
Anmeldelse
Krüger og Krogh åpner arkivet
Ronald Kabíček, Endre Skandfer og Bjarte Agdestein
Strand forlag, 2026
Internasjonalt er det utkommet mange stilige coffe table-bøker med ulike tegneserieskaperes skisser og illustrasjoner. Men når jeg nå holder Krüger og Krogh åpner arkivet i hendene kan jeg ikke komme på en eneste norsk utgivelse som kan minne om det tegnerne Ronald Kabíček, Endre Skandfer og Bjarte Agdestein tilbyr oss her. Både Bendik Kaltenborn og Lars Fiske har utgitt flotte bøker om sin kunstneriske utvikling, men her er det en enkeltstående series utvikling som først og fremst står i fokus.
Med grå, stive kartongpermer i liggende A4-format, 150 grams papir og over 200 sider, er førsteinntrykket massivt og lovende. Den kunstbokaktige utgivelsen er full av skisser, aldri utgitte sider og eksklusive innblikk i arbeidet med å skape en tegneserie. Siden Krüger og Krogh er anerkjent for de detaljerte og gjennomarbeidede tegningene, passer en slik bok spesielt godt for seriens publikum.
Samtidig, nå som kunstig intelligens truer med å gjøre folk totalt ignorante overfor hva godt håndverk er, oppleves en slik hyllest til tegnekunsten ekstra riktig og viktig.
Så hva møter leseren etter det gode førsteinntrykket?

Slappe tekster
Det hele starter med et gnistrende forord av trioens tidligere redaktør på Egmont, Iselin Røsjø Evensen. Hun forteller om hvordan Kabíček, Skandfer og Agdestein tok alle på senga under Oslo Comics Expo i 2011, da de viste frem Krüger og Krogh for første gang. Det hele skildres på en så entusiastisk måte at man virkelig skulle ønske man hadde vært der – Samtidig gjør teksten at man føler man var der litt uansett, for Evensen refererer direkte fra bloggen hun skrev den gang hvor det hele ble behørig dekket. Til og med burleskdans blir nevnt opptil flere ganger i dette friske frasparket.
De neste intervjuene i boka svinger seg derimot overraskende lite. Tegneserieconnoisseur og journalist Øyvind Holen har intervjuet de tre tegnerne både sammen og hver for seg. Intervjuet med dem samlet er overraskende kort, to sider, og begynner og slutter på omtrent samme sted. Det starter med at Roland Kabíček fastslår:
«[…] det er ikke slik at de enes ansvar slutter der den andres begynner…»
Likevel kretser intervjuet i stor grad rundt spørsmål om hvem som gjør hva.
I en bok som handler om deres kreative samarbeid, og ikke minst deres to figurer, er det merkelig lite å hente av informasjon om hvordan figurene ble til, hva tanken bak dem er, hva skaperne ønsket med å gjøre akkurat Krüger og Krogh til et radarpar.
Intervjuene med skaperne hver for seg er mer innholdsrike. Men de er også ganske tørre spørsmål og svar-affærer med svært mange refererende formuleringer ala «Bjarte forteller at…» «Roland forteller også at han…» Alle intervjuene har fått den lite spennende tittelen «x’s verden/verd» og det er altfor mange trykkfeil på såpass lite plass.
I det hele tatt oppleves det som om det er blitt tatt ganske lett på teksten her. Og det er synd, for det vil nok ikke komme mange andre sjanser til å gi en så god introduksjon til denne særegne tegneserien.

Humøret stiger
Når man kommer til hoveddelen av boka – de mange konseptskissene, studiene, sideelayoutene og you name it – er det trioen Kabíček, Skandfer og Agdestein selv som tar ordet i kommentarene. Det fører til masse info og en del mer humor og ironiske kommentarer:
«Men helt riktig blir det aldri, noe enkelte av våre lesere har vært så elskverdige å påpeke.»
Ordet «eksklusivt» blir ofte misbrukt, men jeg vil så absolutt si at det passer til denne utgivelsen. Leseren får innblikk i arbeidet med de ikke-utgitte historiene «Marionetteføreren» og «Stemmen fra fortiden». Særlig sistnevnte får jeg veldig lyst til at de skal klare å løse de dramaturgiske flokene rundt, det hele ser så lovende ut.
Krüger og Krogh har for meg alltid overbevist mest visuelt, og det bygger boka godt oppunder. Den fungerer som en lærebok i hvordan skape en moderne tegneserie. Vi får detaljert info om hvordan trioen har laget tegningene, og hva som er årsaken til at ting er blitt forkastet. Det er også fascinerende å se hvor mange enkeltstående studier og tegninger de har laget, bare for å fange en stemning de vil ha med i historien.
Til tross for at de bjudar på som bare det, er det en fordel å ha albumene parat for å sammenligne illustrasjonene med det som faktisk kom på trykk. Dette er en ordentlig fanutgivelse, og en nerdete affære for de som ønsker å gå et skritt lenger i sin forståelse av Krüger og Kroghs 1960-tallsunivers.

En promenade gjennom illustrasjonenes verden
Boka avslutter med en gjennomgang av illustrasjonene trioen har skapt til Havnepromenaden i Oslo, og dette var mer interessant enn jeg hadde forventet. Med tegninger som skulle være oppmot tolv meter høye og bare 2,4 meter brede, fikk de litt av en kunstteknisk utfordring. Det er spennende å lese om hvordan de her har tenkt komposisjon og detaljrikdom. Litt kledelig selvkritikk tar de også, slik alle gode kunstnere gjør når de ser at det finnes detaljer de kunne forbedret.
For knappe 500 kroner må jeg si dette er en godteripose for alle tegnenerder der ute. Med litt mer om opprinnelsen, karakterbyggingen og litt mer schwung i tekstene, ville utgivelsen blitt enda mer komplett. Men som en hyllest til det manuelle tegnearbeidet står denne utgivelsen støtt.















