24. mars kom nyheten om at Asterix-tegneren Albert Uderzo var død. Med et anslått albumsalg på verdensplan rundt 370 millioner album, er Asterix en av de aller mest solgte tegneseriene. For mange norske lesere er Asterix den fremste av de europeiske albumseriene. Få andre tegneserier har hatt like sterk appell til både barn og voksne.
Asterix-seriens popularitet har blitt forklart med at den fremelsker nasjonal – og særlig fransk – selvfølelse. Allerede i 1966 fikk serien forsiden på magasinet L’Express med overskriften «Le Phénomène Astérix». Året etter passerte salget 10 millioner album, og den første tegnefilmen hadde premiere. Da det første franske albumet ble utgitt i 1961, var imidlertid opplaget beskjedne 6 000.
Klassikernes klassiker
Asterix debuterte i det franske magasinet Pilote 29. oktober 1959. Magasinet var også nytt, stiftet av Asterix-skaperne René Goscinny og Albert Uderzo sammen med Blueberry-forfatteren Jean-Michel Charlier. Pilote var frem til 1980-tallet det viktigste franske tegneseriemagasinet, med Goscinny selv som redaktør i perioden 1963-74. Magasinet trykte klassikere som Jaktfalkene, Iznogood, Blueberry og Lucky Luke, men ble først og fremst markedsført som «Le Journal d’Asterix et d’Obelix».
Forfatteren Goscinny og tegneren Uderzo hadde allerede samarbeidet på flere serier, første gang i 1952 på den humoristiske sjørøverserien John Pistolett. I 1958 laget de den parodiske indianer/western-serien Ompa-Pa, som i strek, persongalleri og humor var en forløper for Asterix.
Arbeidet med Asterix startet tre måneder før det første avsnittet ble trykt. Uderzo og Goscinny hadde bestemt seg for å lage en historisk serie. De startet i steinalderen og brainstormet seg fremover til ca. år 50 før vår tidsregning. Her merket de seg historiene om gallerhøvdingen Vercingetorix, som gjorde opprør mot den romerske okkupasjonsmakten. Mens Uderzo ville ha en stor og sterk brande á la Ompa-Pa som hovedperson, ønsket Goscinny en liten, sterk figur som illustrerte kampen mot overmakten. Slik ble det. I tråd med inspirasjonen Vercingetorix skulle navnene ende på «-ix». Hva var vel et mer egnet navn for en liten stjerne enn fotnotetegnet «*»: Asterix.
Goscinny og Uderzo var enige om at han skulle ha en stor og enfoldig følgesvenn, en motpol til den kløktige hovedpersonen. Ettersom hans yrke var bautasteinhugger, fikk han navn etter en type steinstøtter: Obelix. Figurene ble plassert i en landsby ved Bretagnes kyst, omringet av fire romerske garnisoner. Selvsagt var også gallernes styrkedråper på plass, som garanti for deres uavhengighet.
Med Asterix presterte både Goscinny og Uderzo sitt beste arbeid. Uderzo klarte å forene humoristisk personkarikatur med realistiske omgivelser. Tegningene gir serien særpreg og humor. Til tross for voldsom produktivitet, holdt Goscinny høy kvalitet i de seriene han skrev. I Asterix skapte han en hel landsby med originaler, og fikk endelig brukt latinen han hadde pugget som skoleelev.
Kampen for sunn fornuft
Foruten de kunstneriske kvalitetene – som slår mot leseren både i tegningene og teksten i storhetstiden frem til manusforfatter Goscinnys død i 1977 – er det to forhold som forklarer seriens suksess. For det første er serien både en historisk karikatur og moderne satire over populærkultur, politikk og samfunn. For det andre kan serien lett leses på to plan: Barn og unge fascineres av de frodige figurene og situasjonene. Voksne kan i tillegg kose seg over historiske detaljer, ordspill og samtidssatire.
