Image Comics presenterer Little Bird som «den berusende, dystopiske reisen til en ung jente som gjør opprør mot et undertrykkende teokrati». Jeg ville ha utdypet dette litt: Tegneserien er en episk fortelling om Little Birds voldsomme kamp for sitt land, sitt folk og sin familie – og for å finne sin egen identitet.
Befri Norden, redd verden
Little Bird finner sted i en dystopisk verden, i en ukjent fremtid, der Amerikas «nordmenn», kanadierne, slåss mot De forente nasjonene i Amerika, et religiøst imperium ledet av Den ærverdige Mor og militærsjefen Bishop. Det er bare få kanadiere igjen, men motstandsbevegelsen, ledet av Little Birds mor, Tantoo, kjemper med alle krefter for å hindre at Det Nye Vatikanet tar over Canada. De trenger hjelp. Hun sender datteren, Little Bird, for å redde The Axe, deres siste håp, fra et fengsel for genmodifiserte vesener.
Tegneserien er en vellykket blanding av fantasy, science fiction og grøsser, og fikk Eisner-prisen for best miniserie i 2020. Den er et samarbeid mellom en kanadisk filmregissør, Darcy Van Poelgeest (kjent for kortfilmene The Orchardog Corvus), den amerikanske tegneren Ian Bertram (Bowery Boys, House of Penance), og den anerkjente fargeleggeren Matt Hollingsworth (Seven to Eternity, Wytches).
Da jeg begynte å lese tegneserien, var jeg likevel usikker på om jeg kom til å like den. Jeg er ikke særlig fan av gørr, grøss og krigshistorier. Og selv om de var spennende, manglet de sentrale temaene originalitet.
For det første var krigen mellom USA og Canada hovedtema i Brain K. Vaughans sci-fi thriller We stand on guard i 2015.
For det andre har genmodifisering allerede vært et tema i utallige superhelt-tegneserier (tenk Hulken, Spiderman, Deadpool, osv.) og japanske tegneserier (bl.a. Akira, Terra Formars, osv.).
For det tredje fikk jeg en følelse av déjà vu av Little Birds Nye Vatikan: Dystopiske verdener styrt av et teokrati finnes i mange science fiction-romaner, som Heinleins «If This Goes On–», Frank Herberts Dune-serie, Margaret Atwoods Tjenerinnes beretning. Det finnes også mange tegneserier – som regel med handling lagt til middelalderen eller en føydal verden – der inkvisitoriske makter herjer og folk dør på grusom vis (blant de nyeste kan man nevne den tyske La Chronique des Immortels og den franske La Cathédrale des Abymes). Men det stemmer at de sjelden tilhører science fiction-sjangeren. En tekno-teokratisk makt finner man derimot i Alejandro Jodorowskys univers, særlig i Inkal-serien og i Metabaron-verdenen med det teokratiske techno-techno-imperiet (se bl.a. The Technopriests-serien og den nyere serien Méta-Barons, skrevet av Jerry Frissen). Og det finnes også en Universal Church i Old Man Quill og en Forsakelsesreligion (Renunciation) i Invisible Kingdom (det kommer snart en egen bloggpost om sistnevnte). Med andre ord, hvis det ikke er déjà vu, så er det i hvert fall i tiden med mektige religioner i sci-fi tegneserier.
Det er kjente temaer. Men det er en grunn til at de er gjengangere i sci-fi tegneserier: De fungerer! Og kombinasjonen av disse tre temaene er vellykket i Little Bird.
Om drømmer, identitet og tilhørighet
Tegneserien er ikke lineær, men det går an å se en rød tråd i den: Det er den lille historien i den store. Kampen mellom Det nye Vatikanet og de kanadiske innfødte utgjør bakgrunnen for en komplisert, dramatisk og mytisk familiehistorie. Det er sammenvevingen av disse to historiene, den lille og den store, som gjør at Little Bird er en spennende, emosjonell og engasjerende tegneserie, til tross for alt gørret – eller kanskje også litt på grunn av det: Fordi det er deres lidelse, deres utholdenhet og deres overnaturlige evne til å reise seg uansett hva, som gjør hovedkarakterene (og fortellingen) så interessante. Barna, Little Bird og Gabriel, lærer gradvis hvem de egentlig er og de finner seg selv. Og vokser opp.
Fortellingen avbrytes innimellom av Little Birds transer og drømmer. Drømmer har vært en del av det daglige livet til urfolk i århundrer og anses å være billedbudskap som er sendt av Den store ånd og gjenspeiler det ubevisste. Det er ved å tolke disse drømmene at urfolk lærer mer om seg selv, og tar viktige avgjørelser. Little Bird erfarer det samme i tegneserien. Slike transer binder fortellingen til århundrer med spiritualisme, og utgjør en kontrast til Vatikanets teknologiske verden og den blodige krigen.
Det er særlig familiedramaet og det åndelige barna opplever som, i tillegg til den fantastiske tegnekunsten, gjør Little Bird verdt å lese.
Skjønnheten i gørret
Visuelt er Little Bird en av de mest imponerende tegneseriene jeg har lest i år. Ian Bertrams kunst alene er verdt turen. Bertrams tegninger matcher perfekt den brutale, blodige og urovekkende fortellingen. Og han klarer å gjengi grotesk vold på en (nesten) vakker måte.
Little Bird er ikke for pyser og svakhjertede. Det er blod, lemlestelse, levende brenning, innvoller overalt. Bertram mestrer utvilsomt grøsser-sjangeren. Det har han allerede bevist med bl.a. House of Penance (Dark Horse Comics), hvis omslagsbilde minner om Mike Mignolas Hell Boy-omslag (og kanskje også litt på Jacques Tardis Adeles utrolige eventyr).
Men som sagt finnes det også pusterom. Og Matt Hollingsworths fargepalett, avhengig av om man befinner seg på de innfødtes territorium eller i Little Birds drømmeverden (jordnære og naturlige farger) eller i det Nye Vatikanet (blå, rosa, pastellfarger), bidrar til fortellingens rytme.
Bertrams figurer, med sine store, mandelformede øyne, har fellestrekk med Johan Sfarrs. Figurenes ansikt er som hugget i stein, litt som i Enki Bilals første tegneserier. Arrene, men også de små hakkene i figurenes ansikt, viser ikke bare hvor hardt livet har fart med dem, men også deres emosjonelle tilstand. «De markerer all smerten og frykten som koker under overflaten», sier Bertram i et intervju. Tegningene hans er veldig organiske. Det vokser tentakler overalt (Bertrams signaturtrekk), noe som viser inspirasjon fra Mœbius og Katsuhiro Otomos stil for eksempel i Akira.
En tegneseriehybrid
Little Bird fremstår som enda et bevis på at den nye generasjonen av amerikanske indie science fiction tegneserieforfattere og -kunstnere har blitt påvirket av de europeiske klassikerne innenfor sjangeren (mens en del av de nye franske og belgiske tegneseriekunstnere heller mot en mer superhelt- eller manga-aktig stil). Denne tegneserien er et godt eksempel på en hybrid, der flere tegneseriekulturer krysser hverandre.
Little Bird kan gjerne leses som en selvstendig grafisk roman, men den samlede utgaven av tegneserien annonserer en bok nr. 2. Og de som faller for denne verdenen, kan glede seg til en «prequel», Precious Metal, planlagt utgitt i år, som vil foregå 35 år før hovedhandlingen i Little Bird. Med andre ord er det begynnelsen på en saga!
