Like før sommerferien lanserte Minuskel forlag en tegneserieadapsjon av romanklassikeren Sult, ført i pennen av Martin Ernstsen. Utgivelsen har mottatt strålende kritikker og er allerede utpekt – blant annet av Dagbladet – til å bli en klassiker i seg selv.
Empirix satte seg ned med tegneserieskaperen for å bli bedre kjent med ham og arbeidet hans med den store klassikeren, samt nødvendigheten av at det må brenne litt.
Gratulerer med suksessen! Har tomhetsfølelsen seget innover deg nå som det store arbeidet er avsluttet?
– Takk. Jeg har ikke rukket å kjenne på noen tomhetsfølelse ennå. Jeg la fra meg arbeidet tidlig i mai og har akkurat blitt småbarnsfar, så livet står ikke stille akkurat nå.
Sult kom ut i 1890 og handler om en ung, fattig og sulten mann som strever med å livnære seg som forfatter i Kristiania. På hvilken måte har historien en relevans for lesere i dag?
– Sult viser hvor desperat et menneske kan bli av å gå sulten og fattig, men den handler også om sult på andre måter; etter anerkjennelse og etter kjærlighet. Jeg vil si den er like relevant i dag som den var da den ble utgitt, temaene den tar for seg er tidløse. Hovedfiguren oppfører seg irrasjonelt, men samtidig kan man jo forstå ham. Det er nok mange som kan kjenne seg igjen i stoltheten og staheten man kan kjenne på i motgang. Jeg forstod det selv gradvis mens jeg arbeidet med materialet.
På hvilken måte kan du relaterte deg til det?
– Jeg har jobbet med Sult-boka i fire år, tre år på fulltid. Jeg begynte i 2015, den sommeren jobbet jeg ut hele storyboardet på 250 sider. Det er en veldig morsom del av jobben, men samtidig tenkte jeg «Shit, nå jobber jeg i månedsvis uten å vite om det blir noe av. Hvis Kulturrådet gir avslag, så må jeg bare finne på noe annet». Det var nervepirrende å satse så mye.
Så under de tre månedene forsørget du deg selv med sparepengene dine.
– Ja, man tar en stor risiko med sånne prosjekter. Man får forskudd på royalites, men det fikk jeg først det tredje året. Jeg fikk mye stipender det første året, men det andre året var det dødt. Avslag på alt. Det tredje året gikk det litt bedre igjen, men det er ikke så mye man kan få, kulturrådsstøtten får man jo kun én gang. Illustrasjonsfondet gav meg støtte to ganger, det var blant annet det som reddet meg økonomisk etter en lang og ganske tøff periode med lite penger.
– Å lage tegneserier fungerer annerledes enn å skrive. Man kan få skrivetokt og skrive et titalls sider på en natt, men du lager ikke et titalls tegneseriesider på en natt. Man jobber på en helt annen måte, veldig metodisk, og bit for bit. Mitt tempo med Sult var på rundt to sider i uka. Det er litt som med animasjon, det krever utholdenhet.
Så rent økonomisk kjente du deg igjen i hovedfigurens kamp med å livnære seg som en kunstnerisk utøver?
– Jeg er oftest ambivalent til å snakke om det økonomiske, det er alltid en fare for å fremstå som klagete eller bitter, og det er et tema som ofte kommer opp. Men her er det jo relevant, som en parallell til boken. Det er en utfordring som jeg tror mange tegneserieskapere og kunstnere generelt kan kjenne seg igjen i. Veldig mange har det på samme måte når de jobber med selv-initierte prosjekter og er avhengige av statlig støtte. Jeg hadde heldigvis bedre alternativer enn å selge knapper, som hovedpersonen i boken gjør. Jeg solgte en gitar, en overhead-prosjektor som jeg brukte til veggmalerier, jeg solgte vinyl og tegneserier. Man blir kreativ på en sånn kløktig, kremmeraktig måte når man blir blakk. I hvert fall så blir jeg det.
Stemmer det at du begynte å dumpsterdive?
– Jeg liker å lete i containere etter møbler og ting som jeg kan fikse og selge. Jeg hadde ei rute på vei hjem fra atelieret om kvelden der jeg passerte to Kiwi-butikker. Der hentet jeg dagens fangst av ting som butikkene kastet i søpla etter stengetid. Jeg ble litt skamløs etterhvert.
