Når det politiske blir personlig, blir det personlige politisk

Finnes det en tid uten krig? Skal vi tro historiebøkene er svaret nei. I skrivende stund pågår det væpnede konflikter i fem av seks verdensdeler.

Det brutalt og grusomt her og nå: liv går tapt, folk blir drevet på flukt, og mange mister sine kjære. Men krig har også mer langsiktige ringvirkninger – de endrer samfunn og skjebner i stor og liten skala. Riftene som oppstår kan gro, men ikke uten arrdannelse. Og konsekvensene nedarves i flere generasjoner.

Få steder er dette mer synlig enn i Korea. Krigen som tok slutt for 70 år siden skapte et skille som fortsatt deler folket og landet i to. Hvordan påvirket dette de som opplevde krigen? Og hvilke følger har det deres etterkommere?

Disse spørsmålene står sentralt i Keum Suk Gendry-Kims Ventetiden. Boka sirkler rundt et mor-datter-forhold. Moren ble giftet bort ung på grunn av krigen. Hun ble deretter drevet på flukt, og ble skilt fra ektemannen og sønnen uten å noen gang finne tilbake til dem.

Det er en svært personlig historie, men den er også politisk. Fortellingens mor er ikke et unikum; hun representerer flere generasjoner av mennesker som permanent ble skilt fra sin nærmeste familie på grunn av en krig som Korea kun fungerte som slagmark for.

Et liv preget av uflaks

Ventetiden forteller en fiktiv historie, men er basert på intervjuer forfatteren har gjort med ekte mennesker som kom bort fra sine nærmeste som følghe av krigen. Vi blir introdusert for to narrativ – en mor og en datter. Sistnevnte spiller en fortolkende birolle, hvor hun dveler på sin egen dårlige samvittighet. Selv om hun store deler av livet har bodd tett på og hatt hyppig kontakt med moren, blir det aldri nok. Som ung lovet hun nemlig moren at hun skulle hjelpe henne å finne den bortkommende sønnen hennes; et løfte hun ikke har klart å holde.

Moren ble født i det som nå er Nord-Korea en gang på 1920-tallet. Boken beskriver en svært kjønnet oppvekst hvor kun menn hadde tilgang på utdannelse, og kvinner skulle avfinne seg med å spise dårligere mat enn mennene – som ble ansett som familiens overhoder. Dette til tross er de første årene av morens liv relativt gode. Familien klarer seg greit og sulter ikke. Men storpolitikken slår raskt sprekker i idyllen; andre verdenskrig, Koreakrigen, og den påfølgende oppdelingen av landet har alle skjebnesvangre konsekvenser for forfatterens mor. Først mister hun en bror på den kinesisk-japanske fronten. Deretter blir hun giftet bort med tvang, for så å bli sendt på flukt hvor hun kommer bort fra mann og sønn. Til sist blir hun på nytt gift (av praktiske heller enn romantiske årsaker) og blir stemor for hans barn, samt får to nye barn; bokens datterkarakter er et av disse.

Til tross for boken i hovedsak presenterer en familiekrønike, oppleves den like mye som en presentasjon av et helt lands historie. Morsfiguren fremstår som en gallionsfigur for alle de unge koreanerne som ble giftet i hui og hast for å unngå rekruttering til den japanske hæren, og alle de som ble skilt fra familiene sine som følge av Koreakrigen. Forfatteren evner å fange det kollektive i det private, og i forlengelse av det kan også narrativet overføres til helt andre konflikter: de tyske familiene som ble skilt av muren, eller de familiene som i dag skilles på den russisk-ukrainske grensa. Alle kriger er unike, men de er også like; de splitter folk og familier i storpolitikkens navn. Forholdene mellom landene kan med en viss diplomatisk innsats heles over tid, men dette vekker hverken ofrene til live, eller gjør opp for alle de skjebnene som har blitt snudd på hodet som følge av krigens gang.

Minimalistisk, men effektfull

Ventetiden preges gjennomgående av en dragkamp mellom det private og det globale, de små og de store aktørene i historiens gang. Dette understrekes estetisk gjennom bruk av en lett og minimalistisk, men karakteristisk strek. Ansikter og personer er fremstilt svært forenklet, dog aldri generiske. Vi kan eksempelvis kjenne igjen bokens mor fra hun er barn til hun er voksen grunnet et påfallende monobryn som går igjen i samtlige fremstillinger.

Selv om vi skal gjennom mye – en livshistorie, og på sett og vis også et helt lands historie fra de siste 90 årene – har ikke Gendry-Kim det travelt. Hun forteller effektivt, men tillater seg også større pusterom – både i form av at hun har delt historien inn i kapitler, men også gjennom at hun innimellom tillater seg å bryte med rutenettet for å skape større og mer detaljerte helsider. Her kommer forfatterens tegneferdigheter for alvor frem, og det gir en poetisk undertone til det estetiske uttrykket som åpner for refleksjon rundt hva det egentlig er vi ser og leser. Ja, det handler om ett liv, men også mer enn det.

Å skape et så effektfullt uttrykk er i seg selv utfordrende, enda mer når det skal gjøres uten farge. Gendry-Kim tar det hele på strak arm, og viser at man ikke trenger maksimere uttrykket for å oppnå maksimal effekt. Fraværet av farge gjør til og med at hun unngår banaliteter som ulike koloritter mellom fortid og fremtid – et grep som typisk setter føringer for leseropplevelsen og forståelsen av de ulike tidene vi befinner oss igjennom boken.

I Ventetidens tilfelle gir det minimalistiske uttrykket en nesten opphøyet fornemmelse av at vi transcenderer tid og rom – i den forstand at det underbygger følelsen av at det vi får fortalt både er spesifikt og allmenngyldig på en og samme tid.

Helstøpt symbiose

Estetisk som tematisk vekker Gendry-Kims bok sterke assossiasjoner til Marjane Satrapis mesterverk Persepolis. Den kan også settes i sammenheng med Art Spiegelmans Maus, Nora Krugs Heimat eller Yoshihiro Tatsumis A drifting life. I lesningen av alle disse har jeg latt meg forbløffe over hvor velegnet tegneserieformatet er for historier hvor det private krysses med det politisk-historiske. Det visuelle tilføyer noe som gjør fortellingene mer håndgripelige og nære, samtidig som formatet gjør at det unngår å bli proklamerende eller bastant. Ventetiden er et utmerket eksempel på dette ­– det er en lærerik leseropplevelse, men aldri deterministisk.

Gendry-Kim leverer med Ventetiden et helstøpt verk hvor tematikk, fortellerstil og strek fungerer i full symbiose. Resultatet er interessant både på et mellommenneskelig og på et historisk plan. Verket kan fungere som en inngang til koreansk historie fra forrige århundre, men kan også leses som intergenerasjonelt drama med fokus på det relasjonelle mellom mor og datter – mellom to generasjoner som har veldig ulike utgangspunkt i verden.