Anmeldelse

Ubesvart anrop
Nora Dåsnes
Aschehoug, 2021

I år er det ti år siden regjeringskvartalet ble bomba, og 69 ungdommer ble drept på sommerleir i Tyrifjorden. Ti år har gått, og gjennom Ubesvart anrop skisseres en virkelighet som fremdeles står klart i minnet.

Jeg var på hytta i Kragerø da det skjedde, hovedkarakteren i Ubesvart anrop, Rebekka, var på en skatepark med utsikt over Oslogryta. Dåsnes’ stille illustrasjoner av bombingen i det fjerne drar oss rett tilbake til en tid som hvert år er like vond å tenke på. Den 285-sider lange grafiske romanen tar oss tilbake og inn i det kollektive traumet, som stadig glir lengre og lengre vekk fra vår felles bevissthet. 

Barndom revet vekk

Utsikt over røyk som stiger opp og lyden av bomba som går av blir nok til å sette Rebekkas verdenssyn på hodet. Vi var på omtrent samme alder da det skjedde, og måten Rebekka reagerer på er utvilsomt gjenkjennelig. Plutselig ble barndommen vår revet vekk, og brått ble vi alle litt eldre. Denne sommeren samt de påfølgende månedene åpnet øynene for en hel generasjon som tidligere aldri hadde forholdt seg til terror på norsk jord. 

Handlingen finner sted i Oslo, der venninnene Rebekka og Fariba starter i første klasse på videregående. Rebekka og Fariba ser på seg selv som outcasts, de er jenter som liker å skate, Rebekka har kort hår og Fariba bruker hijab. De er skolens nørds, som de selv kaller seg. Dåsnes’ bruk av ungdomsslang er virkelighetstro og tegner et realistisk bilde av ungdom anno 2011. Det er som å høre mine egne klassekamerater på den tida. 

Høsten de starter på videregående er Rebekka og Fariba klare og gira på å få seg et større nettverk. Det er også høsten rett etter 22. juli. Fariba er den optimistiske av de to, og minner hele tiden Rebekka på at livet er her og nå, ikke i de mørke tankene som kverner inne i Rebekkas hode. Gjennom de to vidt forskjellige karakterene får vi innblikk i hvordan unge opplevde tiden på så ulike måter. 

Gutteflørt og AUF

Der store deler av handlingen er tegnet i svart/hvitt og blått, er tilbakeblikkene tegnet i rødt. Når Rebekka får flashbacks til 22. juli spretter den røde fargen fram og viser et tydelig tegn på fare. Fargespillet er elegant utført, og gjør at tilbakeblikkene ikke nødvendigvis tar overhånd, men heller er der som subtile segmenter innvevd i historien. Det fungerer godt fordi det hele er enkelt utført, akkurat slik det oppleves inne i hodet – små drypp som kommer og går. 

Skolerevy, gutteflørt og AUF opptar jentenes hverdag, men mest av alt tenker Rebekka på 22. juli. Nettene preges av mareritt, kveldene går med på å gjøre egen research på hvordan terroren kunne skje, og de familiære forholdene slites av en eldre bror som er deprimert og frustrert over sin egen tilstand. Moren er politi og er preget av dårlig samvittighet overfor politiets håndtering av 22. juli. 

Dåsnes tar opp flere aspekter rundt etterspillet av terroren, og det føles ikke påtatt – mye grunnet illustrasjonene som ofte står alene uten tekst. Illustrasjonene av moren som sitter og ser på nyheter med et bekymret blikk, og broren som sitter på rommet i mørket treffer godt. Spesielt godt utført er tegningene av broren som sammenlignes med terroristen, sittende i mørket på rommet. Streken er enkel og barnlig, og kontrasterer nettopp dette. Rebekkas paranoia for hvordan folk kan “velge å bli terrorister” oppleves som et slag i magen – nettopp fordi det uttrykkes gjennom forholdet til broren. 

Tegningene av Jens Stoltenberg og Kong Haralds taler børster støv av gamle minner, og det er rart hvor mye av denne tiden jeg både husker, men også har glemt. Minnene strømmer likevel på når jeg leser Ubesvart anrop. Følelsene også, og ikke minst tar enkelte sitater meg tilbake til mars 2020: “Alle ser bare på nyhetene for tida” og “Håper alt blir bedre snart”. Ord som alltid går igjen når kriser inntreffer. 

Evig aktuell 

Det er måten Rebekka prøver å nøste opp i “mysteriet” som gjør historien spennende. Hun klarer virkelig ikke fatte hvordan det kunne skje, og i mangel på bedre informasjon prøver hun å samle inn dette selv. Dette illustrerer ikke bare hvordan tenåringer må ha følt på uvitenheten rundt hvordan terrorister blir terrorister – men også hvordan hele landet reagerte i vantro. Kanskje fordi dette var “en av våre egne”? 

Av de to vennene er det Rebekka som virker mest påvirket av det som skjedde julidagen i 2011. Men vi får også et innblikk i hvordan Fariba opplevde det, fra synsvinkelen til en minoritet. Det er et lite stikk, men et viktig et. Siden 2011 og den enorme fellesskapsfølelsen hele landet følte på der og da, har det kommet mer og mer grums opp til overflaten: Islamofobi, kvinnehat og stengte grenser (selv før pandemien!). 

Da NRK for noen dager siden skrev at terrortrusselnivået i Norge i dag er lavt på grunn av “lav aktivitet i islamistiske miljøer” ble jeg litt paff. Dét fordi det bare er to knappe år siden en moské i Bærum ble angrepet av en hvit, norsk terrorist som også drepte sin egen søster på grunn av hennes etnisitet. Ubesvart anrop virker evig aktuell og evner å engasjere leseren. 

Et viktig vitnesbyrd

Boka har flere flotte illustrative sekvenser som bryter opp de andre mer mørke og tunge delene. Seks sider fylt med fargerike blomster viser nærbilder av rosetoget. Blandingen av gravlykter og blomster om hverandre, kjærlighet og sorg i samspill er med på å løfte denne delen av historien, og det rører. 

Nora Dåsnes utforsker hvordan terroren for ti år siden preget ungdom som ikke direkte var berørt, – men som på ektefølt vis ble preget av frykten som angrepet skapte i ettertid. Denne grafiske romanen viser hvordan terroren opplevdes av folk på utsida, og det er svært gjenkjennelig hvordan karakteren Rebekka går rundt og føler på hendelsen. Romanen handler også om mer enn terroren; hvordan det er å være ungdom, og å innse hvor tøff og vanskelig verden kan vise seg å være.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.