Serien har berørt Tour-de-France, økonomiske markedskrefter og The Beatles. Mange bifigurer er karikaturer: i albumet Hos britene (1966) ligner høvdingen Zebigbos på Winston Churchill, og i Londinium støter de på det første popbandet Barder. Den romerske økonomen i Obelix og Co. (1976) er president Jacques Chirac.
Asterix er oppfattet som et symbol for gaullismen, og de uovervinnelige gallerne gjenspeiler på muntert vis fransk nasjonalfølelse. Serien er også brukt som symbol for dagsaktuell politisk protest. Mest beryktet er det tyske tegneserieheftet Alcolix. Hovedpersonene ligner Asterix og Obelix, men drikker heller alkohol enn styrkedråper og slåss mot amerikanske tropper i stedet for romere. Tyske miljøforkjempere har også brukt Asterix i kampen mot veiutbygging. I Norge lanserte Ungdomskampanjen mot EU i 1994 AstEUrix som et innlegg før folkeavstemningen. Hva som er den politiske agendaen i Asterix-serien selv er mindre entydig. Skildringen av de rigide romerske myndighetene rammer vårt moderne byråkrati, men i den grad serien har politisk tendens er det en tiltro til folkelig sunn fornuft.
Selvstendighetslinjen
Den finske statsviteren Keijo Karjalainen drøfter i boken Politix – Asterix und Politik (tysk utgave fra Saxa Verlag 2007) maktforhold og storpolitiske konflikter i Asterix-universet. Karjalainen mener styrkedråpene kan sammenlignes med atomvåpen, men med to viktige forskjeller: gallerne er alene om å ha dem, og bruken gjør ikke kloden ubeboelig. Slik sett er det ingen hindring for at gallerne kunne styrte eller overta hele Romerriket. Men en slik aksjon ville bryte med landsbyens passive utenriksdoktrine, påpeker Karjalainen.
Det primære for gallerne er lokale forhold og en idealistisk orientering, heter det i boken. Derfor er det uaktuelt for dem å inngå i et militært forbund, a la NATO, med andre gallere. En slik formalisert forpliktelse ville bryte med selvstendighetslinjen. Når gallerne handler utenfor eget område, er det etter konkrete forespørsler om hjelp – som fra britene, Kleopatra og i Sveits. Aksjonene har mer en etisk enn politisk begrunnelse: det å hjelpe andre er en av de sentrale normene i gallerlandsbyens moral.
Historisk villsvinfest
Asterix er ikke bare underholdende, serien er også interessant historieskriving. De nederlandske historikerne René van Royen og Sunnyva van der Vegt påpeker i boken Asterix – die ganze Wahrheit (tysk utg, Verlag C.H. Beck 1998) at serien treffende beskriver gallernes villskap og tapperhet i kamp. Serien har imidlertid utelatt en detalj: gallerne stilte gjerne naken i kamp med bare skjold og sverd.
Fjæren i hjelmen til Asterix har ikke historiske kilder, ifølge boken, men er hentet fra symbolet til et velkjent fransk sigarettmerke: Gauloises. Asterix er ikke bare et uttrykk for fransk fortid, men også ikledd en nasjonal merkevare.
Obelix sine bautasteiner er også historisk feil. Slike merkesteiner var vanlig noen tusen år tidligere – i perioden 3000-1000 fvt. – og hadde ikke sammenheng med den keltiske kulturen. Obelix sine komplekser treffer bedre. I en kilde fra den greske historikeren Ephoros heter det at gallerne synes det er viktig å ikke bli for tykke, og det ventet straff for unge menn som ble overvektige. Dette la likevel ikke demper på festmåltidene. De tradisjonsrike villsvinfestene som avslutter Asterix-albumene har historisk forankring. Gallerne var glad i kjøtt og de festet flittig.
Som vanlig solid stoff fra morten. Og bare for å ha sagt det – intet hjem – især med unger – kan være bekjent av IKKE å ha en komplett samling hefter!