkivene på jakt etter den ukjente norske tegneseriehistorien. Les alle artiklene her.
Da vitsetegneren Jan Arvid Cornelius Lunde (1889 – 1963) skapte sin første norske tegneserie i 1917 var det på baksiden av sitt eget vittighetsblad Strips. Serien het Papa og Pjokken og viste frem guttungen Pjokkens muntre skjemt og de uheldige konsekvensene rakkerstrekene hans medførte.
Humoren var gjennomgående skadefro og enden på visa ble sjelden god for noen av de to hovedfigurene.
Jan Lunde (1889-1963)
Tegneserier:
- Pappa og Pjokken (1917)
- Skomaker Bekk og tvillingene (1918-1919/1925-1930)
Den usynlige og hans hund (1924-1928) i Det Blå Magasin. - Dimpen og Dumpen (1929-1933) i Det Blå Magasin.
- Hansen (1937-1933) me manus av Sverre Vegenor
- Haukepatruljen (1955-1959) med manus av Alf Fossum (Jens R. Nilsen)
Lundes blad gikk ikke så bra i 1917, og muligens var det et håp om å profitere på andres suksess som var årsaken til at Papa og Pjokken ble så lik den populære tegneserien Knold og Tot. Sistnevnte gikk fast i ukebladet Hjemmet og hadde vært godt kjent i Norge siden den ble lansert i bladet Vor tid i 1909.
Tross et uoriginalt utgangspunkt skilte Papa og Pjokken seg positivt ut med særnorske miljøer og en komisk blanding av realistiske og overdrevne tegninger. Serien ble populær og kom ut som eget julehefte samme år.
Inspirasjonen fra figurene Knoll og Tott skulle komme til å prege flere av de kommende seriene til Jan Lunde. Da Kristoffer Aamot (1889 – 1955) ble satt i redaktørsetet for det nystartede ukebladet Norske Hjem i 1918 var målet å ta opp kampen mot de danskeide konkurrentene Hjemmet og Allers.
Aamot kontaktet Lunde, som han allerede hadde under seg gjennom vittighetsbladet Tyrihans,og ba ham om å kombinere Rudolf Dirks Knoll og Tott og George McManus´ Fiinbeck og Fia til en norsk parodi. Resultatet ble Skomaker Bæk og tvillingene hans som debuterte i Norske hjem nummer 13, 1918.
Tegneserien Knoll og Tott er kopiert utallige ganger, men ble selv til på lignende vis i 1897 da Rudolf Dirks ble oppfordret av redaktør Rudolph Edgar Block i New York Journal til å bygge videre på Wilhelm Buschs tyske barnebok Max og Moritz fra 1865.
Ironisk nok minner både Papa og Pjokken og Skomaker Bekk og tvillingene hans mer om Max og Moritz enn Knoll og Tott noen gang gjorde. Som norsk serietegner videreførte Lunde en fortellertradisjon som hadde mer til felles med barnebøker og vitsetegninger enn formeksperimentene til Rudolf Dirks.
Kuriøse snakkebobler
Rudolf Dirks viktigste arv til tegneseriemediet er en moderne og utprøvende bruk av snakkebobler, men disse ble effektivt fjernet de første årene Knoll og Tott ble publisert i Norge. De tidligste norske tegneseriene, som Kari, Per og Søren paa bytur fra 1912, var så sterkt preget av fortellerteknikken fra billedbøker og vitsetegninger at endatil importerte serier måtte tegnes om igjen – uten snakkebobler og med teksten trygt plassert under rutene.
Selv om Jan Lunde i norsk sammenheng er en tegneseriepioner, gikk han tradisjonelt til verks i forhold til sine samtidige inspirasjonskilder og unngikk eksempelvis å bruke snakkebobler i seriene sine. Til gjengjeld ble Jan Lunde den sannsynligvis første nordmannen som tegnet snakkebobler på postkort. De tidligste kjente eksemplene går ifølge forfatter Nutta Haraldsen tilbake til 1920-tallet.
Norges første kvinnelige hovedfigurer
Jan Lunde skapte var ikke bare tidlig ute med norske tegneseriebobler, men skapte også det første norske tegneseriealbumet med kvinnelige hovedpersoner. Dimpen og Dumpen fra 1929 handlet nok en gang om tvillinger, men denne gangen var de eneggede og enda morsommere enn sine mannlige forløpere.
Ved å fjerne seg nok fra forelegget Knoll og Tott og samtidig tone ned de voldeligste elementene greide Jan Lunde med figurene Dimpen og Dumpen å skape mangefasetterte karakterer som var både komiske og søte. Humoren baserte seg i hovedsak på forvikling og forvirring og ofte utmanøvrerte tittelfigurene seg selv. For leseren gjaldt det å følge godt med så ikke man ble stående å måpe selv av sluttpoenget.
Vil du vite mer om Jan Lundes tegneserieproduksjon? Følg med videre i del to – Eventyrfigurer og andre skremt.