Anmeldelse
Udugelege heltar volum 1 – Stiv kuling
Markus Pedersen og Lars Erik Helgemo
Überpress, 2022
Førsteinntrykket er at Udugelege heltar ikke holder det innpakningen lover.
På forsiden stirrer de udugelige på oss fra midt i et flammehav. I all sin enkelhet signaliserer tegningen – godt hjulpet av velvalgte, dramatiske farger – en uhøytidelig omgang med actiontegneseriens klisjeer, samtidig som den gir et hint om figurenes ulike personligheter. «Hm, dette ser faktisk ganske kult ut,» tenker man og plukker opp boken.
Skuffelsen melder seg i samme øyeblikk som man åpner den. De første sidene er stivt tegnede, blekt fargelagte og helt fri for talende detaljer som kunne ha gitt liv til den verdenen serieskaperne ønsker å lokke oss inn i. Rutene ser ut som stillbilder fra animasjonserien Rick and Morty. Og stillbilder fra animasjonsserier blir til døde tegneserieruter.
Heldigvis går det visuelle gjennom en betydelig utvikling fra begynnelsen til slutten av boken. Det merkes at Udugelege heltar opprinnelig ble publisert side for side på nett (hvor den fra 2016 til 2021 gikk under tittelen No-Good Heroes) og at manusforfatter Markus Pedersen og tegner Lars Erik Helgemo har funnet sitt uttrykk gjennom prøving og feiling. Siste side på nett ser mye proffere ut enn første side i boken, for å si det sånn.
Hvor er vi egentlig?
Pedersen og Helgemo holder i det minste tempoet oppe fra første stund. Det er en opprinnelseshistorie, dette her, og allerede på side tre er vi blitt introdusert for to av hovedpersonene: det freidige romvesenet Kacker og den supersterke jentungen Chrissa. Sistnevnte må vokse opp i fengsel fordi hun i et av sine hyppige raserianfall kommer til å drepe en mobber. Teamets sistemann, Calvin, blir med 60–70 sider senere, og er en engstelig type som kan kjøle ting ned til det absolutte nullpunkt.
De tre skal bli aktører i et klassisk science fiction-opplegg: å redde solen.
Alt dette blir formidlet gjennom kortfattet dialog og tre–fire-fem kjappe ruter per side. Noe slikt som verdensbygging – vanligvis et avgjørende element i superhelt- og science fiction-sammenheng – tar serien seg ikke tid til. Vi må vel bare gå ut fra at neste bind vil gi svar på våre spørsmål om hvor dette foregår, hvilket teknologisk nivå befinner oss på og hva slags bakgrunnshistorier de forskjellige figurene har.
Også logikken er det så som så med. Bare for å ta et eksempel: Hva er vitsen med å holde Chrissa i et fengsel hun, som er sterk nok til å slå en fyr gjennom flere murvegger, når som helst kan bryte seg ut fra?
Udugelege heltar lever heller ikke opp til tittelen. Kacker er den eneste av figurene – lat, klønete og upålitelig som han viser seg å være – som fortjener å bli kalt udugelig. De andre fremstår i grunnen bare som noen litt mistilpasse outsidere.
Undertegnede synes dessuten at fjorårsutgivelsen Sidequest – Det midlertidige brorskap (som vel å merke kom ut flere år etter at Udugelege heltar startet å bli publisert) fikk flere gøyale gags ut av konseptet «inkompetente eventyrere». Det meste av humoren i Udugelege heltar blir styrt av situasjonene snarere enn av den bærende ideen.
For nerder og gamlinger
Det er kort og godt mye man kan kritisere Udugelege heltar for. Dét betyr ikke at boken er uten underholdningsverdi.
Seriens tilkortkommenheter blir i hvert fall delvis veiet opp for av energi og ren, skjær fortellerglede. Udugelege heltar rekker aldri å bli kjedelig. Innimellom er den faktisk riktig morsom. Og kjernepublikummet – her er det lett å se for seg tenåringer med et sosialt liv sentrert rundt landets Outland-filialer – kommer ganske sikkert også til å sette pris på seriens gjennomgående nerdete tone.
Det kanskje beste med utgivelsen – i det minste for en tegneserieelsker som har vært med i noen generasjoner – er likevel gleden det gir å se to ferske serieskapere utvikle seg nærmest side for side og rute for rute. Vi lesere burde alltid ha i bakhodet at det bak et hvert storverk ligger hundrevis av famlende forsøk.
