Anmeldelse

De ukrainske notatbøkene – konfliktens røtter
Igort
Pax forlag, 2022

«Jeg var mellom fire og fem da hungersnøden kom», forteller Serafima Andrejevna. Hun er tegnet som en eldre kvinne med et strengt og uutgrunnelig blikk, og som en blek ung jente i et trøstesløst vinterlandskap på desperat jakt etter noe spiselig. Året 1932 er tegnet inn over et skjelett med ukrainsk papakha (pelslue) som eter i seg hus, fe og menneskelemmer. I Igorts bok avløses sykelige gul- og grønntoner av en blåsvart vinterhimmel, mens han skildrer den gamle kvinnens fortelling om hvordan de andre barna døde rundt henne denne grusomme hungersvinteren. «Året 1932 var det verste i hele mitt liv», avslutter hun.

Igort, eller Igor Tuveri, er en av Italias fremste tegneserieskapere og har holdt på med tegneserier i en mannsalder. Ingen av hans tidligere bøker hans er blitt oversatt til norsk, men internasjonalt er han godt kjent for sin stilsikre og elegante penn og sine bisarre film noir-inspirerte fortellinger. Den grafiske romanen 5 é il numero perfetto ble filmatisert i Italia I 2019. Min egen Igort-favoritt er Fats (2004), en biografisk roman om jazzpianisten Fats Waller ispedd fiktive historier fra den anspente førkrigstiden i 1930-årene.

Misvisende undertitler

Det må bare sies med det samme: Selv om Pax forlag har gitt sin oversatte utgave to nye undertitler, er De ukrainske notatbøkene ikke laget i forbindelse med den pågående krigen i Ukraina, og det har ikke vært forfatterens hensikt å skildre «konfliktens røtter». Den er heller ikke «en tegnet reportasje» slik du vil forestille deg om du har lest bøker av tegneserieskapende journalister som Joe Sacco eller Zerocalcare.

De ukrainske notatbøkene ble til da Igort bodde i Ukraina over en periode i 2008-2010. Ifølge prologen var han «oppriktig nysgjerrig» på «livet på disse kanter under og etter kommunismen». Med unntak av noen få sekvenser med egne opplevelser, består notatbøkene av illustrerte fortellinger basert på intervjuer Igort har gjort med fire eldre mennesker født i det sørøstlige Ukraina. Mellom fortellingene dukker det opp faktabaserte kapitler som forklarer bakgrunnen for de enorme tragediene landet ble utsatt for mellom slutten av 1920- og begynnelse av 1950- tallet.

Ulykkelige liv

Intervjuobjektene er eldre mennesker født mellom 1925 og 1939. Livshistoriene deres inneholder ufatttelige tragedier. Blant annet skildrer to av kvinnene holodomor, sultkatastrofen i 1932-33 som oppsto etter at sovjetiske myndigheter konfiskerte avlingene til ukrainske bønder og nektet dem å flytte. Gjennom personlige fortellinger kommer vi nært inn på grusomhetene i Stalins epoke: Tvangskollektivisering, deportasjoner, fengsling, henrettelser og hungersnød – etterfulgt av tysk invasjon og fire år med brutal okkupasjon og krig.

Siden fortsetter de fire livshistoriene gjennom sovjettiden. De blir mer uensartede, men ikke særlig lykkeligere. For denne hardt prøvede generasjonen ble tiårene mellom Stalins død og Sovjetunionens oppløsning en periode med en viss stabilitet og forutsigbarhet. Likevel er det som om tragediene ikke vil slippe taket i de fire menneskeskjebnene vi blir kjent med her. Sykdom og depresjoner, personlige tragedier og tap preger livene deres, i så stor grad at de står uten håp for framtiden. «Det finnes ikke håp, bare forvirring og bekymring», skriver forfatteren etter et møte med noen jevnaldrende venner.

