Debatten på Empirix.no foregår nesten utelukkende i kommentarfeltene på nettsiden og på Facebook. Det følgende leserbrevet fra Pondus-redaktøren fordret likevel at vi vekket til live de gamle debattsidene våre. For ordens skyld nevner vi at Empirix selvsagt stiller seg bak den opprinnelige anmeldelsen. – Red.
Av Lasse Espe, redaktør for Pondus.
Erle Marie Sørheim har lest Pondus bok 18, men gjort lite for å forstå hvorfor tegneserien er Norges mest populære.
Vi kan like gjerne begynne med Donald Trump. Midtveis i sin anmeldelse av Pondusboka trekker Sørheim fram en stripe som viser en tv-overføring av den amerikanske presidenten som et eksempel på «et av de ytterst få stedene vi får et hint om at vi befinner oss i 2019». Dette er et omdreiningspunkt for anmeldelsen, som innledningsvis gir et lett historisk riss med innlagt ros. Herifra og ut skal det bli verre.
At vi i scenen med Trump befinner oss i 2019 er ikke riktig. Den er fra 2016. Samlebøkene ligger ca tre år etter de nye stripene som kommer i tegneseriebladet Pondus, og har gjort det helt siden 2001, da den første boka kom ut. Det virker kanskje pirkete å påpeke det, tre år er jo ikke all verden, men det berører et av ankepunktene i anmeldelsen og er dessverre betegnende for presisjonsnivået i det som følger. På avgjørende punkter hviler anmeldelsen på det jeg mener er overflatisk lesning og manglende innsikt i Pondus og seriens utvikling.
Det er ikke bedrevitende å vite bedre
Det sentrale poenget i kritikken kan oppsummeres i setningen Empirix i redigert versjon valgte som teaser for anmeldelsen på facebook: «Bortsett fra Jokkes spinnville mor Else, er Pondus faste kvinnekarakterer de dølleste, mest snusfornuftige, bedrevitende skjennekjærringene jeg noensinne har lest i en moderne tegneserie». Man kan spørre seg hvorfor man skal se bort fra en kvinnelig hovedkarakter, og særlig en som er så underholdende som Else, men OK.
Damene det skytes mot er Beate, Camilla og Turid-Laila. Det er mye som kan sies om de forskjellige trekkene de tre har, men det gjør ikke anmeldelsen. I stedet samles de i sekken «snusfornuftige, bedrevitende skjennekjærringer» uten at det belegges med noen eksempler. Jeg skjønner det ikke. Ingen av dem er spesielt kjeftete, hvis det er det «skjennekjærringer» sikter til. Alle kan si ifra, men da er det alltid en grunn til det, og når de gjør det er det ofte på en kvikk måte.
Stripa over er ikke fra bok 18, men er betegnende. Hvordan de kan oppleves som bedrevitende eller snusfornuftige, er også gåtefullt. At de i flere situasjoner faktisk vet bedre enn omgivelsene er jo ikke det samme som å være bedrevitende. De er ikke arrogante eller brifete. Jevnt over virker de fornuftige, men ikke snusfornuftige. I forhold til mange av de andre figurene i Pondus framstår særlig Beate og Camilla som ganske normale, og kanskje er det der skoen trykker? Jeg ler sjøl oftere av de mer eksentriske typene, som Else, Ivar og Eddie. Men alle kan ikke være utenfor normalområdet. Som andre gode komiske serier trenger også Pondus et sentrum, og der finner man Beate og Camilla, og Pondus sjøl. Pondus i Pondus er som Seinfeld i Seinfeld, en straight man blant mer underholdende typer.
Å trekke inn hovedpersonen Pondus i en diskusjon om kvinnefigurene er ikke en digresjon, men en måte å få fram at fordelingen av fornuft, særegenheter, humor og galskap ikke går langs rene kjønnslinjer. I anmeldelsen gjøres det et poeng av at Beate og Camilla «er nærmest identiske karakterer». Det er de ikke. De har riktignok noe viktig felles, i det at begge er ganske balanserte og veltilpassede i et univers som byr på endel drøyere figurer. Men de har også forskjeller, og personlighetsmessig likner Camilla mer på Pondus enn på Beate. Hun er mer impulsiv og temperamentsfull enn Beate, og i likhet med Pondus får hun det gjerne ut på fotballbanen. (I gitte situasjoner kan de også begge ha problemer med å legge lokk på seg verbalt, Camilla på skolen som lærer og Pondus i butikken eller ute blant folk han ikke kjenner.)
