Anmeldelse
Vi kommer snart hjem igjen
Jessica Bab Bonde og Peter Bergting
Oversatt av Øyvind Lysebo Ekelund
Spartacus, 2022
Jødeutryddelsen viser hva vi mennesker er kapable til på vårt verste. Det er brutalt, grotesk og jævlig. Vi må ikke sove, som Arnulf Øverland skrev, ei heller tåle den urett som ikke rammer oss selv. Det er viktig å påminnes nazistenes grusomheter, men det betyr ikke det at alt som minner oss om det er verdt å oppleve.
At noe handler om holocaust, gjør det ikke til bra kunst. Det er Vi kommer snart hjem igjen et klart eksempel på. Jessica Bab Bonde og Peter Bergting fører i pennen historien til seks jødiske barn som alle overlevde andre verdenskrig. Tegneserien er spekket med tragedie, vold og sykdom – og det er umulig å ikke la seg berøre, fordi å ta innover seg at dette faktisk skjedde er overveldende. Men når det er sagt kommer ingen av vitnesbyrdene til sin rett hos Bab Bonde og Bergting. Narrativt og estetisk er dette svakt, og man får lyst til å spørre seg om dette i det hele tatt burde vært utgitt.
Moraliserende makkverk
Det er få ting som irriterer mer enn når utgivelser ment for barn undervurderer barns sosiale og kognitive intelligens. Vi kommer snart hjem igjen gjør dette gjennomgående – de seks barnas historier er forenklet og forkortet til den grad at de nesten er identiske. Dessuten er boken blottet for innlevelse. Som leser føler en ikke at en blir kjent med verken barna som forteller historiene, eller omgivelsene deres.
Det finnes ingen personlighet i det som blir fortalt eller måten det fortelles på. En god barnebok har evnen til å ta deg med inn i andre verdener og gir ny forståelse av vår egen. De vekker nysgjerrighet og interesse. Vi kommer snart hjem igjen evner ikke dette. Det virker som bokens eneste misjon er å moralisere, noe forfatter Bob Bonde gjør klart allerede i forordet: «Du og jeg og vennene våre, vi har alle et ansvar for verdenen vår og hvordan vi ønsker at den skal være. Det ansvaret må vi ta. Sammen».
At verden skal være et trygt og godt sted har vi alle en åpenbar interesse av – barn skjønner det. Her finnes klart en potent kjerne, og barnas perspektiv på opplevelsen av holocaust er utvilsomt et godt utgangspunkt. Mer effektfullt ville det imidlertid vært om forfatterne hadde gått dypere inn i materien, heller enn å behandle disse historiene overfladisk. Det blir for enkelt, og dermed også kjedelig.
Trist og tragisk
Tegningene gjør heller ikke opp for et svakt narrativ. De er like fantasiløse og tvers gjennom uinteressante som fortellerstilen. Det virker som om forfatterne har satt sin lit til at historien de forteller er viktig nok til at måten den gjengis på er likegyldig. På samme måte som at barnas historier har mistet sin personlighet, er også tegningene uten noen som helst form for karakter – alle de seks barna ser helt like ut (med unntak av frisyrene). Dette er uavhengig av alder og kjønn, som faktisk varierer, uten at det kommer til syne.
De som gjengis med mest innlevelse er paradoksalt nok nazistene, mens alle jødene ser helt identiske ut. Det skaper et mildt sagt uheldig visuelt uttrykk hvor jødene reduseres til en kollektiv mengde, heller enn å fremstilles som individer. Det er forbløffende lite gjennomtenkt, og får meg til å lure på om forfatterne av boken selv møtt menneskene de skriver og tegner om? Det er tross alt deres historie som fortelles, og da burde man i det minste kunne forvente at de ble portrettert som individer heller enn redusert til ansiktsløse ofre for nazismens grusomheter.
Utover dette er paletten stort sett grå og dyster, noe som er forståelig i lys av det som fortelles. Mangelen på kontraster gjør imidlertid at alt sklir over i hverandre. Det er mulig at historiene ville kommet mer til sin rett om tiden før krigen fikk litt mer plass både i tegning og narrativ. Dette kunne bidratt til at vi lærte protoganistene bedre å kjenne, så vel som å skape større forståelse for livene de faktisk ble frarøvet.
Sterkere på svensk
Bokens eneste styrke er at den knytter samtlige historier opp mot en svensk kontekst (den er også opprinnelig utgitt på svensk). Alle de seks barna ender til slutt opp i Sverige, noe som for svenske lesere skaper en direkte forbindelse mellom dem selv og de man møter i boken.
At svenskene ikke drukner i andre verdenskrig-relaterte kulturprodukter slik vi gjør i Norge, skaper også et større behov for en slik bok der. Når det er sagt, finnes det mange langt bedre tegneseriealbum og barnebøker som tar for seg jødeutryddelsens grusomheter: Art Spiegelmans Maus, Nora Krugs Heimat og Anne Franks dagbok er alle å anbefale.
Som Vi kommer hjem igjen forteller disse også en viktig historie, men de gjør det skikkelig.
