Lee Lai får med debutboken Stone Fruit vist at hun er en talentfull historieforteller som formidler mye følelser gjennom sparsomme tegninger.
Den australske tegneserieskaperen har tidligere hatt miniserier på trykk i publikasjoner som The New Yorker og The New York Times, og hun har blitt utnevnt til en av National Book Award sine «5 under 35», en pris som gis til unge skjønnlitterære forfattere som synes sannsynlig å sette varig preg på litteraturfeltet.
Familieansvar utenfor de vante rammene
I Stone Fruit møter vi mennesker som prøver å finne ut av hvordan de skal leve utenfor etablerte normer.
Hovedkarakterene Ray og Bron er et par som ikke har barn selv, men som elsker å være sprø og morsomme tanter for niesen Nessie. Når de tre er sammen eksisterer de i et eget univers hvor de ikke lenger er mennesker – i stedet er de monstre med hoggtenner som løper løpsk i skogen, jakter på byttedyr og synger høyt i bilen på vei hjem. Særlig er forholdet sterkt mellom Nessie og Bron, som ikke er i biologisk familie.
Når Ray og Bron er alene faller forholdet sammen. Bron sliter med depresjoner, og etter at hun kom ut som trans har hun hatt lite kontakt med sin biologiske familie. Uten forvarsel bestemmer hun seg for å forlate Ray og flytte hjem til foreldrene sine i et forsøk på å få snakket om fortiden og etablere en bedre relasjon til dem.
Ray sitter igjen med et knust hjerte, og ansvaret for niesen er plutselig en byrde i stedet for en glede.
Lee Lai klarer å engasjere leseren og formidle dybde i karakterenes følelser. Når Bron drar til den konservative familien sitter vi igjen med bange anelser, og savnet til Ray og Nessie er sårt og følbart.
Livsløp med egne oppfatninger av tid
Når jeg leser Stone Fruit tenker jeg på det som kalles «skeiv tid», et begrep som kan brukes for å tenke på livsløp som ikke organiseres etter de vante livshendelsene som å fullføre utdannelse, begynne å jobbe, bli gift og få barn.
Ifølge Judith Halberstam trenger ikke opplevelse av skeiv tid nødvendigvis å ha noe med legning eller seksualitet å gjøre. Likevel er det et poeng at skeive tradisjonelt har havnet utenfor en del sentrale livshendelser. Det kan være på grunn av institusjonelle hindringer, eller fordi det kan være vanligere for skeive å oppleve utviklingen i livet i et annet tempo enn for streite. Mange skeive kan for eksempel bruke lenger tid på å finne ut av hvem man er, også i samfunn der man har tilgang på de samme rettighetene.
Når Bron bryter ut av et parforhold for å flytte tilbake til barndomshjemmet er det på en måte dette som skjer. Hun har brukt tid på å finne ut hvordan hun skal leve med seg selv, og prosessen har kostet henne forholdet til foreldrene sine på veien. Hun ender dermed med å nesten dra tilbake i tid for å gjøre et arbeid mange gjør i ungdomstiden.
Ensomhet i lukkede paneler
Stone Fruit har en gjennomgående nerve av ensomhet som føles gjennom sidene. Tegneserien fanger karakterene i symmetriske, kvadratiske paneler som isolerer dem fra hverandre. Både de enkle linjene og den blågrå fargepaletten bidrar til et nedstemt, melankolsk uttrykk.
Denne stemningen brytes bare i de øyeblikkene der Ray, Bron og Nessie er monstre. Da er panelene fulle av fart og bevegelse, og de er også litt komiske; det er noe med de for lange armene og overdrevent spisse tennene til monstermenneskene som gjør dem til humoristiske innslag i en ellers nedtonet verden. I disse sekvensene får vi se potensialet i karakterene og i forholdet mellom dem, et potensiale som ligger nettopp i det magiske ved at de ikke er en stabil enhet, men at de i korte tidsrom skaper en alternativ virkelighet som gjør dem godt.
Stone Fruit er en vakker tegneserie som får meg til å engasjere meg i de tvilsomme valgene karakterene tar. Selv om historien går fort å lese så rommer den mye om familie i flere former, og om å ta seg tid til å gjøre det man trenger for å ha det bra.
