Rot på kontoret

På min første ordentlige jobb fantes det en bortgjemt liten plass under en lite brukt trapp. Der var det fullt av puter, og én gang snek jeg meg ned dit for å slappe av. Sitrende og i helspenn av den forbudte unnaluringen lå jeg der i kanskje et kvarter før jeg klatret opp trappen igjen, der jeg ble møtt av en mistenksom utspørring om hvor jeg hadde vært.

Jeg ville være like bekymringsløs og sjarmerende unnasluntrende som Viggo, selv om jeg åpenbart ikke hadde anlegg for det. Selv den gangen øvde tegneserier en dårlig innflytelse på meg.

Ingen kontorkomedie

Viggo ble skapt av André Franquin, og dukket opp i det belgiske tegneseriebladet Spirou i 1957. Der bidro han raskt til bladets metahumor. Figuren Kvikk var blant dem som skrev bulletiner om all ugangen denne nyansettelsen hadde gjort. Viggo kunne søle blekk over tilsynelatende ekte tekstsider, eller fotokopiere hodet sitt inn over annet innhold i bladet. En gang vant han en ku, en annen gang startet han en oversvømmelse – begge episodene kunne holde Franquin lykkelig opptatt med å tegne små vignetter som gikk igjen på sidene i hele magasinet den uken.

Slik sett var Viggo og Spirou-magasinet en forløper til det norske Pyton-bladet i måten de fiksjonaliserte sin egen produksjon (alle som vokste opp på 1980-tallet husker redaktør Dag Kolstads groteske alter ego som tegneseriefigur). Kan vi si at Mads Eriksen bruker det samme grepet i M, bare at han i stedet for å være omgitt av en redaksjon sitter på hjemmekontor? Ja, la oss si det.

Viggo jobber altså som løpegutt på kontor, men dette er ingen kontorkomedie på linje med Børge Lunds Lunch. Ingen har noensinne lest Viggo og sagt «ja, SÅNN er det der jeg jobber.» Tegneseriebladets ulike redaktører, tegnere, sekretærer, økonomer og øvrige løse fugler var ikke noe annet enn høyspente statister og tilfeldige ofre for Viggos kombinasjon av arbeidsskyhet og Reodor Felgen-aktige tiltakslyst.

I likhet med skriveren Bartleby i Herman Melvilles novelle er Viggos første reaksjon på alle typer kontorarbeid «jeg vil helst vil slippe det»; i motsetning til Viggo konstruerte Bartleby aldri et ur-instrument på loftet som fikk murpussen til å falle av bygningen hver gang han spilte G-mollsonaten sin.

Franquins favoritt

Helsidesformatet var uvanlig i Europa på 1950-tallet, men Franquin var inspirert av de amerikanske søndagssidene til serier som George McManus’ Fiinbeck og Fia. Da Franquin i tillegg for en liten periode meldte overgang til Tintin-bladet for å lage serien Tobben, ble han godt kjent med denne måten å lage tegneserier på. Det var et format som passet temperamentet hans – han var beryktet blant manusforfattere for å avvike fra historien når den begynte å bli for velkjent for ham, mens énsiderne tvang ham til å starte på nytt hver uke.

Hverken før eller siden har humoristiske helsider blitt tegnet med så mye kjærlighet som André Franquin øste over sidene han lagde i disse tiårene. Han skulle gå lei av Sprint, en figur som han overtok fra andre tegnere og etter hvert ga videre selv, men han fortsatte å tegne favorittfiguren sin Viggo frem til han døde i 1997.

Siden den gangen har det ikke vært noen nye Viggo-tegneserier, selv om figuren har sneket seg inn i alle fall i ett av de nye Sprint-albumene (og i en spillefilm som ser så urovekkende ut at jeg knapt kan vente med å se den – kanskje i en dobbeltvisning sammen med Clever & Smart-filmen?).

