Norske stripeserier virker generelt tilfredse med å avlevere enkel situasjonskomikk, men noen av dem har også rom for mer reflekterende øyeblikk.
Mest framtredende i så måte er Lise Myhres Nemi, der skaperen ofte legger fram personlige hjertesaker og lar alvoret og ettertanken ta over for lettbeint vitsing. Med tydelig inspirasjon fra Myhre har Nina Andreassen – under kunstnernavnet Vantina – skapt en budskapstung tegneserie prega av personlig engasjement og overbevisning.
Tross ei litt oppgitt holdning til menneskene som art, er det ikke svartsyn som preger serien, men en sterk appell til fornuft og medmenneskelighet. Sympatien ligger hos de som faller utafor, sosialt eller økonomisk, som følge av strukturell og kulturell diskriminering og urettferdighet. Samtidig handler serien om individuell frihet, om å skape det livet en sjøl vil – på sine egne premisser – og å ikke måtte svare til krav fra et konformt samfunn og bli en identitets- og viljelaus del i et stort maskineri. Vantina vil vise hvordan verda er bygd opp og henger sammen, og hvordan kunnskap og innsikt er vesentlig for å forandre hva som er feil ved den.
Vantina lager både dikt, illustrasjoner og halvsider, men holder seg hovedsakelig til stripeformatet. Som forteller lener hun seg tyngst mot det tekstlige, samtidig som hun flittig anvender symboler og visuelle metaforer til å utfylle teksten, omtrent som en avistegner. De beste stripene er konsise og skarpe betraktninger som får ekstra slagkraft av måten tekst og bilde går sammen. Dette tilhører dessverre sjeldenhetene. Vantina er en ok tegner, men sliter med å utforme stripene slik at tekst og bilde får best uttelling. Flertallet av stripene virker til å være komponert mer eller mindre tilfeldig: Ofte havner teksten sammenklemt innimellom tegningene, og omvendt. Andre ganger virker rutene hensiktslaust tomme. Nesten alltid er det et element som går utafor ruteramma og det visuelle uttrykket er enten kaotisk overlessa eller påfallende simpelt.[infobox]
Vantina er en ok tegner, men sliter med å utforme stripene slik at tekst og bilde får best uttelling.
Resultatet blir en serie med et litt famlende visuelt uttrykk og en uferdig, litt klønete fortellerstil, som ikke kommuniserer så godt som den kunne ha gjort. Når det er sagt, må det sies at serien tar seg kraftig opp i de siste førti sidene av boka. Her har Vantina et sikrere grep om komposisjon, og hun lykkes godt med mer ambisiøse og til dels raffinerte grafiske løsninger.
Det største ankepunktet er likevel ikke den tekniske gjennomføringa, men heller serien som «retorisk ytring». Veslemøy er en serie som vil under overflata, bak den tilsynelatende virkeligheta og mediaskapte sannheta. Den vil punktere bobla den apatiske samfunnsborgeren befinner seg i. Problemet er at Veslemøy til en stor del befinner seg i sin egen, litt sjølgode boble. Serien later til å ha gjennomskua verda og gir inntrykk av å være aleine om den innsikta den framlegger, men den mangler nødvendig distanse i hvordan den skildrer dette. Vantina viser et oppriktig engasjement, styrt av samvittighet, men ofte blir følelsene litt vel store og farger budskapa med en litt klam sentimentalitet. Det er ingenting galt i å være moralist, men det å felle en moralsk dom over noe – å si hva som er greit og hva som er ugreit – kan virke noe utålelig når argumentasjonen er såpass unyansert som her. Det er litt som når en ateist prøver å forklare med vitenskap og harme hvorfor religion er dumt – det blir mangelfullt.
Veslemøy fungerer best når den tar for seg temaer som depresjon, drømmer og fantasier, egenutvikling og individets plass i NAV-systemet. Disse stripene virker mindre agitatoriske, og mer intime og personlige. Her gir den knappe stripeformen rom for leseren til å finne mer mellom linjene enn bare på. Hvis serien blir for eksplisitt, er det ikke plass til leseren i den – man blir fortalt hva man skal føle og mene.
I ei samling på over 180 sider er det beklageligvis de svakeste sidene ved Veslemøy som kommer tydeligst til syne. Serien er glimtvis riktig så all right, men de gode stripene forsvinner blant de mindre bra. Med strengere redaksjonell styring og et mer kresent utvalg, ville boka framstått som vesentlig sterkere.