Et av de dramatiske høydepunktene i serien var det for øvrig Camilla som leverte. Da hun gjorde det slutt med Jokke og de måtte omstille seg til et liv med delt omsorg for lille Gordon, skapte det leserreaksjoner som det er vanskelig å forestille seg at en tegneserie kan framkalle. Å være et relativt stabilt og virkelighetsnært referansepunkt i et eksentrisk univers kan nok gjøre at man stiller med et komihandicap, men gir også et dramatisk fortrinn fordi vekten av det man gjør blir tyngre.
Komikk, klasse og kjærlighet til karakterer
Nå er vi utenfor bok 18, men det er også anmeldelsen ved å gjøre seg til et spørsmål om Pondus i 2019 og ved å felle en dom over serien basert på urettferdige og urimelige generaliseringer. At det kommer nå, i et år hvor det har skjedd mer i persongalleriet og serien enn noen gang tidligere, gjør det ikke noe bedre. Men også hvis vi holder de nye figurene utenfor, og godtar at anmelderen ikke har fulgt med på Pondus det siste året, er det umulig å godta de unyanserte og dårlig begrunnede påstandene i teksten. Med unntak av damer som «ser ut som oppblåste trolldeigfigurer» får ikke Frode Øverli humor ut av noen av kvinneskikkelsene i serien, hevdes det. Hva med den verbale eller situasjonsbetingede komikken som oppstår mellom Camilla og Jokke, mellom Pondus og Beate eller mellom Beate og Selma? Hva med før nevnte Else? Hva med Gerd, den aldrende HR-generalen i Gode Busser?
Det er et uvanlig stort spenn i persongalleriet i Pondus. Mens mye skandinavisk litteratur og tegneserier handler om den kultiverte middelklassen dreier Pondus seg blant annet rundt bussjåfører, pensjonister, pubarbeidere, bruktbutikkhandlere, arbeidsløse, journalister, lærere, en bilmekaniker, en sykepleier, en psykolog og en prest. Det er kjernefamilier, skilte, barnløse, enslige og ensomme. Noen er gjenkjennelige og temmelig streite, noen er gjenkjennelige og mer særegne, noen er helt unike, noen er spinnville og noen er karikaturer. Det homofile paret, Tito og Baltazar, er outrerte og karikerte, der er jeg enig med anmelderen. Samtidig er det gjennom serien en tydelig kjærlighet i framstillingen av alle de viktige figurene i Pondus, også de karikerte, og humoren går flere veier.
«Vi lever i en gullalder av kvinnelige komikere» skriver Sørheim og trekker blant annet fram filmen The Breaker Upperers og den Emmybelønte tv-serien Fleabag og implikasjonen er at sammenliknet med disse kommer kvinnene i Pondus til kort. Men det er jo en litt rar sammenlikning. I et sånt selskap er det ikke lett for noen andre å vinne en pris for beste kvinnelige hovedrolle, og det trenger kanskje ikke Pondus heller å gjøre? The Breaker Upperers er for øvrig et eksempel på at en morsom og bra komedie kan funke med et persongalleri som er langt dårligere kjønnsbalansert enn Pondus. Den eneste mannlige gjennomgangsfiguren i Madeleine Sami og Jackie van Beeks film er så dum at det grenser til psykisk utviklingshemming. Men det betyr jo ikke at det ikke er en bra komedie, for det er jeg helt enig i at det er. De to kvinnelige hovedfigurene er morsomme og scenene de driver er morsomme og det er godt nok. Ingen forfatter, filmskaper eller tegneserieskaper kan by på bredden av menneskelig erfaring og fantasi. Det man har er sitt eget utkikkspunkt og det syns jeg man bør bruke så godt og oppriktig som man kan.
Flodbølgen
I samme avsnitt som de internasjonale kvinnelige komikerne trekkes fram, nevner anmeldelsen at «skandinaviske tegneserier har opplevd en flodbølge av kvinnelig talent». Det er jeg helt enig i. Jeg har vært så heldig å få samarbeide med noen av dem og i Strand Comics har vi lenge vært opptatt av og jobba for å bidra til flere publiseringsmuligheter og mer publisering for talentfulle kvinnelige serieskapere. Det er riktig og viktig å gi gode og talentfulle serieskapere muligheten til å satse, og vi mener at det også er lurt for bransjen som helhet.