– Jeg liker konseptet dumpsterdiving, som egentlig er en politisk bevegelse som handler om å kaste mindre. Og jeg erkjenner at jeg kommer fra en privilegert bakgrunn når jeg kan si at en del av meg setter pris på utfordringen i å være blakk. Det kommer likevel raskt til et punkt hvor det blir veldig slitsomt, når man er gått tom for utveier og man bare går og bekymrer seg. Det er vanskelig å være kreativ når det eneste man tenker på er hvordan man skal skaffe penger. Det blir hakk i plata, på en måte.
– Hvis jeg skulle gjort et prosjekt av denne størrelsen igjen så kunne jeg ikke jobbet på denne måten, jeg måtte ha gjort det ved siden av andre ting. Det er klart at det er greit å dumpsterdive når man er alene, men det er lite bleier og morsmelkerstatning i søppeldunker. Jeg har et annet ansvar nå, så skulle jeg ha gjort denne boken nå ville det nok ha tatt seks år. Det er ikke mye penger i tegneserier, så det er noe man virkelig må brenne for, på samme måte som med annen kunst.
Når bestemte du deg for at det var tegneserieskaper du skulle bli?
– Jeg leste en del tegneserier da jeg vokste opp, som Donald, Tintin, Asterix, og Viggo. Tidlig i tenårene begynte jeg å tegne små striper i kladdebøkene, men det var ikke mer enn det. Jeg ville satse på kunst da jeg var 17 år, men da tenkte jeg mer på billedkunst, at jeg skulle male bilder.
– Det var først mot slutten av bachelorstudiet i illustrasjon i England, som jeg tok tidlig i 20-årene, at jeg bestemte meg for at det er tegneserieskaper jeg ønsket å bli. Jeg ville fortelle historier, og husket tilbake til skissebøkene i oppveksten der jeg alltid diktet opp historier rundt figurene.
Hadde studiet en spesiell innretning mot tegneserier?
– De var ikke så positive til tegneserier, så det var noe jeg gjorde ved siden av. I England, i hvert fall den gangen, var det en stil innen illustrasjon der man skulle tegne representativt fra virkeligheten. Nesten sjablongaktig, at man skulle tegne ut det man så. Jeg var ganske god på det, men jeg syntes ikke det var så interessant.
– Læreren var veldig pushy på at jeg skulle tegne realistisk, og gav meg streng beskjed en gang jeg hadde tegnet tegneserieaktig: «fra nå av foreslår jeg at du slutter helt å tegne fra fantasien. Jeg synes du skal holde deg til å tegne bare det du ser.» Jeg ble ganske opprørt over det, husker jeg. Britene er krassere i tilbakemeldingen enn her i Skandinavia, noe jeg etterhvert også lærte å sette pris på, selv om det kunne være irriterende. Jeg skjønte jo hva han mente, jeg var flinkere til å tegne realistisk, men jeg syns man burde jobbe med det man syntes er inspirerende, så blir man bedre til det etterhvert. Jeg gikk på skole for å utforske og å eksperimentere, ikke bare bygge videre på det jeg mestret best fra før.
Hvordan var fagmiljøet der ellers?
– Vi hadde en foreleser som hadde mye kunnskap om amerikanske undergrunnstegneserier fra 1960-tallet. Han snakket mye om Robert Crumb og viste oss dokumentaren Crumb (1994). Det var egentlig det som gjorde at jeg fikk øynene opp for hva tegneserier kunne være. Jeg hadde sett mest humortegneserier frem til da, men dette var noe helt annet. Uttrykket og stilen til Robert Crumb appellerte til meg, men også det at innholdet var så på kanten, drøyt og tabubrytende.
– Mot slutten av studietiden begynte jeg å sende bidrag til tegneserieantologien «Forresten», det å se tingene mine på trykk der var utrolig kult, og inspirerte meg til å tegne mer tegneserier. Antologien har hatt mye å si for at jeg fortsatte med tegneserier, det var en bra plattform til å eksperimentere og prøve seg frem. Jeg begynte etterhvert å jobbe på idéer til lengre historier som jeg pitchet til Jippi forlag. Til slutt fikk vi støtte til å gi ut debutalbumet mitt Nissefugl, og jeg har fortsatt å være med som bidragsyter i antologien Forresten frem til i dag.
Hva gjorde du etter studiene i England var fullført?
