Egentlig brydde jeg meg ikke noe særlig om superheltserier. Fra jeg var fire år gammel leste jeg alt jeg kom over, det seg være leksikon eller Donald Duck. Selvfølgelig hadde jeg visse preferanser når det kom til tegneserier (Pellefant, Nils Holgersson, Den Vesle Vampyren, senere Tarzan, Wendy og Teenage Mutant Hero Turtles), men med unntak av et par årganger med Fantomet var ikke trikotseriene det jeg syntes var mest spennende. Lynvingen kunne til nød gå, men jeg foretrakk slike ting som Sandman, Preacher, Swamp Thing og Hellblazer. Ja, jeg var en skikkelig vanskelig unge.
Men så.
Jeg husker ikke nøyaktig hvor gammel jeg var (14-15, kanskje?), men en dag stakk jeg innom en bruktsjappe. Jeg skulle tilbringe noen timer i en bil, og trengte litt lett underholdning. Etter å ha gravd meg dypt ned i en av kassene, sto jeg igjen med en liten bunke glorete lektyre. Der var det særlig ett hefte som stakk seg ut: på omslaget var Edderkoppen og Jerv (ja, så lenge siden er det) i full slåsskamp. Noe slikt hadde jeg ikke sett før; var ikke egentlig disse to gode busser?
Heftet gikk ned på høykant, lenge før bilturen hadde begynt. Dette var en ny side av superheltene jeg ikke var kjent med: de kranglet og blandet seg i hverandres saker. Edderkoppens naivitet fikk en hard knekk i møte med Jervens realpolitikk: eventyret brakte dem over på feil side av Berlinmuren før jernteppets fall – det handlet om storpolitikk, spionasje, svik og kjærlighet. Kjærlighet av den vonde sorten, kjærlighet som aldri kan ende godt. Og om at selv superhelter ikke alltid strekker til.
Superheltserier fungerer på flere plan. Noen ganger kan de leses som klassisk heltediktning, andre ganger som samfunnskommentar, atter andre ganger som et interessant symptom på den kreative krisen i vår moderne forbrukskultur. Noen ganger er de bare dum og deilig hverdagsflukt.
Selv leser jeg superheltserier fordi de dypest sett handler om å være menneske. Som du kanskje vet klarte Marvel å revitalisere superheltseriene på 60-tallet med helter som Spider-Man, helter som både måtte redde verden og forholde seg til dagligdagse ting som kjærlighet, sjalusi, arbeidsledighet og så videre. Jeg leste Hawkeye fordi den ga oss innblikk i den trøblete hverdagen til Clint Barton, den minst supre superhelten i hele Avengers. Jeg leste The Vision fordi den diskuterte det å ville høre til et sted. Jeg leser Mister Miracle fordi den handler om frykt, psykiske lidelser og sårbarhet. Jeg leser The Immortal Hulk fordi den utforsker det mørke og destruktive. Jeg leser Superman fordi den sier så mye smart og fint om familie og vennskap. Men jeg forsøker også å henge med på serier som The Black Hood, en serie om fanatisme og rusmiddelavhengighet, og jeg forsøker å komme meg gjennom Invincible – tidenes mest spektakulære og kanskje mest tankevekkende superheltsatire – før filmatiseringen kommer.
Hva er en superhelt? Må de ha kappe, overmenneskelige krefter og hemmelige identiteter? Hvis Batman er en superhelt, hva da med Fantomet? Og spiller det egentlig noen rolle?
Denne bloggen vil handle om kjente og ukjente superhelter og om hvordan bransjen utvikler seg. Det blir lister, anbefalinger, minianmeldelser, hjertesukk, superheltfenomenet i seg selv – men også om kontroverser i superheltseriemiljøet.
Den siste tiden har det nemlig vært en smule ubehagelig å være superheltseriefan. Det pågår en kulturkrig på nettet generelt og i sosiale medier spesielt, der også superheltseriene har havnet i kryssilden. Dette skjer fordi disse seriene fremdeles betyr noe for folk.
Ja, vi må snakke om politikk. Vi må snakke om kjønnsperspektiver, representasjon, ulike diskurser og hvordan kulturprodukter påvirker oss. I bunn og grunn er det jo nettopp dette superheltseriene alltid har handlet om også.
