Anmeldelse
Ugress
Keum Suk Gendry-Kim
Oversatt av Jane Byhre
Pax, 2024
Sekundet boka var i hendene mine skjønte jeg at jeg holdt noe som måtte behandles med ømfintlig respekt. Ugress er en murstein, både målt i antall gram og i innholdets tyngde. Den forteller livshistorien til den koreanske kvinnen Okseon Yi, som under andre verdenskrig opplevde omtrent alle formene for misbruk og ulykke et menneske kan oppleve.
Den eneste kontemporære sammenligningen jeg finner for Ugress er Art Spiegelmanns Maus fra 1986. I begge tegneseriene møter leseren et eldre menneske som forteller livshistorien sin, og vi lurer på hvordan livet til dette mennesket ville vært hvis det ikke var for ondskapen de møtte under andre verdenskrig.
I håp om at hun skal få gå på skole og slippe å sulte, selger foreldrene Oksoen Yi til en familie som ikke kan få barn. Her starter en reise full av skuffelse, styrke, død og fordervelse. Dette er en sånn historie, at hvis den ikke var sann ville man kalt den for et dårlig skrevet manuskript fylt av usannsynlig ondskap. Som tenåring ender Okseon opp på noe kalt en trøstestasjon, et sted hvor voksne prostituerer unge jenter ned i barnealder. Japanske soldater kommer til trøstestasjonene, velger jenta de vil ha fra en liste med navn, og gjør hva enn de vil med henne. Okseon forteller at i helgene kunne hver enkelt av dem ta imot mellom 30 og 40 menn, hvor mange nektet å bruke kondom.
En uttrykksfull penn
Boka er tegnet i svart hvitt med et kalligrafiliknende uttrykk. Fraværet av farger hjelper med å holde fokuset på historien. Karakterene bytter mellom å ha et naivistisk og et mer detaljert design, ut fra hvilken del av historien som fortelles. I starten av boka, mens Okeon Yi er et barn, ser karakterene ut som en kalligrafert versjon av Knøttene, men senere får de et mørkere preg. De er fortsatt enkle, men utfylles med skraveringer og en røffere strek. Illustrasjonene er ikke teknisk fantastiske etter tradisjonell standard, men de er uttrykksfulle. Jeg tar ikke opp en bok for å bli imponert, men for å føle noe. Disse tegningene får meg til å føle noe.
Trøstekvinnene blir behandlet som ting. En japansk soldat omtaler trøstestasjonene som «et offentlig toalett». Det er bare et sted hvor soldatene kan gå og tømme seg. Denne umenneskeliggjøringen gjengjeldes ved at de japanske soldatene blir tegnet som svarte blekkflekker. Handlingene deres er så tappet for menneskelighet, at de ikke vises som noe annet enn svarte hull.
Seo Mija, en annen trøstekvinne som Okseon Yi kjente, ble lurt inn i systemet. Hun trodde hun søkte på en restaurantjobb. Hun blir gravid etter en voldtekt, og før hun engang får ammet babyen har de som drev trøstestasjonen solgt den videre. I disse scenene er tegningene så uttrykksfulle og levende at man glemmer at det ikke er fotografier. Heldigvis er det en tegneserie, for når streker på et papir kan få frem så mye smerte kan jeg ikke forestille meg hva et fotografi kunne gjort med meg.
Historien fortelles over paneler med karakterer og ansikter, men også med oversiktsbilder og naturskildringer. Naturskildringene virker som en sterk kontrast, for eksempel det overdådige persimontreet som helt tydelig har nok frukt til alle, mens Okseon går sulten fordi det ikke er hennes tre. Måten naturen er tegnet på virker noen ganger som et drømmende og håpefult aspekt ved boka. Den forferdelige historien fortelles over noe som kunne vært fint og vakkert, om det bare var for alle. Det er en fascinerende bruk av naturskildringer. I tillegg til å være vakkert, lar det oss også forstå hvor fanget Okseon og de andre trøstekvinnene var. Det var ingen steder å rømme – alt som omringet byen var milevis med fjell og gress.
Utfordrende å følge
Boka er til tider utfordrende å følge. Den hopper mellom ulike tider, og det er kun av og til at dette markeres med årstall. Det er heller ikke tydelig hvorfor det kuttes og klippes i historien til Okseon. Å dele opp livshistorier for å sette den kontekst av sitt eget liv er ikke uvanlig for denne sjangeren, og skjer også i Maus. Men i Ugress skjer ikke dette på en måte som driver historien videre. Forfatter Keum Suk Gendry-Kim er i motsetning til Art Spiegelman ikke i slekt med intervjuobjektet sitt, noe som gjør opplevelsene hennes mindre relevante. Det fine og vonde med klippingen er å se Okseon Yi være gammel. Vi vet at hun overlevde alt hun forteller om, men vi vet også at hun lever med det vonde. Mot slutten av boka forteller Okseon Yi at hun aldri har vært lykkelig, og at hun ikke har noen håp eller ønsker for resten av livet sitt.
Det siste kapittelet handler mest om at Gendry-Kim tar en flytur til Kina for å se etter trøstestasjonene. Passasjen skal kanskje vise kontrastene mellom dagens situasjon og hvordan det en gang var, men lykkes ikke helt. Rent fortellermessig kunne ikke boka slutte med at Okseon Yi forteller at hun aldri har vært lykkelig og ikke har håp, men den burde likevel turt å gjøre det. Historier uten den lykkelige slutten er historier vi også må tåle å høre. Konsekvenser uten forløsning; noen ganger er verden så grusom og ond at det ikke finnes nok tid i verden til å reparere skadene som er gjort. Det virker mot sin hensikt å avslutte boken på en poetisk «nå er våren her» måte, som om alt var i orden.
Livet til Okseon Yi ble ødelagt av menn, kvinner og krig. Hver eneste sjanse hun fikk til å forbedre situasjonen ble tatt fra henne. Hun lette etter kjærlighet og forsoning, men fikk det ikke. Det er ubehagelig å bli konfrontert med at ting ikke alltid ordner seg, men Okseon Yi skylder ikke meg som leser å være lykkelig. Verden feilet Okseon, og den eneste formen for seier i denne historien er at den kanskje kan bidra til at noe liknende ikke skjer igjen.
Siden NÅR har menneskeheten generelt lært av historien? Siden tidenes morgen, maktbegjær, krig og nedgradering av empati/annerkjennelse av levende liv i alle former… Det gjentas, og gjentas og gjentas…..
Grusom lesing, men det er fortsatt slik at jenter selges rundt om i verden på grunn av patriarkatet, naturkatastrofer, fattigdom, og krig. Derfor er det helt ufattelig at vi har noen folk i vesten som slåss for et priviligert mindretall i prostitusjon sin rett til å selge seg under tittelen sexarbeider. Og de ønsker å fjerne sexkjøpsloven som vil bety at vi kan selges lettere og gjemme kriminalitet.
Sant.I Australia ble både sexsalg og sexkjøp lovlig. Nå sier politiet at det er vanskelig for dem å avsløre menneskehandel og uverdige forhold.