For arbeidet vi har gjort og gjør på dette feltet er Pondus en nøkkel, både fordi inntektene generert fra serien har finansiert mye av innsatsen for de nye serieskaperne og fordi Pondus i mange år har vært et lokomotiv som drar andre norske og svenske stripeserier med seg inn i nordiske aviser og tegneserieblader. Sånn er det også i dag. Med Pondus som trumfkort er det mye enklere å få avisene til å være åpne for å ta inn også mer uetablerte serier. Det samme gjelder bladmarkedet, der Pondusbladet i Norge og Sverige er et hjem for faste biserier fra serieskapere som Tegnehanne og gjestespill fra mer uetablerte talenter som Josefine Åhrman. Dette er med på å gi mange bra serieskapere en økonomi til å kunne satse mer på serier, i tillegg til at det er et utstillingsvindu som kan gi dem et mye større publikum enn de ellers ville hatt, med de mulighetene det fører med seg når det gjelder avisavtaler og salg av egne utgivelser. Åtte tegneserieblader har vokst ut av biserieplassen i Pondus, det er vanskelig å overdrive betydningen det har hatt for norske tegneserier.
Jeg nevner dette fordi den uuttalte implikasjonen av det som står i anmeldelsen er at det kunne vært like greit om Pondus trådte til side og overlot plassen til nye, kvinnelige serieskapere. Min erfaring, etter å ha jobba med dette i 18 år, er at det tvertimot ville ha gjort situasjonen mye vanskeligere for underskogen av serietalenter. Et aktuelt eksempel: Da Pondus og Lunch tidligere i år meldte flytting fra den daglige tegneseriesiden til Dagbladet var håpet at det skulle åpne spalteplass for flere norske serier. I stedet endte det som vi veit med at Dagbladet la ned seriesiden på hverdager, med konsekvenser for blant andre Dunce, Fagprat og Intet nytt fra hjemmefronten.
Arroganse og fordom
Alt dette hører med til historien om Pondus, men i denne sammenhengen er det likevel serien i seg sjøl som er viktigst. Den er Norges største tegneseriesuksess gjennom tidene og Skandinavias klart største tegneserie i 2019. Til forskjell fra mer tradisjonelle stripeserier har Pondus aldri vært statisk, det har vært en utvikling over tid i serien og persongalleriet, men i 2019 har det skjedd et taktskifte. Som redaktør ønsker man seg jo at sånt blir lagt merke til. Jeg veit at det er omstendigheter å ta hensyn til og skjønner at jeg så klart ikke kan forvente at anmeldere med et bredt arbeidsområde kan ha den samme detaljkunnskapen som oss som følger seriene tett fra måned til måned. Men jeg syns heller ikke det er helt urimelig å forvente en viss nysgjerrighet og åpenhet for at det er noen spesielle kvaliteter i en serie som betyr så mye for så enormt mange som Pondus gjør.
Det syns jeg dessverre ikke anmeldelsen bærer preg av. Den avsluttes med en fornærmelse som er så arrogant at jeg har vanskelig for å tro at det er tilsikta: «For Pondus’ faste lesere gjør nok ikke disse betraktningene noe fra eller til. De vil ha sin kjente dose, og det gir Øverli dem også i bok 18. Men han tegner for menigheten.»
De vil ha sin kjente dose, altså. Menigheten. Mer enn hundre tusen lesere fra alle samfunnslag beskrives med ord som vanligvis assosieres med narkomane og religiøse. I kontrast til den kultiverte anmelder som har sett det siste innen tv-serier med kvinnelige komikere. Når vi havner der, vi som liker å tro at vi har peiling, så kan det kanskje være en god idé å ta et skritt tilbake og se litt nærmere på egne fordommer. Kan det tenkes at de som faktisk leser serien har fått med seg noe?
Tusen takk for denne kommentaren til anmeldelsen av den nye Pondus boka.
Jeg leste anmeldelsen, og jeg lurte på hva denne anmelderen egentlig pleier å anmelde? Bøker generelt kanskje, eller ukeblader og tv serier?
Jeg ble rett og slett forbauset over hvorfor noen på død og liv skal analysere boka som en diktsamling av Einar Skjæraasen.
Men nå er jeg, i menighetens navn, på jakt etter en ny (gammek) dose, så boka skal inn i rekka med alle de andre!
Etter å ha lest dette tilsvaret (som må sies å være i særklasse og meget godt skrevet), så kommer jeg nå til å kjøpe det jeg finner av Pondus til samlingen…. som en ren støtteerklæring fra en av oss uvaskede humørløse som ikke skjønner moderne feministisk humor (eller anmeldelser for den del…)
Frode Øverli er genial, -som pondus-serien i seg selv… Nyskapere, -kvinnelige som mannlige, bør være fornøyd om de når han til anklene! Jeg koser meg i disse dager med bok #18 uten å anse meg selv som en del av noen menighet. -Og jeg ler fra tid til annen så inderlig at jeg er sikker på at det forlenger livet mitt 🙂 – jeg vant faktisk en gang ukens latter på P4 etter at datteren min hadde tatt opp en latterkule som kom i kjølevannet av å ha lest en Øverli-stripe…