Da reven forelsket seg i bestekompisen sin

I en tid der kristenkonservative og bakstreverske foreldre går til angrep på pride i skolen og utsetter skeive barn og familier for desto mer utrygghet, håper jeg at utvetydig skeive bøker som Ville poter får en sentral plass på landets skolebibliotek.

Etter å ha lest de fire bøkene som gjør opp serien hittil kan jeg dessuten konstatere at de blir bedre og bedre for hver bok. Her har vi å gjøre med en svært nøye gjennomtenkt serie med en klar, om ikke litt rigid plottstruktur.

Noe alvor i det sukkerspinnsøte

Ville Poter er historien om revene Lukas og Ty. Ty er en skogsrev som forviller seg inn på revefarmen hvor Lukas bor (i fangenskap). Sammen rømmer de derfra, og drar ut i verden på let etter Lukas sin mor, som rømte fra revefarmen da han var en revevalp. Det er hittil fire bøker i serien, og forfatteren har angivelig planlagt fem.

Forrige bok sluttet med at Lukas ble gjenforent med søsteren sin, Trine, i menneskebyen. Handlingen i denne boken tar opp tråden der den forrige avsluttet, og begynner med en ganske lang flashback der Trine forklarer til Lukas hva som faktisk skjedde med moren deres da hun rømte fra revefarmen. Flashbacksekvensen er preget av mye eksposisjon, og Nordahl etablerer fort en mørkere og litt mer alvorlig tone enn i de foregående bøkene, som har en mer sukkerspinnsøt og myk Disney-stemning.

Snart er Lukas og Ty på farten igjen, men ikke lenger for å finne Lukas sin mor. Når han forstår at hun kanskje er borte for alltid, blir Lukas i tvil om letingen har vært verdt det. Han har egentlig sagt til Ty at han skal tilbake til revefarmen, men ettersom begge revene har fått et tett bånd, er det ingen av dem som egentlig vil det. Ty kommer derfor med sitt eget ønske: Han har alltid drømt om å se reveflammene (les: nordlyset). De drar ut for å finne det.

Nusselig, myk og en smule generisk

Jeg sliter litt med å venne meg til tegneseriens stil. Det er noe glorete over den digitale streken og fargene – tegnestilen kommer helt tydelig fra DeviantArt-tradisjonen – og det at den legger seg så tett opptil estetikken til 1990-tallets disneyfilmer gjør at den mangler et tydelig særpreg, og framstår en smule generisk.

Det er ikke dermed sagt at jeg ikke finne kvaliteter i Victor Nordahls strek. Den har kanskje et kommersielt eller masseprodusert preg, men forfatteren er likevel dyktig til å framstille karakterene som levende og handlingsdyktige vesen. Historien føles ikke karikert eller konstruert, men har en god naturlig flyt, og tegningene og rutene er effektive og svært kompetent laget. Stilen er dessuten nusselig, myk og ganske elskverdig, og det er nok mange unge lesere som har blitt glad i Lukas og Ty (jeg ser for meg at de har bidratt til et økt salg av revebamser).

I en liten sekvens mot slutten av boken eksperimenterer Nordahl med en helt annen strek (for å illustrere et eventyr fortalt av en av karakterene). Den er annerledes og vakker, og jeg skulle gjerne sett mer av denne viljen til å bryte med leserens forventninger til tegneseriens visuelle uttrykk.

Skal de, eller skal de ikke?

I de foregående bøkene har Nordahl bygget opp til en romantisk konfrontasjon mellom Lukas og Ty. Bortsett fra at tanken på rever som kysser er litt ubehagelig, får forfatteren fram et veldig søtt og tilfredsstillende romantisk øyeblikk mellom dem.

Det at de forelskede revene er to gutter blir behandlet med en selvfølgelighet. Dette er en av bokens styrker, og bidrar til historiens troverdighet og emosjonelle kjerne. Lukas og Ty har tydelige kontraster – der den ene er vennlig innstilt til alle skapninger og alltid antar det beste, er den andre menneskefiendtlig og naturlig skeptisk – og de to revene lærer av hverandre og har tydelige utviklinger.

I Nordahls myke univers er ikke utvikling alltid synonymt med heltedåder og å overkomme farlige utfordringer, fokuset ligger ofte på emosjonell utvikling. Sånn sett kan man si at Ville poter ønsker å utfordre action- og eventyrsjangeren ved å framheve følelser og relasjoner, og la spenningen vokse ut fra karakterenes indre liv.

Den ekte Grønning

Reveflammene har et mer magisk preg enn de forrige bøkene. Revene møter på en ulveflokk med en sjamanistisk matriark, hvor Lukas og Ty blir introdusert for ulike naturkrefter og åndelige ritualer.

I tillegg får vi se Lukas sin fantasivenn, Grønning – et løv han bærer rundt på og snakker med – slik han ser hen (i Nordahls univers er det ikke bare rever som har en kjønnsidentitet, men også løvblad). Grønning ser ut som en krysning mellom ulv og drage, som noe fra Chihiro og heksene eller The Legend of Zelda-spillene, og det var på tide at Nordahl ga slipp på det litt keitete fortellergrepet at Lukas alltid snakker med et løvblad.

Et større tema i bokserien er ideen om «den valgte familien», altså den alternative familien man bygger opp dersom man mangler, eller er utstøtt fra sin biologiske familie. I Lukas sitt tilfelle gjelder dette Grønning og Ty, og man ser det også hos Lukas sin søster Trine og hennes valgte familie. Ettersom det i større grad går opp for Lukas at han ikke kommer til å bli gjenforent med moren sin, blir de andre relasjonene han har desto viktigere.

Ville poter fortsetter å underholde. Og hvis det stemmer at serien er over med neste bok, lover det til å bli en spennende konklusjon, der karakterenes følelser er på høygir og overraskende avsløringer venter.