Første gang jeg så tegningene til Barry Windsor-Smith bød de meg fysisk imot. Det var noe med blodet, kablene og alle de skarpe gjenstandene som stakk inn og ut av huden til Wolverine i Weapon X som gjorde mitt ti år gamle jeg utilpass og nedstemt på cellenivå.
Hva anatomi og sidekomposisjoner angår, er Windsor-Smith på mange måter en klassisk superhelttegner, men samtidig er det noe ved streken hans som vitner om andre inspirasjonskilder og andre interesser. På midten av 90-tallet var dette nok til å sortere ham inn under H for ‘Hvis det ikke finnes noen andre alternativer, så, men Helst ikke’. Men fordi det ikke alltid fantes alternativer, og fordi jeg selv da innså at det også var noe ved streken som fascinerte meg, fortsatte jeg å akkumulere Barry Windsor-Smith-tegneserier når anledningen bød seg.
I voksen alder er jeg i stand til å anerkjenne at Weapon X er et mesterverk, og at det jeg synes var “ekkelt” som barn er en av tegneseriemediets fremste visuelle skildringer av kroppslige traumer og posttraumatisk psykologi. Den beste Wolverine-tegneserien som noensinne er laget er ment å være ubehagelig; ment å hensette leseren i en sinnsstemning som få andre superhelttegneserier er interessert i å utforske, enn si i stand til å mane frem. Windsor-Smiths hittil siste utgivelse Monsters er en åndelig og tematisk oppfølger til Weapon X, og var blant de aller beste tegneseriene som kom ut ifjor. Så sterk var Monsters faktisk, at den fikk meg til å gjøre meg kjent med kunstnerskapet hans på nytt og gå aktivt til verks for å tette hullene i samlingen min.
Uansett hvor godt man gjør seg kjent med Windsor-Smiths bibliografi, kommer man ikke utenom det faktum at den er notorisk ujevn. For hver Weapon X og Monsters finnes det en håndfull kompetente, men forglemmelige numre av Archer & Armstrong og et hundretalls sider med Conan som er produsert før han virkelig kom til sin rett som tegner. Til å være en tegneserieskaper som har nytt stor respekt og danset etter sin egen pipe gjennom et halvt århundre, føles Windsor-Smiths produksjon merkelig upersonlig. Gitt hvor lenge han har holdt på, har han produsert relativt lite sammenlignet med sine samtidige i amerikansk tegneseriebransje, og påfallende mye av det er tilfeldige enkeltnumre av Marvel-serier. Det var først da jeg fikk tak i de to volumene av Opus (det var opprinnelig planlagt utgitt fire, men det bare stoppet på et tidspunkt) at jeg innså at min forståelse av Windsor-Smith manglet en essensiell puslespillbrikke.
Jeg har lenge vært klar over Opus-bøkene, men jeg trodde alltid det var snakk om art books – altså den typen mer eller mindre standsmessige hummer-og-kanari-utgivelser fulle av illustrasjoner og løsrevne tegneseriesider som man virkelig må være fan av noen for å gidde å bla opp penger for. Bøkene hadde dessuten lenge vært utsolgt fra forlaget, og selv ikke Monsters gjorde meg til en så stor Barry Windsor-Smith-fan at jeg var villig til å betale det selgerne på eBay og AbeBooks skulle ha for dem. Men etter jeg hørte noen nevne at en eller begge bøkene inneholdt Windsor-Smiths vitnesbyrd om sine egne overnaturlige opplevelser, begynte jeg regelmessig å saumfare eBay på jakt etter et eksemplar, og etter et halvt år med heroisk søking, budgiving og internasjonale postmanøvre lykkes jeg i å få tak i begge volumene til en anstendig pris.
Da jeg omsider hadde dem i hende, viste det seg raskt at Opus 1 og 2 er standsmessige hummer-og-kanari-utgivelser fulle av illustrasjoner, skisser, plateomslag og utdrag fra tidligere publiserte og upubliserte tegneserier. På én side finner man tegninger fra menyen til det som en gang i tiden var Windor-Smiths nabolagsrestaurant, på en annen karakterstudier fra da han tegnet forsidene til Neil Gaiman og Mark Buckinghams andre akt av Miracleman. Det er mange forseggjorte Conan-oppslag, og innimellom disse finner man arbeider som minner leseren om at Windsor-Smiths fascinasjon for prerafaelittene stikker langt dypere enn et ønske om å tilføre X-Men- og Iron Man-sidene sine et snev av visuelt særpreg. Alt dette er vel og bra, men ikke nok til å forsvare prisene på bruktmarkedet. Det som gjør Opus interessant – bemerkelsesverdig – eksepsjonell – er imidlertid ikke tegningene, men teksten.
Der prosaen i denne typen bøker vanligvis begrenser seg til korte anekdoter og faktaopplysninger om når og under hvilke omstendigheter innholdet ble tegnet, er Opus først og fremst en metafysisk selvbiografi, og dernest en kunstbok. Over et hundretalls teksttunge sider legger Windsor-Smith ut om sine skjellsettende opplevelser med ikke-lineær tid, og spekulerer fritt om tidens og universets vesen. Den Barry Windsor-Smith vi møter her, er som en karakter i en Philip K. Dick-fortelling fra et parallelt univers; en skikkelse i periferien av populærkulturen, som har begynt å gjennomskue illusjonen av virkeligheten. Plassert i denne konteksten får Conan-omslagene og de Rosetti– og Burne-Jones-inspirerte motivene en helt annen klangbunn, og dette er ikke forbeholdt innholdet i Opus: Kunnskapen om hvordan Windsor-Smith ser verden, bidrar også til å sette personlige favoritter som Machine Man og Solar, Man of the Atom i et nytt lys.
Opus er personlig og åpenhjertig på en måte ingen av Windsor-Smiths tegneserieutgivelser er. Som leser får man følelsen av at fraværet av press og forventninger (dette er tekster snarere enn tegneserier, utgitt i et format hvor tekstene tradisjonelt ikke spiller noen rolle) har forløst noe i ham, og at han har stuet vekk alle sine mest kuriøse erfaringer og kontroversielle overbevisninger her, slik at de ikke skal smitte over på arbeidet hans. Der andre ville melket disse opplevelsene for alt de er verdt – og rett skal være rett: verden er rikere for Grant Morrisons anekdote om å bli kidnappet av romvesener i Katmandu – er det mer enn et anstrøk av blygsel og usikkerhet over Windsor-Smiths bekjennelser til leseren.
Det er dette som gjør de to volumene av Opus til historiske høydepunkter i kunstbøker-utgitt-av-tegneserietegnere-sjangeren. Disse to illustrerte prosabøkene er ikke bare genuint underlige og fengslende bøker om tid og bevissthet, de tilbyr også noe som glimrer med sitt fravær Barry Windsor-Smiths visuelle arbeid. Man skulle naturligvis ønske at han hadde fortalt disse historiene som lange, møysommelig skraverte og detaljerte selvbiografiske tegneserier, men inntil noe slikt manifesterer seg, er Opus alt vi har. Det er ikke galt bare dét.