– Jeg flyttet tilbake til Oslo da jeg var 24, og ble boende i tre år. Det var ikke lett å få jobb. Jeg samlet en liste med epostadresser til redaktører som potensielt kunne ha oppdrag til meg, og sendte ut hundrevis av mail med bilder av ting jeg hadde tegnet. Jeg fikk to-tre oppdrag av det, faktisk. Jeg sendte ikke bare til Norge, jeg fikk et oppdrag i New Zealand også. Det ble mye avslag på den tiden, jeg var ikke på et høyt nok nivå faglig, og porteføljen min spriket veldig. For å få det til å gå rundt jobbet jeg også deltid på en kafé.
– Jeg hadde mye igjen å lære. Jeg hadde lyst til å ha rom til å utforske, eksperimentere og finne min retning. Mange tegneserieskapere finner en stil ganske tidlig.
Så du synes det har vært vanskelig? Har du villet finne en form og et uttrykk som er mer enhetlig?
– Jeg syns det har vært vanskelig å lande på et uttrykk som jeg vil holde på. Jeg prøver hele tiden ut nye ting, og er sjelden fornøyd. Det er mange fordeler med å ha en egen, gjenkjennelig stil – også rent kommersielt, at man har en merkevare liksom. Som Lars Fiske, for eksempel. Han har en veldig tydelig strek som man legger merke til.
Det er vel på dette tidspunktet rundt 2008 at du begynner på masterstudiet i Storytelling på Konstfack? Hvordan var studiet innrettet?
– Det het i utgangspunktet Grafisk design og illustrasjon, men de hadde akkurat året før byttet navn på studiet til Storytelling, fordi de ville ha mer fokus på historier. Det var et eksperiment fortsatt mens jeg gikk der, de prøvde å finne formen på studiet.
Hvordan vil du beskrive årene på masterstudiet?
– Serieskaperen Joanna Rubin Dranger var lærer der, så det ble et naturlig fokus på tegneserier. Bendik Kaltenborn hadde gått der året før og det var han som anbefalte meg studiet. Mitt mål var å fordype meg i tegneserier, bli bedre på fortellerteknikk. Jeg følte at jeg fikk veldig mye ut av å gå der, og jeg utviklet meg mye på de to årene.
Hva var tendensene rundt 2008 innen tegneseriekunsten?
– Rundt 2008 var en periode da det begynte å bli mer trendy med tegneserier og tegneserieestetikk. Inntil da hadde det vært en ganske nerdete nisje, men nå begynte hipsterne å lage riso-fanziner, forlaget Nobrow kom på banen, og illustratører begynte også å lage tegneserier, så det var en liten boom da. Det var liksom på godt og vondt, for det kom vel ganske mange tegneserier på den tiden som ikke som hadde så mye innhold, det var mer stil og form fremfor innhold. Men det var en spennende tid.
Hvordan vil du beskrive fagmiljøet på skolen?
– Jeg likte meg veldig godt på Konstfack, selv om det viste seg at jeg ikke alltid var helt på bølgelengde med læreren vår. Da jeg skulle lage masteroppgave min, ville jeg utforske form og fortellerteknikk. Serien skulle være en sammenhengende tegning presentert som et 13 meter langt silketrykk. Jeg ville bryte med det tradisjonelle ruteoppsettet, og la leserens øye følge karakteren der den beveger seg rundt i de detaljerte bakgrunnene. Det skulle bli en sammenhengende og flytende leseropplevelse. Det syntes læreren var veldig uinteressant. Hun ville presse det inn i en politisk retning, for henne var kun interessant hvis det tok opp temaer som religion, rase eller kjønn. Hun skjønte bare ikke hva jeg ville, og det var utrolig krevende, for det var et stort prosjekt som jeg hadde bestemt meg for å lage. Jeg var gira på å gjøre dette, og hadde bare tre måneder på arbeidet. Det ble litt drama, men en hjelpelærer steppet inn og tok seg av feedbacken. Resultatet, Kodok´s Run, endte med å bli utgitt på Jippi forlag. Jeg lagde også en bundet silketrykket utgave i 30 eksemplarer.
Hva skjedde etter studiet i Sverige?
– Jeg flyttet til Berlin i 2010, hvor jeg ble værende i fire år. Det var spennende å bo i Berlin, samtidig som det pågikk et stort skifte i byen hvor boligprisene steg raskt. Jeg og mange flere ble vitner til en lynrask gentrifisering av nabolaget vi bodde i, med mange delikatessebutikker og kule kafeer som poppet opp. Folk ble kastet ut av leilighetene sine for at de skulle moderniseres.
Hva gjorde du mens du bodde i Berlin?
