Poter med potensial

Norske tegneserier for barn og unge er de siste årene blitt nærmest ensbetydende med det forlagsgiganten Egmont kaller «Nordic Manga». Det vil si japansk-inspirerte eventyrfortellinger gitt ut i påkostede – og følgelig også kostbare – hardcoverbøker.

Victor Nordahls Ville poter skiller seg litt ut fra de andre seriene i sjangeren.

For det første handler den om dyr. For det andre inneholder den ingen overnaturlige elementer. For det tredje fører tegnestilen tankene til Disney-filmer snarere enn til manga. Sist – og kanskje viktigst – er ikke dette enda en variant av historien om en heltespire som er blitt valgt ut til å redde verden og menneskeheten og alle de greiene der.

Det Ville poter har til felles med sine samtidige – Nordlys, Ragnarok, Oppfinneren, Snøkattprinsen, Dragens øye og Arkin – Lysets vokter for bare å nevne noen av dem – er først og fremst den filmatiske fortellerstilen. Ved for eksempel å vise alle de små frem-og-tilbake-øyeblikkene i en helt vanlig samtale, kan selv de enkleste scener bli mange, mange sider lange.

Dette er også den mest iøynefallende forskjellen på «Nordic Manga» og de ofte hyperkomprimerte tegneseriene mange av oss vokste opp med.

Varme klemmer og store, tårevåte dyreøyne

Den første Ville poter-boken het Revefarmen. Denne nye heter Skogen.

Revefarmen var stedet der Lukas, en rødrev med ett grønt og ett brunt øye, vokste opp. Lukas kjente ikke til noe annet enn livet inne i nettingburet. Da gråreven Ty, som var født og oppvokst i det fri, forvillet seg inn i buret på hønsejakt, ble det begynnelsen på et nært og varmt vennskap.

I bok nummer 2 befinner de to seg, som tittelen antyder, i Ty sitt habitat.

Det er et ganske fiffig litterært grep Victor Nordahl har benyttet seg av her: I den første boken opplever vi Lukas sin verden gjennom Ty sine øyne; i den andre opplever vi Ty sin verden gjennom Lukas sine øyne. Begge de to dyrene er redde for det ukjente.

Alt dette – nysjerrigheten, naiviteten, frykten – skildrer Nordahl med stor empati og klokskap. Sjelden har en tegneserie inneholdt flere varme klemmer eller store, tårevåte dyreøyne.

Og det føles litt som å lese en klassisk Disney-historie oppdatert med følsomhet for tidsånden anno 2023.

Uten toleranse for moralisering

Typiske underliggende budskap i amerikanske animasjonsfilmer – ha tro på deg selv, vis forståelse for andre, vi står alltid sterkere sammen – er i Ville poter utvidet til også å omfatte de brennbare temaene kjønn og kjønnsroller.

«… er Grønning gutt eller jente?» spør Tys onkelbarn Robin når Lukas snakker med løvbladet (!) han hadde som bestevenn på farmen. «Grønning har alltid sagt at den er ingen av delene,» svarer Lukas. «Men det har vi ikke et ord for. Men… ‘den’ føles også feil.» «Hva med ‘hen’?» foreslår Robin.

Fra da av bruker Lukas konsekvent det nye pronomenet når han omtaler sin underlige venn.

På denne måten fremmer Nordahl, som selv er trans, toleranse uten å henfalle til verken moralisering eller svulstige prekener. Aksepten er ganske enkelt innebygget som en naturlig del av historien.

Og slik, tenker leseren, skal det gjøres.

Forbløffende høyt nivå

Det er mye annet godt å si om Ville poter. De lange linjene i historien vil nok trenge enda et par bøker på å bli tydelige, men detaljnivået – for eksempel hvordan dyrene gjennomgående bruker luktesansen på andre måter enn oss mennesker – vitner om at vi er i trygge hender. Alt virker gjennomtenkt fra første til siste rute.

Dyretegningene kunne dessuten ha vært hentet fra skisseboken til en film fra den håndtegnede animasjonens gullalder.

«Nordic Manga»-sjangeren har så langt holdt forbløffende høyt nivå. Det er knapt til å tro hvor mange nye serieskapere som popper opp ingensteds fra – eller kanskje kommer de fra nettsider som DeviantArt? – fiks ferdig utlærte med hele universer de ønsker å innvie oss andre i.

Ved å plassere seg litt til siden for hopen – og ved å ta det håndverksmessige på alvor – skiller Victor Nordahls Ville poter seg ekstra positivt ut.

På toppen av alt fører han en overbevisende sak for at nettopp det å skille seg ut kan være en god ting.