Syltynn penn og mørke farger

Dette er med andre ord ikke lystelig lesning, og det visuelle uttrykket er en dyster ledsager til teksten. Igorts karakteristiske stil, syltynn penn fargelagt med akvarell i sepiatoner og enkelte sterke kontrastfarger, er svært effektfull. Et fast mønster med seks ruter på hver side, kun avbrutt av enkelte dobbeltruter, setter fortellingene i en stakkato rytme som gir disse livshistoriene en knugende følelse av deterministisk uunngåelighet. Faktakapitlene er tegnet som åpnere helsidesoppslag i svart/hvitt, og blir uhyggelige taktskifter i tomrommet mellom de fire livshistoriene.

Det er også slik svakheten med disse fortellingene trer fram. For midt i all tristessen forsvinner dramaturgien, og hver fortelling blir bare nok en historie om et menneske som har levd et langt liv omgitt av elendighet og brustne håp. Selv om Igort dramatiserer enkelte sekvenser av historiene han har laget, blir det ikke nok til å skape flyt mellom sidene. Dermed blir det vanskeligere å leve seg inn i det som fortelles. Om vi sammenligner De ukrainske notatbøkene med Olga Lavrentjevas Survilo, som ble utgitt på norsk i 2021, har sistnevnte lyktes langt bedre i å fortelle en sterk personlig historie om mange av de samme temaene. Lavrentjevas fortelling var basert på hennes bestemors erfaringer med å være en «klassefiende» under Stalin-regimet, og siden om blokaden av Leningrad under andre verdenskrig. Her var bestemorens historie dramatisert slik at fortellerstemmen kunne tre mer tilbake og gi fritt spillerom for replikker. Igort tar seg sjelden slike friheter, og det fører til at rutene blir nokså teksttunge.

Tomrom etter Sovjetunionen

De ukrainske notatbøkene kom ut i 2010, og er dermed for gammel til å si noe om den pågående krigen mellom Ukraina og nabolandet Russland. Likevel er det underlig at Igort ikke kommer inn på hvordan forholdet mellom de to tidligere sovjetstatene utviklet seg etter 1991, spesielt med tanke på Oransjerevolusjonen i 2004 og den turbulente tiden fram til Majdan-opprøret i 2013 og den påfølgende konflikten i årene som fulgte. Svært kort beskriver han sine egne opplevelser i Dnipro- og Zaporizjia- regionene, og inntrykket vi får, er en håpløs postsovjetisk hengemyr med korrupsjon og mafiavirksomhet. Dette kunne vært et spennende spor å følge, men Igort begrenser disse fortellingene til en kort prolog og epilog, og skaper dermed et tomrom mellom kommunistisk fortid og postsovjetisk nåtid. Det er akkurat som om nåtiden (slik den var for nesten 15 år siden, da boka kom ut på originalspråket) er så håpløs at den ikke er verdt å snakke om.

Igorts bok er både stemningsfull og rystende, og den er absolutt lesverdig. Likevel er det vanskelig å fri seg fra tanken om at den er blitt laget og utgitt med en annen hensikt enn å undersøke den nåværende krigens røtter, slik Pax framstiller den. Det er heller ikke lett å forstå hvorfor ikke Pax har gjort som amerikanske Simon and Schuster og gitt ut boka sammen med The Russian Notebooks, som Igort ga ut i 2010 etter et opphold i Russland. Hans perspektiver på det postsovjetiske Russland er vel så interessante, og sammen kunne disse to utgivelsene gitt en bredere forståelse av ulik mentalitet i Russland og Ukraina.

Om du virkelig vil lese en tegnet reportasje om konfliktens røtter, bør du heller lese norske Fedor Sapegins Et splittet folk, som kom ut i 2019. Den går langt dypere i vår nære fortid, og tar også for seg informasjonskrigen som foregikk mellom Kreml og Vesten i årene før Russlands invasjon av Ukraina.

EN KOMMENTAR

  1. Det är ju en detalj, men textningen känns rätt halvdan. Framför allt den versaliserade texten i pratbubblorna. Amatörmässigt val av typsnitt, och inte korrekt placerad i själva bubblorna.

    Det kanske är en petig anmärkning, men det ger lätt hela produkten ett snabbt och billigt intryck.

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Legg inn din kommentar.
Fyll inn ditt navn her

Dette nettstedet bruker Akismet for å redusere spam. Lær om hvordan dine kommentar-data prosesseres.