– Jeg jobbet fulltid med tegneserier og litt oppdrag, stort sett for norske kunder. Jeg fikk ikke noe særlig oppdrag fra Tyskland, annet enn at jeg var med på noen tyske utstillinger. Det er klart at norske stipendpenger holder mye lenger i Berlin, kanskje dobbelt så langt akkurat da. Det gjorde at jeg kunne fokusere mer på å arbeide med bokprosjekter. Jeg lagde blant annet barneboken Hvor er Albert? (Cappelen Damm 2013) og tegneserien Eremitt (Jippi forlag 2012) mens jeg bodde der.
På hvilken måte påvirket Berlin den kreative prosessen din?
– Berlin har sine gode og dårlige sider. Det positive for meg var at jeg ble en del av et tegneseriekollektiv med sju serieskapere som jeg kunne dra på festivaler sammen med. Det er en billig by å bo i, så det er mange kunstnere og musikere som bor der. Men jeg føler at man lett kan stagnere der også; det er lave utgifter og lave inntekter, og en veldig laidback stemning. Det kan lett bli til at man henger rundt eller fester for mye. Jeg følte at jeg mistet litt av driven etterhvert. At jeg ble litt for avslappet var litt av grunnen til at jeg ville flytte tilbake til Oslo. Jeg hadde kundene mine her, tegneseriemiljøet var her, og bøkene mine kom ut på norsk. Jeg hadde lyst til å jobbe hardere, og satse mer. Det var litt som en bobletilværelse å bo i Berlin, og etter fire år syntes jeg det var på tide å dra. Jeg tror det er bra når det brenner litt. Ikke for mye, men litt. At man kjenner på et press.
Hvordan var det å flytte tilbake til Oslo?
– Jeg kom tilbake til Oslo i 2014. Tegnemessig var det en liten dødperiode for meg til å begynne med, for jeg kjøpte meg en nedslitt leilighet som jeg brukte mye tid på å gjøre i stand. Utover det gav jeg ut Du snakker med feil person (Jippi forlag, 2014), en bok som samlet fem fanziner med selvbiografiske tegneserierstriper, samt barneboken Fillip flipper ut (Cappelen Damm, 2015).
Hvordan kom Sult-prosjektet til deg?
– Det hele startet på tegneseriefestivalen i Angoulême i januar 2015, hvor jeg bodde sammen med Håvard S. Johansen. Han hadde akkurat fått oppdraget fra Minuskel forlag, men måtte si det fra seg på grunn av tidspress. Jeg hadde lenge hatt lyst å gjøre en tegneserieadapsjon, og ble så ivrig at jeg spratt opp og spurte Håvard om han trodde det var mulig å overta oppdraget. Han ga meg kontaktinfoen til Minuskel forlag, så mailet jeg dem etter festivalen. Jeg tegnet en pitch på fem sider for å vise hva jeg så for meg visuelt. Det var en annen som også skulle pitche, så det ble en liten konkurranse. Heldigvis likte forlaget måten jeg løste det på, det var også en fordel at jeg kunne skrive selv, så da gikk oppdraget til meg.
Hvordan tilnærmet du deg arbeidet med klassikeren?
– Jeg hadde lest andre bøker av Hamsun som Markens grøde og Pan som jeg likte veldig godt, men jeg hadde ikke lest Sult. Det viste seg at Sult passer bedre for meg enn noe annet av det jeg har lest av Hamsun på grunn av den mørke humoren. Det klaffet veldig godt. Jeg prøvde å se hva som fascinerte meg mest med boken. Jeg har alltid likt surrealisme og det absurde, så jeg valgte å starte med en sekvens i boka der det tyter pølser ut av øynene på en gammel kone. Også synes jeg romansen med Ylajali, og hvordan dialogen var komponert, var et inspirerende utgangspunkt.
– Når jeg jobber så prøver jeg å følge intuisjonen og ikke tenke ting ihjel. Storyboard-prosessen liker jeg spesielt godt, det er som en lek, men så er det andre ting som jeg opplever som ganske krevende. Research for eksempel, eller det å finne ut hvordan karakterene skal se ut synes jeg også er vanskelig. Det var et maratonløp å tegne boken, den tok tre måneder å planlegge og tre år å tegne ut. Det er først nå, etter jeg begynte å jobbe med Sult, at jeg er på et nivå der jeg er fornøyd med det jeg lager. Og det føles veldig bra.
Sult oversettes i disse dager til tysk og vil gis ut av Avant Verlag før den kommende bokmessen i Frankfurt i oktober.
