Anmeldelse
Ville poter 1: Revefarmen
Victor Nordahl
Egmont, 2022
Ty er ikke den slueste blant rever. Heller ikke den modigste. Reven vi møter i starten av Victor Nordahls tegneserieepos-under-arbeid Ville poter er rett og slett av den engstelige sorten.
I løpet av de første femti sidene går han på to ydmykende smell som etablerer personligheten hans godt: Først feiger han ut når han og vennene skal stjele fisk fra en bjørn. Og når Ty er uoppmerksom et øyeblikk, blir fiskene stjålet av to frekke fugler. For virkelig å krone en håpløs dag, blir Ty ved en misforståelse innesperret på en revefarm. Der møter han rødreven Lukas som har vært innesperret hele livet, og som er en fuckup på sin helt egen måte (tenk Shaggy i Scooby Doo-tegnefilmene – selv håret og skjegget er på plass).
Ny, norsk tradisjon
Ville poter er det så langt siste tilskuddet i Egmont (og redaktør Tonje Tornes) sin imponerende store satsing på unge tegneserieskapere. Fra før har vi Malin Falchs Nordlys (som startet det hele), Dina Norlunds Snøkattprinsen, Lars Henrik Eriksens Oppfinneren, Odin Helgheims Ragnarok, H.L. Phoenix’ Arkin lysets vokter, og Cha Sandmæls Dragens øye.
Det finnes flere. Men disse syv seriene klumper seg lett sammen av flere grunner. Alle bøkene er i samme format (bortsett fra Arkin, som er en halv centimeter høyere), og er laget i en stil som gjerne har fått navnet nordic manga. Det er en tradisjon som på sitt beste er preget av vibrerende farger, tydelig mimikk og handlingsmettet action. Og som på sitt verste kan fremstå som storyboardene til et nordisk animasjonsfilmstudio hvor de prøver å kopiere gamle Disney-suksesser.
Disse seriene har også ulike grader av det fantastiske ved seg. Det kan dreie seg om portaler til andre verdener, alver og drager, norrøne guder, eller snakkende dyr.
Har det egentlig noe med manga – altså japanske tegneserier – å gjøre? Kanskje litt, og her kan du lese Øystein Runde gå i dybden på nordic manga og manga på norsk.
Selvutvikling for rever
Ville poter er en del av denne pakken på godt og vondt. Vondt fordi den gjennom rytmen og bevegelsene i rutene tilsynelatende verker etter å være en animasjonsfilm. Men vondt også fordi Nordahl har plukket opp et mindre vellykket grep fra en nordic manga-kollega, ved å la hovedpersonen være passiv gjennom store deler av første bind. (Frode Andersen pekte på den samme tendensen i sin anmeldelse av Sandmæls Dragens Øye.)
På den annen side er dette en tegneserie som krysser av mange av de riktige boksene på veien til å bli den blockbusteren den gjerne vil være.
Både Ty og Lukas er nokså frynsete, og tegneserien er varsom i måten den tar for seg mentale lidelser. Det er også en fin dynamikk i hvordan Ty vokser ved å måtte ta seg av noen som er enda mer skadeskutt enn seg selv. Dette er ikke nødvendigvis en reise mot å bli flokkens eplekjekke leder med glimt i øyet, men kanskje noe mer stillfarent og nødvendig er i ferd med å vokse frem i denne reven. Den som leser (de enda ikke tallfestede bindene) får se.
På tross av å være lagt til en revefarm er dette en serie som vil være rund i kantene fremfor aktivistisk. Pelsoppdrettens flådde og bloddryppende realiteter blir værende godt bak sceneteppet, og hverken Lukas eller Ty virker helt klar over hva de flykter fra annet enn buret sitt. Dette er en tegneserie som selv barn av revefarmere kan lese uten å føle at de må bortforklare familiens yrke.
Komfortabel i tradisjonen
Victor Nordahl gir dyrene sine en rekke menneskelige trekk. Dette er rever som ligger på ryggen med frambena i kors, som bruker potene som fingre og som har et vidt spekter av ansiktsuttrykk. Ikke overraskende har Nordahl lang erfaring i å tegne antopomorfe dyr, og det skinner igjennom på sidene i Ville poter.
Revefarmen viser en serieskaper som etablerer seg komfortabelt innenfor de rammene som andre har etablert innen nordic manga-tradisjonen. Om den vil vokse til å bli noe mer enn en av Egmonts dusinvarer er for tidlig å si, og mye vil avhenge av hvor unik utviklingsreise Nordahl sender Ty og Lukas ut på etter at første bind er over.
Det finnes absolutt mindre sympatiske figurerer å skulle følge enn disse to skakkjørte revene.
Det at dere stadig trekker frem hvordan dere synes det er en negativ ting når tegneserier har et animasjonspreg over seg, klarer jeg ikke helt å se logikken bak. Tegneserier har vært inspirert av filmformatet i over hunde år. Verdensberømte Hergé’s verker var hans måte å skape filmer på i fraværet av muligheten til å bli filmskaper i ung alder. Hans første tegneserier beskrev han selv som «en film av Hergé» og de fremdeles populære Tintin albumene er rent cinematografiske.
Når Victor Nordahl debuterer med en tegneserie som føles som å se en animasjonsfilm mens man leser den, så er det ikke noe annet å gjøre en å hylle den, mener nå jeg. At en tegneserie føles animert er et kompliment og på ingen måte en trussel mot sjangeren.
Her har vi dessuten luksusen av en ikke bare utrolig dyktig visuell forteller, men også en forfatter med en forbausende solid formidlerevne; karakterene oser av sjel, og er i en klasse for seg selv innen Nordiske tegneserier av å ta et dypdykk i karakterenes psyke. Det er forfriskende å se hvor mye kjærlighet flere av «Nordic Manga» tegnerne legger i det å bygge opp karakterer som føles ekte, karakterer som har emosjonell dybde, komplekse sider av seg og enormt menneskelige svakheter ved seg. Det er slike karakterer som sitter igjen hos leseren lenge etter boken er lukket og gjør at de gidder å lese boken på nytt.
Både Victor Nordahl og Cha Sandmæl er svært gode eksempler på dette, hvor forfatterne tar seg god tid med karakterene, gir oss ting å lure på, bekymre oss over og heie på, og kjenne oss igjen i.
Forstår utifra anmeldelsen at dette nok ikke er din favorittsjanger, men jeg mener bestemt at Victor Nordahl og for den saks skyld Cha Sandmæl er Norges dyktigste tegneserieskapere. Det at disse to skaperne er debutanter, gjør det bare desto mer imponerende.
Begge har laget bøker hvor jeg kjente et sterkt savn så fort siste side var lest, og jeg ville tilbake igjen til deres fiktive univers umiddelbart.
Dét er det lenge siden en tegneserie har fått meg til å føle, Norsk eller ikke, så her har vi serieskapere i verdensklasse.
Ville Poter er et imponerende stykke verk det ikke er annet enn å ta av seg hatten for.
Så unnskyld meg mens jeg går for å lese den atter en gang.
Förutom manga, så verkar den här vågen framför allt vara inspirerad av webbserier och Scholastics YA-satsningar (Raina Telgemeier m.fl.) Det känns som det har blivit en stil som växt fram med vissa övergripande drag inspirerat av manga, Disney och fransk-belgiska serier som har smält samman på olika sätt runtom på jorden. (Framför allt i västvärlden.)