Fantastisk norrøn fantasy

Totalbilde, stripe: Hav uten grenser fra et fugleperspektiv. Tettere på, stripe: Hav, hår som flyter. Totalbilde: Hav, en skikkelse flyter. Nærbilde: Ansikt, sort hår, flytende i havet. Åpningsekvensen i Vei, bok 1,  zoomer ut og inn, og trekker slik leseren effektivt inn og ned i fortellingen akkompagnert av kvadratiske tankebokser med en indre poetisk monolog i «voice over» : «Jeg driver./ Det fins ikke noe før. Ikke noe etter. Det fins bare her»

Når vi blar om kommer  andre elementer til; skyer, en måke, måkeskrik, og BOM! lyden av en tromme. Et vikingskip nærmer seg kvinnen som flyter i havet.

Slik starter Vei, bok 1, den første av to bøker i en fantasyfortelling inspirert av nordisk mytologi,

På vei til Jotunheim

Vikingskipet er på vei til Jotunheim, kjempenes rike. Skipet tilhører prins Eidyr som i en drøm er blitt lovet land, respekt og ære, og alle skattene i Jotunheim hvis han bringer hodet til en av kjempene hjem til den enøyde guden Odin. Som følgesvenn og våpendrager har prins Eidyr med Dal, som er oppdratt som gladiator, en slåsskjempe som til ære for Odin har runer risset inn over hele kroppen. En rune for hvert liv han har tatt. 

Kvinnen i havet er Vei, hun er Ran, «den utvalgte», av Veidars klan, hennes hjem er Jotunheim, hun er fortellingens protagonist, vår helt.

Vei er en av Midtgardsfolket, hennes gud er jotnen Veidar, en av kjempene som regjerer i Jotunheim, hun er menneske med en dråpe kjempeblod.

Vikingene sparer livet hennes fordi hun er den eneste som kan lede dem til Jotunheim. 

God dramaturgi

Vei, bok 1 består av fem deler. Det er et heldig dramaturgisk grep fordi det skaper ytterligere driv i fortellingen når det bygges opp mot en cliffhanger i hver del. Den faktaspekkede fortellingen og et relativt stort persongalleri blir og lettere å ta inn og få oversikt over når det er delt opp i flere spenningskurver. Del 1, som presenterer hovedaktørene og handler om veien mot Jotunheim, ender i et dramatisk forlis.  Allerede her er det verdt å merke seg den bevisste bruken av skiftende koloritt. Det dempede bleke grå-grønne sjølandskapet, en mer ulmende fargeholdning der handlingen tilspisser seg. Nattlig blått der Vei og Dal snakker sammen, og et syk grønnlig skjær når stormen knuser skipet til pinneved.

I del 2 er vi strandet på et ukjent sted. Skipet er tapt og de overlevende, deriblant Dal og prins Eidyr, vil finne Jotunheim. Vei er den eneste som kan føre dem dit. Den farefulle ferden til Tordenberget, kjempenes hall begynner. Underveis viser Vei uante krefter og vi får historien om hvordan hun ble Ran, jotneguden Veidars yngling.

I Kapittel 3 foregår handlingen i Tordenberget der dronning Gillingur regjerer. Dal og Vei er fremme men prinsen og mannskapet er tatt til fange. Det bygger opp til et klimaks der Odin, æsenes konge og Jotnenes svorne fiende, kommer med sitt følge til Tordenberget for å utfordre til meistarileikir.

Norrøn mytologi

Først i kapittel 4 får vi en gjennomgang av norrøn mytologi. Og sjelden har jeg lest en enklere og mer fengende innføring. Det har ikke vært noe påtrengende behov for en innføring i de ulike aktørenes historie før nå, når vi får bakgrunnen for meistarileikir, en kamp på liv og død mellom jotner og æser. At både forfatter og tegner tar seg kunstneriske friheter er forfriskende. Den norrøne i form av et egyptisk piktogram der avatarlignende jotner står oppmarsjert i profil, mens dyrene vises lagvis etter arter, i sporet etter Mimes kjempehæl. Drager står her side om side med hest og rytter, mens mennesker og troll(?) står ved siden av treet Yggdrasil. Fantasy og norrøn mytologi hånd i hånd.

Spenningen stiger når meistarileikir nærmer seg. Natten før kampen finner Vei og Dal hverandre i noen virkelig vakre sexscener. De bikker ikke over i det pornografiske, men damper av sensualitet.

Vei er Jotnenes sterke kort i tvekampen som minner om en gladiatorkamp fra en helt annen sfære. 

Det siste kapittelet er viet ettertenksomhet. Det er ikke ærlig spill i Meistarileikir. Krystallsalen i Tordenberet danner et lyst rødt fargespill rundt sannhetens øyeblikk, Vei kan ikke satse på egen krefter mot gudenes renkespill, og en ny utfordring dukker opp. En gud som ser alt. 

Tegnekunst

Karl Johansson er en fremragende tegner. Han har en fremragende evne til å veksle mellom ulike format og uventede perspektiv. Det skaper dynamikk i sekvensene. Forkortningene sitter som et skudd. Disse virkemidlene og visuelle effektene farger stemninger og kjører opp kraften og dramatikken i fortellingen. Ingenting overlatt til tilfeldighetene; fonten er tilnærmet runer. Fargen på kapittelarket i hvitt, med ulike vignetter; en måke, krabbe, firfisle, og katt i silhuett mot det hvite innevarsler det som skal komme. 

Oversettelsen av Mari Moen Holsve er troverdig og lettlest i en noe arkaisk setningsbygning, som seg hør og bør i en saga. Stilen endres litt etter som det er dialog eller tanker og «voice over».

Dette er ikke bare fantasy og norrøn mytologi i en vellykket blanding. Her er også surrealistiske vakre innslag som peker tilbake på en animasjonsfilmklassiker som René Laloux’ «La planete sauvage» (1973), som igjen er inspirert av maleren  Hieronymus Bosch (ca.1450-1516) og hans ikonografiske skrekkunivers. Tidligere har jeg nevnt «Avatar», James Camerons science fiction og action-film, som inspirasjon for Jotnene. Men fremfor noe er det klassikeren, tegneserien «Conan the Barbarian» (skapt av Robert E. Howard 1932 som stripe, siden bøker, film og tv) Johnsson og Elfgren har avtrykk av i sitt norrøne fantasy univers.   

Ingen skaper i et vakuum. Kunsten er å låne, blande og tilføre sitt eget, slik oppstår det noe nytt. Det har det de svenske tegneserieskaperne klart med glans i Vei bok 1. Snart kommer andreboka.