Dyktig utførte coverlåter

Men nå, med Kaos-kongen er tilbake! får vi altså et helt nytt album signert kanadieren(!) Marc Delafontaine. Presset kunne ikke vært større om han var blitt satt til å følge opp George Herrimans Krazy Kat, og Delafontaines (eller «Delaf», som han signerer med) tilnærmingsmåte er åpenbart å kopiere Franquin så nidkjært som overhodet mulig og håpe at ingen merker forskjell.

På ett nivå fungerer det. Delafs tegninger er en nær perfekt kopi av Franquins, og i en blindtest tviler jeg på at de fleste ville kunne skille dem fra hverandre. Også figurene og situasjonene er de samme. Her er tegneren Mons, sekretæren Sonja, Frøken Janne, Julius-hos-Smiths-over-gata og Herr Parker med kontraktene. Det er biltrøbbel, underlige kjemiske blandinger og bowlingkuler – gjerne i kombinasjon.

Særlig i starten er dette en fristende pastisj – som å oppdage et coverband som har perfeksjonert soundet til yndlingsbandet ditt og som synger nye låter som høres akkurat ut som de gamle låtene. Til og med tidskoloritten har stoppet en gang på 1970-tallet, på samme måte som Don Rosas Andeby svever midt på et evig barksiansk 1950-tall: På en av sidene finner Viggo opp en portabel telefon, til Plommesens syrlige kommentar «hvem skulle ha behov for det?»

Smerter i hjertelaget

Men så oppdager vi at Delaf ikke er Franquin, og det at han nesten klarte å lure oss gjør tilkortkommenhetene hans desto vanskeligere å tilgi. Klisjeene lurer seg frem. Figurene legger seg på psykoterapeutens divan. En annen av figurene har blitt til den type tegner som er så talentløs at det fremkaller fysiske reaksjoner hos dem som blir utsatt for seriene hans (tenk Roger i Frode Øverlis Pondus og hans «Tanga-Trond», bare at tegningene fremkaller spontane blødninger fra ulike kroppsåpninger).

Det lurer seg inn noen sure toner – coverbandet spiller falskt. Det uavklarte forholdet mellom Frøken Janne og Viggo har ikke den samme ømme hjelpeløsheten som før. Og når vi kommer til albumets siste tolv sider, hvor Plommesen blir utbrent og hele redaksjonen går på en fatalistisk fyllekule mens hovedpersonen ordner opp, føles det nesten som å lese en Viggo-tegneserie hvor noen har mistet alle bestanddelene på gulvet før de har stablet dem sammen på måfå igjen. I Viggos ånd i teorien, såklart, men ikke i praksis.

Franquin har sagt i intervjuer at han fant samtiden forferdelig. Kanskje Viggo-serien for ham ble et fristed der godheten alltid kunne vinne («Det er Viggo som har rett», er et annet intervjusitat), og der klimakamp og dyrs rettigheter kanskje var punchlines, men stort sett på bekostning av dem som stod på feil side. Jeg tar meg selv i å savne dette verdensbildet i Kaos-kongen er tilbake!

En venn av en venn

Men vi skal ikke dømme Delafs Viggo for hardt. Én ting er å mestre en stil, å mestre et hjertelag kan ta mye lengre tid. Akkurat nå er effekten mindre som å møte igjen en gammel venn, og mer som å møte noen andre som pleide å kjenne ham og som kan dele noen nye, men kanskje misforståtte, anekdoter. Nostalgi er som kjent den beste underholdningen for oss som ikke lenger har tro på fremtiden.

Litt pepper må også oversetter Jens Røsåsen ha for at serien etter flere tiår i norsk språkdrakt nå plutselig gjengir Plommesens franske utrop «Rogntudjuu» som «Erremingnuu!». Om friksjonsfri mimring nå først er det vi sikter mot, klarer vi oss lenge med et godt, gammeldags «Hva i heite huleste!»

---

Bakgrunnsmaterialet her er stort sett hentet fra Egmonts aldeles utmerkede, fire bind sterke Den samlede Viggo fra 2016.